Sammen med George Orwells 1984 nevnes Aldous Huxleys Brave New World fra 1932 (Vidunderlige nye verden på norsk) ofte som det forrige århundres – for ikke å si tidenes – viktigste dystopiske fremtidsromaner. Med sin skildring av en totalitær og gjennomovervåket fasciststat der «Storebror ser deg», har særlig Orwells bok blitt et velkjent skremmebilde på et autoritært og ufritt samfunn de færreste vil ønske seg.
Likevel er det kanskje ikke så overraskende at det er Huxleys roman som nå har blitt adaptert til en TV-serie. Hans fremtidsvisjon om et samfunn hvor befolkningen kontrolleres gjennom følelsen av lykke istedenfor frykt, oppleves nemlig vel så relevant for tiden vi lever i.
Brave New World føyer seg inn i tradisjonen til TV-seriene Westworld og The Handmaid’s Tale som påkostede science-fiction-serier med dystopisk og samtidig samtidsrelevant innhold. Denne nye ni episoder lange serien er produsert for NBCs strømmekanal Peacock, men er tilgjengelig på HBO Nordic her hjemme.
Forskjell på roman og serie
Vi tas med til New London på 2500-tallet, et samfunn hvor slagordet «Alle sammen lykkelige nå» nærmest fremstår som en ordre. Privatliv, familie og monogami skal ikke forekomme, for alle tilhører alle andre. Fødsler skjer i laboratorier, og seksuell adspredelse foregår gjerne i form av organiserte orgier. Menneskene er inndelt i kaster eller klasser med navn etter det greske alfabetet, der alfaene utfører de mest avanserte oppgavene, og beta er neste klasse, mens gamma, delta og epsilon er en slags tjenere. Gjennom genmodifisering og «kondisjonering» er likevel alle programmert til å være tilfreds med sin klassetilhørighet. Og skulle det minste ubehag oppstå, kureres det umiddelbart ved hjelp av en soma-pille.
Det finnes dog en alternativ verden med mer til felles med hvordan vi lever i dag. Dette kontinentet kalles Savageland og er et attraktivt reisemål for New Londons innbyggere, som kan ta en safaritur hit for å se hvordan de «ville» menneskene lever. Da betaen Lenina Crowne og alfaen Bernard Marx begir seg ut på en slik reise, fører en serie dramatiske begivenheter til at villmannen John blir med dem tilbake til New London. Her blir han en eksotisk kuriositet for befolkningen, og etter hvert en kime til opprør og endring.
Alt dette er mer eller mindre i tråd med seriens litterære forelegg, selv om handlingen ikke overraskende er betydelig omdiktet og tilpasset en mer konvensjonell dramaturgi. Romanen ble riktignok skrevet to tiår før oppdagelsen av DNA-molekylets struktur, så Huxley skildrer ikke genmanipulasjon direkte – og han vektlegger i større grad «neo-pavloviansk» betinging etter den behavioristiske psykologiens prinsipper. Ikke desto mindre foregrep Brave New World de enorme og ikke så rent lite foruroligende mulighetene som finnes i dagens genteknologi, og dette aspektet gjør TV-serieadapsjonen bare mer aktuell i dag.
Et tilsynelatende pengeløst samfunn hvor befolkningens lykke både er basert på materielle goder og et kontinuerlig tilbud av lystbetonte opplevelser.
Et vesentlig element i boken er imidlertid langt på vei utelatt i serieversjonen. I Huxleys beskrivelse av dette samfunnet vektlegges menneskenes funksjon som økonomiske konsumenter, hvor for eksempel gleden over naturopplevelser er avskaffet hos de lavere klasser, siden dette ikke resulterte i forbruk av varer. En av romanens mest opplagt satiriske sider er dessuten bil- og samlebåndsproduksjonsgründeren Henry Fords gudelignende status, der dyrkelsen av ham har erstattet de tradisjonelle religionene: Kors har blitt byttet ut med T-er (etter bilmodellen T-Ford), og folk bruker uttrykk som «Herre Ford» og «Fordskjelov». Handlingen utspiller seg sågar i år 632 etter Ford, som tilsvarer 2540 etter Kristus.
Med de nevne karakternavnene Lenina og Marx (som for øvrig samsvarer med romanen) kan serien følgelig oppfattes som en mer spesifikk advarsel mot et kommunistisk samfunnssystem – mens Huxley synes å rette vel så mye skyts mot markedsorientert ideologi. Det er å forvente at serieskaperne har måttet velge bort deler av romanen, og spesielt den satiriske hyllesten av Henry Ford kunne nok lett ha blitt plump i en moderne adapsjon. Det er ikke like lett å forstå at man har nedtonet den mer generelle kritikken av et samfunn bygget på stadig økende forbruk, noe som åpenbart er svært relevant for vår tid. Men dette aspektet er likevel ikke fullstendig fraværende i den nye TV-serien, med sin skildring av et tilsynelatende pengeløst samfunn hvor befolkningens lykke er basert på både materielle goder og et kontinuerlig tilbud av lystbetonte opplevelser.
Overvåkning eller underholdning?
I tillegg har serieskaperne gjort en viktig tilføyelse, som ikke bare kler romanens univers godt, men som også gjør fortellingen enda mer relevant. I denne utgaven av New London er nemlig alle koblet til det samme nettet, endatil med forventing om at man alltid er logget på. Nettverket Indra gir befolkningen tilgang til hverandres opplevelser gjennom «feeden» deres og er knyttet til en kunstig intelligens som vet og styrer alt. Parallellene til vårt behov for å være pålogget samt de mange muligheter for digital overvåkning er åpenbare – men serien gir også en tankevekkende beskrivelse av hvordan et samfunn uten private sfærer kan fortone seg. Dette kan oppleves som skremmende og dystopisk, men man behøver ikke lete lenge etter teknologieksperter som hevder at privatlivet vårt allerede er dødt og begravet – for eksempel kan man se dokumentaren iHuman (2019) om kunstig intelligens.
Jeg er neppe alene om å tenke at verden etter hvert begynner å få vesentlige likheter med både Orwells og Huxleys dystopier. Førstnevntes overvåkningssamfunn har langt på vei blitt en realitet, mens Orwells totalitære regime nok fremstår som mindre gjenkjennelig for mange av oss. Da er det lettere å se samfunnsaktualiteten i Brave New Worlds beskrivelse av at folket dopes ned av underholdning og forbrukermentalitet – samt naturligvis at det finnes piller mot nært sagt enhver bekymring, medikamenter som i mer bokstavelig forstand er «opium for folket». Spørsmålet som stilles i TV-serien, blir om man helst vil være lykkelig eller fri, siden de to tilstandene ikke nødvendigvis er kompatible.
For glatt og strømlinjeformet?
Brave New World har fått relativt lunkne kritikker, hvor det blant annet har blitt innvendt at serien er for glatt og strømlinjeformet. Jeg er ikke nødvendigvis helt uenig – ikke minst synes jeg manuskriptet fokuserer i overkant mye på kjærlighet og rollefigurers gryende lengsel etter monogami. Men dette universet kler unektelig et glatt og strømlinjeformet uttrykk, og de negative kritikkene kan nok til dels skyldes at de kun er basert på de tre første episodene – som er det anmeldere ofte får tilgjengelig fra TV-kanaler eller strømmetjenester i forkant av seriepremierer. Det er uheldig at dette har blitt en utbredt praksis, da det litt spissformulert blir som å anmelde en kinofilm basert på dens første 30 minutter.
Denne serien tar seg betraktelig opp etter hvert som man gradvis lærer den vidunderlige nye verdenen å kjenne. Dette gjør vi til dels gjennom John fra Savagelands ankomst, med hans blikk utenfra. Men vel så interessant er det å følge Lenina Crownes manglende evne og vilje til å tilpasse seg samfunnet etter å ha opplevd en annen virkelighet. Brave New World skildrer en form for konformitet som ikke oppstår gjennom frykt for represalier, siden avvikende oppførsel i utgangspunktet er utenkelig – og selv «rekondisjonering» er til ens eget så vel som «samfunnsorganismens» beste. Derfor vet folk knapt hvordan de skal reagere når Lenina bryter med konvensjonene, som i en grenseutprøvende tenniskamp med en venninne – utover naturligvis å ta soma.
Serien tar seg betraktelig opp etter hvert som man gradvis lærer den vidunderlige nye verdenen å kjenne.
TV-serien er en god del mer handlingsdrevet enn boken, men i begge ligger mye av fascinasjonen i selve miljøskildringen. Her er karakterene ment å være endimensjonale. Deres uønskede impulser til å kjenne på flere og mer emosjonelle sider av seg selv gir rom for sterke skuespillerprestasjoner – særlig fra Harry Lloyd og Jessica Brown Findley i rollene som henholdsvis Marx og Crowne. Utover i episodene kan man muligens kritisere serieskaperne for å legge seg litt vel tett opp mot HBO-serien Westworld, men samtidig tilfører disse elementene en urovekkende følelse av allestedsnærværende kunstig intelligens, som er denne verdenens «storebror ser deg».
I mine øyne er den ferske serien en god oppdatering av Huxleys roman som ved å inkludere gjennomgripende overvåkning på sett og vis favner det beste – i betydningen mest relevante – av to mulige dystopier. Kanskje ikke fullt ut vidunderlig, men så avgjort verdt å se – og reflektere over.
Samtlige ni episoder av Brave New World (sesong 1)
er nå tilgjengelige på HBO Nordic.