Anarkistiske grupperinger spilte en avgjørende rolle for byutviklingen den gangen og gjør det til gagns i dagens situasjon: For ca. ett år siden okkuperte aktivister to bolighus i Reichenbergerstrasse i Kreuzberg i kjølvannet av en demonstrasjon mot økte husleier og gentrifisering der ca. 20 000 demonstranter deltok. I alt ni hus i Berlin ble okkupert denne dagen. Parallelt med bolignøden stiger sympatiene i Berlin-befolkningen for okkupasjon av ubebodde hus og leiligheter. I fjor sommer blusset stridighetene mellom feministiske og skeive anarkister og politiet opp igjen i det okkuperte huset i Liebigstrasse 34 i Friedrichshain. Fra 1970 og frem til i dag har over 630 hus blitt okkupert. 200 av disse har blitt legalisert/godkjent av by-senatet som bokollektiv. For å forstå dagens situasjon må man se litt tilbake i tid:
Venstreradikale autonome
70-tallets Vest-Berlin var omringet av muren, derfor var bolignøden stor. Byregjeringen bestemte at store deler av den gamle og til dels falleferdige bygningsmassen skulle rives og erstattes med moderne boligblokker (som kan sees for eksempel ved Kottbusser Tor i Kreuzberg). Frem til rivningen skulle finne sted, ble nedslitte leiligheter og hus leid ut rimelig til studenter, kunstnere og migrantarbeidere fra blant annet Tyrkia og Hellas. Også den venstreradikale scenen samlet seg i bydelen Kreuzberg på grunn av ovennevnte grunner.
Nye former for samliv ble prøvd ut: Bofelleskap, kollektiver og andre initiativer gjorde bydelen fargerik. Studentbevegelsen, motstanden mot Vietnamkrigen og kapitalismekritikk preget Vest-Berlins ungdom. En av protagonistene fra venstrescenen var anarko-rockeren Rio Reiser (gruppen Ton, Steine, Scherben). Hans låt «macht kaputt was euch kaputtmacht» (ødelegg det som ødelegger dere) ble legendarisk.
Den venstreradikale scenen samlet seg i bydelen Kreuzberg.
«Slaget» (utkastelse av husokkupanter) ved Fraenkelufer i Kreuzberg i 1980 betegnes som fødselen av den venstreradikale-autonome aktivistbevegelsen i Berlin. Over 200 personer ble skadet, 66 ble arrestert. Konflikten mellom statsmakten og anarkistene kulminerte i 1981: Den attenårige Klaus-Jürgen Rattay ble overkjørt av en buss og døde etter protester mot utkastelse av husokkupanter fra åtte hus i bydelen Schöneberg. Rattays død førte til at myndighetenes politikk ovenfor husokkupasjonene ble forandret. Istedenfor utkastelse og rettsforfølging valgte man fra nå av å forhandle med aktivistene. I 1984 var to tredjedeler av husokkupasjonene legalisert, en tredjedel ble avsluttet og beboerne kastet ut av politiet.
Murens fall
Etter noen roligere år fikk husokkupasjonene ny vind i seilene. Murens fall satte i gang okkupasjonsbølge nummer to. Uavklarte rettsforhold og mange eldre tomme hus i østdelen av byen førte til at brorparten av den venstreradikale scenen flyttet til Øst-Berlin. I 1990 var 120 hus okkupert i østdelen av byen, deriblant Liebig Strasse 14 og Rigaer Strasse 94, begge i bydelen Friedrichshain. Området utviklet seg etter hvert til de venstreradikales høyborg, som nå er viden kjent over hele Europa. Ved utkastelse av aktivister i 1990 i Mainzer Strasse under den sosialistiske borgermesteren Walter Momper rapporterte flere medier om borgerkrigslignende tilstander. Situasjonen bedret seg etter at kristeligdemokratene (CDU) kom til makten.
Studentbevegelsen, motstanden mot Vietnamkrigen og kapitalisme-kritikk preget Vest-Berlins ungdom.
Okkupantene av Rigaer Strasse 94 tegnet i 1992 husleiekontrakt med boligeieren og den kommunale boligorganisasjonen. I 1999 ble flere okkuperte hus i Rigaer og Liebig Strasse kjøpt opp av Lila GbR som ville bygge nye hus med økologisk bo-konsept. Beboerne satte seg til motverge. Noen leiligheter ble ryddet av politiet, men det varte ikke lenge før de på nytt var okkupert. I 2011 ble saken rettslig behandlet og førte til utkastelse. Året etter ble 48 politifolk skadet i en demonstrasjon angående årsdagen for utkastelsen. Striden pågår fortsatt.
Protestene og husokkupasjonene fra 70- og 80-tallet resulterte i at store deler av den gamle bebyggelsen i Kreuzberg har blitt bevart helt frem til i dag.
Undersak: Solidaritet og selvforvaltning
