Filosofisk akselerasjonisme er en tendens som først ble utkrystallisert som en egen intellektuell retning i Storbritannia på midten av 1990-tallet. Rundt det kulturkritiske kollektivet CCRU (Cybernetic Culture Research Unit) ved Universitetet i Warwick i England dannet det seg et radikalt og tverrfaglig miljø som kombinerte avantgardistisk fransk teori, sciencefiction-inspirert popkultur, sosiologi, politikk og teknologistudier i sin søken etter et fremtidsrettet ideologisk prosjekt som kunne svare til det de oppfattet som samtidens behov for et nytt intellektuelt paradigme.
CCRU ble offisielt etablert av cyberfeministen Sadie Plant, som i tiden mellom 1995 og 1997 var ansatt ved filosofiinstituttet i Warwick. CCRU var en løst sammensatt gruppe som bestod både av studenter og ansatte ved universitetet. Tenkere som Nick Land, Stephen Metcalf, Mark Fisher, Iain Hamilton Grant, Reza Negarestani, Robin Mackay, Ray Brassier og Kodwo Eshun var til forskjellige tider assosiert med CCRU. I tiden etter Sadie Plant forlot universitetet i Warwick tok Nick Land over som lederfigur for kollektivet, og i dets aktive periode frem til 2003 ble CCRUs arbeider stadig mer eksperimentelle og overskridende i forhold til den akademiske standarden. CCRU flyttet etter hvert aktiviteten sin til en privat leilighet og publiserte hovedsakelig arbeidene sine som selvproduserte fanziner.
Robot- og datateknologi fascinerte
CCRUs akselerasjonisme tok for seg de moderne samfunnenes stadig større potensial for fornying og utvikling og rettet blikket fremover. Inspirert av science-fiction-litteraturens spekulative frampek mot fremtidens teknologiske og sosiale muligheter forsøkte man i nåtidens politiske og sosiale virkelighet å se kimene til den nye virkeligheten som var i ferd med å manifestere seg på bekostning av den gamle. Spesielt robot- og datateknologi fascinerte akselerasjonistene dypt, og i CCRUs arbeider vokste det frem et normativt imperativ om å bygge opp under alt som kunne fremskynde utviklingen av disse teknologiene, og samtidig angripe de tendensene i samtiden som man så på som hindre for utviklingen.
Miljøet rundt CCRU forberedte seg mentalt på den nye høyteknologiske verdens komme gjennom å eksperimentere med nye former for industriell kunst, musikk og film og gjennom bevissthetsforskyvende rusmidler og ravekultur. Basert i en nyfortolkning av Gilles Deleuzes begjærsorienterte subjektbegrep søkte man forbi de klassiske ideologienes selvforståelse for å identifisere seg med selve modernitetens voldsomme omveltende krefter. Deleuzes begrep om «libidinøs materialisme» identifiserte subjektiviteten med begjærsdriften og forklarte subjektets vesen som en indre drivkraft som rettet seg mot begjærsobjekter utenfor seg selv. Begjærssubjektets overskridende tendens ble satt i sammenheng med samfunnenes tendens til å overskride «territorialiserte» (tilstivnede) tradisjonelle sosiale strukturer i moderniteten, og den globale kapitalismen ble identifisert som den metasubjektive, kollektive drivkraften bak frigjøringen av voksende transformerende krefter verden over.
Fordi kapitalismen grunnleggende sett avspeilet begjærssubjekts vesentlige egenskaper, trakk man slutningen at den begjærsdrevne kapitalismen måtte gis frie tøyler slik at utviklingen kunne skyte fart og legge bak seg de historisk betingede sosiale strukturene som stod i veien for maksimal utfoldelse av den kollektive begjærsdriften.
Miljøet rundt CCRU forberedte seg mentalt på den nye høyteknologiske verdens komme gjennom å eksperimentere med nye former for industriell kunst, musikk og film og gjennom bevissthets-forskyvende rusmidler og ravekultur.
Man gikk ikke bare inn for å forberede seg selv og kulturen på den uunngåelige fremmedgjøringen som allerede lå i kortene, ettersom markedsinteressene nylig hadde etablert et verdensherredømme etter jernteppets fall; man skulle spille på lag med denne fremmedgjøringen, fortape seg selv i den, og forsøke med alle midler å bidra til å oppløse de etablerte samfunnenes strukturer og normer for å komme den kybernetiske fremtiden aktivt i møte. Akselerasjonismen som ideologisk prosjekt i CCRUs forstand var derfor motstander av enhver konservatisme, enhver humanisme, kollektivistiske sosiale bevegelser som tradisjonell sosialisme og sosialdemokrati, miljøbevegelse, nasjonalisme, populisme (demokrati overhodet), kort sagt ethvert sosialt prosjekt som ønsket å verne om bestående humanistiske verdier i møte med moderniseringen. CCRUs akselerasjonisme havnet derfor i konflikt med det vi skal kalle de akselerasjonistiske tendensene på venstresida, hvor kriteriene for å bedømme samfunnsutviklingen ble diktert av begreper om sosial rettferdighet og menneskelig velferd.
Venstreakselerasjonismen
I vår senmoderne historiske periode er vi i Vesten stilt overfor et alvorlig politisk problem. Dette problemet er godt oppsummert i Margaret Thatchers nyliberalistiske erklæring om at «There Is No Alternative», i markedsliberalismens ubestridte status som politisk system og i tittelen til den beryktede boka til Francis Fukuyama fra 1989 Historiens avslutning og det siste mennesket (The End of History and The Last Man).
Fordi det er en etablert sannhet at kapitalismen er selve drivkraften bak fornyelse, og fordi de store moderne sosialistiske eksperimentene enten ble diskreditert av sin egen kollaps, eller i dag av det autoritære horrorscenarioet som har blitt Kinas kapitalisme med kommunistpartiets verdier, har den progressive venstresiden mistet all legitimitet. Eller bedre: venstresidens prosjekt er ikke lenger progressivt. De fåtallige symbolske «vaktbikkjene» fra ytre venstre i de vestlige parlamentene har i dag til oppgave å avdekke og mobilisere mot de mest umenneskelige konsekvensene av kapitalinteressenes stadige marsj fremover. Venstresidens klassekrigere har blitt reaksjonære og defensive.
Man trakk slutningen at den begjærsdrevne kapitalismen måtte gis frie tøyler.
Til forskjell fra den klassiske marxistiske tradisjonen, som rettet blikket mot fremtiden og revolusjonen som det nødvendige hendelsesforløpet som pekte frem mot opphevingen av de interne motsigelsene i det kapitalistiske samfunnssystemet, har dagens røde front nok med å kjempe for å forsvare det som ennå finnes av velferd, arbeidslivsregulering og demokratisk forvaltning av ressurser. Kapitalismens dynamiske evne til stadig å utvikle nye former for verdiskapning i form av nye forretningsmodeller og ny teknologi som forsøker å omgå det nevnte «menneskelige sikkerhetssystemet», utgjør i dag den mest transformative kraften som jordkloden noen gang har sett.
Man snakker om den inneværende geologiske epoken som «antropocen», som tidsepoken der mennesket er den fysiske kraften som har størst innvirkning på hvordan jordkloden som helhet faktisk ser ut. Kritikere av dette begrepet ønsker heller å kalle epoken for «kapitalocen», da det er umulig å forstå hvordan menneskets herjinger på planeten foregår uten å forstå kapitalismen som systematisk mulighetsbetingelse.
#Akselerér! Manifest for en akselerasjonistisk politikk
Akselerasjonistiske tendenser betydde derfor noe annet for den tidlige revolusjonære venstresiden enn hva vi legger i begrepet i dag. Det som kan kalles akselerasjonistiske trekk hos den klassiske, høymoderne marxismen, er forståelsen av at historien var på vei mot et nytt stadium, fordi forholdene som kapitalismen av egen logikk produserte, var så uholdbare at folket til slutt ville måtte gjøre opprør for å redde seg selv. For dem var ethvert fremskritt for kapitalismen samtidig et skritt i retning dens eget endelikt. Det måtte bare bli ille nok, før det virkelig kunne bli bra. Jo mer brutalt klassemotsetningene kom til syne, jo mer kapitalismen viste sitt sanne ansikt, desto lettere skulle det være å rekruttere aktivister og radikalisere massene.
Venstresidens prosjekt er ikke lenger progressivt.
Men dersom den kapitalistiske historien ikke har noen ende i sikte, hva da med den politiske venstresiden? Jo, den tar form av en defensiv skanse for menneskeverd og bevaring av det som ennå gjør menneskers liv verdt å leve. Den stemmer i en moralistisk og sentimental tone og minner oss om de gamle solidariske idealene som hjemsøker oss som substansløse spøkelser, mens vi konkurrerer med hverandre for det privilegiet å få bli utbyttet på det internasjonaliserte arbeidsmarkedet. Men på denne måten å måtte gå mot strømmen og forsøke å holde tilbake den generelle utviklingstendensen på verdensbasis, er en utakknemlig posisjon å være i. Det er ikke sexy å være festbrems, og kanskje er det overhodet ikke mulig å vinne frem i lengden.
Denne situasjonen har inspirert forfatterne av det nyakselerasjonistiske manifestet Akselerér! Manifest for en akselerasjonistisk politikk fra 2013, Nick Srnicek og Alex Williams, som hevder at ingen seriøs politikk i vår tid kan forbli defensiv om den skal vinne frem, og oppfordrer leseren til på ny å se mulighetene for en frigjort og solidarisk fremtid i forlengelsen av den kapitalistisk drevne utviklingen. Om vi ikke klarer å finne opp nye måter å forestille oss fremtiden på, vil resultatet rett og slett bli at vi ikke får noen fremtid, og de kataklysmiske effektene av ødeleggelsen av naturressurser, samt muligheten for nye høyteknologiske kriger, vil føre til sivilisasjonenes felles undergang.
Den første av disse utfordringene er å fjerne kapitalismens progressive maske.
Kapitalismens progressive maske
Manifestet stiller som diagnose at forestillingsevnen er lammet. I en ny allianse mellom opplysningstidstenkning og science-fiction må vi som tenker på politikk, gi oss selv oppgaven med å dikte opp en mulig fremtid som svarer til de utfordringene som vår tid stiller oss overfor. Den første av disse utfordringene er å fjerne kapitalismens progressive maske: kapitalismen må avdekkes som en parasitt på utviklingen som perverterer prioriteringsevnen og fører til enorm sløsing med ressurser.
Manifestet hevder at vi i dagens kapitalistiske system ikke en gang kan ane det potensialet som er iboende i den teknologien som allerede er utviklet. Vi må vinne tilbake argumentet om at kapitalismen ikke bare er urettferdig og ødeleggende, men at kapitalismen faktisk holder tilbake utviklingen. Samfunnene kunne vært organisert mer rasjonelt, ny nyttig teknologi kunne vært distribuert og implementert fritt og rettferdig i en verden uten privat eiendomsrett. De fysiske og psykiske forholdene mennesker lever under i en konkurransedrevet hverdag, er ikke de beste for kreativ tenkning og innovativ utfoldelse. Vi må fastholde at målet for et postkapitalistisk demokratisk samfunn er kollektiv selvbeherskelse, ikke økonomisk vekst. Den akselerasjonistiske venstresiden argumenterer altså for at kapitalismen i vårt stadium av historien forhindrer oss fra å bli enda mer moderne.
Venstresiden må derfor bli en plattform som utgjør en kompleks organisasjonsøkologi, der et mangfold av organisasjonsformer utfyller hverandre og til sammen kan møte de sosiale, tekniske, økonomiske og psykologiske kravene som kampen mot kapitalismen stiller. Denne organisasjonsøkologien må selv utgjøre et mikrokosmos og en modell for det nye samfunnet. Venstresiden må vise i praksis at fremskrittet har bedre vekstvilkår utenfor kapitalismen, og den må klare å tilegne seg ethvert teknologisk og vitenskapelig fremskritt som er utviklet under kapitalismen, for å vise at disse vil kunne realiseres mer effektivt i en utenom-kapitalistisk kontekst. Den akselerasjonistiske venstresiden må derfor bli dyktig til å analysere sosiale nettverk, aktørbasert modellering, analyse av big data, og avanserte økonomiske modeller, slik at de effektive verktøyene som den moderne vitenskapen og teknologien har utviklet, ikke forblir i hendene på de kapitalinteressene som i dag innehar hegemoniet. Bare slik kan kapitalismens sverd vendes mot kapitalismen selv, og et høyteknologisk alternativ til kapitalismen kan vokse frem som et spekulativt kognitivt kart (cognitive mapping) for fremtiden.
Etter høymodernitetens optimisme?
Selvundergravende dommedagsprofeti virker dessverre som et prosjekt som har større resonans i vår fantasilammede samtid enn den mer optimistiske tanken om hyperstisjon, som Armen Avanessian overtar fra 90-tallsakselerasjonistene i CCRU. Ideen om «hyperstisjon» (sammenstilling av begrepene hype og superstition) hevder at fornyelse må finne sted i henrivelsen over spekulering, at fremtiden må flomme ut av troen på fremtidens muligheter gjennom en frampekende foregripelse i nåtiden. At man i dagens desperate intellektuelle klima lengter etter den nye «hypen» som spekulativt foregriper en ny mulig fremtid, betyr ikke at vi med det er i stand til å forutse de virkelige konsekvensene av de nye prosjektene vi iverksetter. I vår prekære situasjon er det kanskje bedre å derfor gi seg inn på en via negativa og fokusere på å unngå de verste katastrofene som allerede er identifiserbare og i emning. Litt som en rehabiliterende rusmisbruker må vi rette fokuset på hvilke konkrete terapeutiske strategier vi kan iverksette her og nå, slik at vi ikke ender opp med å reprodusere de onde sirklene vi i dag er fanget i. Kan man gå så langt som å kalle den akselerasjonistiske hangen etter den neste «hypen» for et slags åndelig abstinenssyndrom som henger igjen etter høymodernitetens optimisme? Vi er nødt til å finne en ny måte å være på som menneskehet, både teknologisk og politisk. Men fordi spørsmålet om denne nye væremåten er et stadig mer akutt «være eller ikke være», må vi som lever sent i moderniteten, utvise enorm forsiktighet når vi skal driste oss til å fantasere om fremtiden.
Trykket med tillatelse fra forlaget Existenz, et utdrag av etterordet til antologien Akselerasjon (2021). Boken er redigert av Armen Avanessian, og oversatt til norsk av Anders Dunker.
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
