Husene vi var, byene vi er

To viktige dokumentarer som demonstrerer kortfilmformatets potensial og synliggjør mangfoldet i vår tids dokumentariske filmfortellinger.
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 02.01.2019
film:

The Houses We Were (Le case che eravamo) / DIALOGUE

Arianna LodesertoRegissør Yuka Sato

Italia / Japan

Ny Tid og Modern Times Review løftet i fjor fram kortdokumentaren – et levende og rikt format som altfor ofte blir oversett i vår spillefilmformat-fokuserte verden. Hver måned rapporterte vi om minst to av de beste arbeidene som ble vist på en aktuell filmfestival. Nå som som året nettopp er over, griper vi tak i to fremragende filmer som av ulike grunner glapp unna, men som er altfor viktige til å ignorere.

Kvinnelig filmkunstner

Arianna Lodesertos The Houses We Were (Le case che eravamo) og Yuka Satos DIALOGUE varer i henholdsvis 18 og 17 minutter. Deres så å si identiske lengde er ikke de to kortfilmenes eneste fellestrekk: Begge er laget av en kvinnelig filmkunstner hvis verker krysser skillelinjen mellom foto og film; begge presenterer et spesifikt og tett befolket byrom (Roma/Tokyo); begge har regissører som selv tar hånd om både skript, produksjon og redigering. Sistnevnte arbeidsoppgave, redigeringen, er helt avgjørende her: The Houses We Were og DIALOGUE er milevis fra dagens «slow cinema»-trend. I stedet tar de i bruk en hurtig, huggende rytme. De fleste takningene framstilles i glimt som knapt er lengre enn ti sekunder. Resultatet er kompakte, stimulerende miniatyrer, som – i likhet med mange kortfilmer uansett sjanger – evner å dekke imponerende mye, innenfor svært knappe tidsrammer.

Men på alle andre områder kunne ikke de to filmene vært mer forskjellige, der de opererer i motsatte ytterpunkter av dokumentarfilmens spektrum, og med det synliggjør de mangfoldet i vår tids dokumentariske filmfortellinger.

En overbevisende hyllest til dem som nekter å akseptere de rikes utbytting.

Av de to regissørene er Lodeserto best kjent, siden hun i løpet av det siste tiåret har hatt en rekke anerkjente fotoutstillinger, så vel i hjemlandet Italia som internasjonalt. Lodesertos arbeider, både i foto og film, sirkler tematisk rundt byer og psykogeografi og har et uttalt sosialt engasjement. The Houses We Were er hennes regidebut, og ble skapt i nært samarbeid med en viktig italiensk institusjon opprettet på 70-tallet, Den demokratiske arbeiderbevegelsens audiovisuelle arkiv (AAMOD) i Roma.

SE Månedens film: The Houses We Were

Il Boom

En av AAMODs grunnleggere, og også formann gjennom mange år, var den anerkjente manusforfatteren Cesare Zavattini (1902–1989) – tre ganger Oscar-nominert, og blant annet ansvarlig for manuset til Vittorio De Sicas Sykkeltyvene (1948). AAMOD sitter etter sigende på tusener av dokumentarer og nyhetsklipp, først og fremst fra samlingen til det italienske kommunistpartiet. Med en ubegrenset tilgang til dette skattkammeret har Lodeserto klippet sammen lyd og bilder fra mer enn 30 filmer – mange av dem fragmenterte og fra anonyme kilder.

Resultatet er et avslørende og kaleidoskopisk panorama av den kroniske boligmangelen som har preget Roma fra 40-tallet og opp til vår egen tid. Hovedfokus er på 60- og 70-årene, og «Il Boom» – Italias økonomiske vekstperiode i etterkrigstiden: Hundretusener strømmet fra landsbygda og inn mot byene på leting etter arbeid. Den voldsomme økte belastningen på infrastrukturen presset en allerede korrupt og dysfunksjonell lokaladministrasjon hinsides bristepunktet (dette skildres i flere skjellsettende fiksjonsfilmer, som Francesco Rosis Hendene på byen fra 1963).

The Houses We Were (Le case che eravamo) Regissør Arianna Lodeserto

«Byggebransjen er den eldste industrien vi har her,» slår fortellerstemmen fast. «Og den sterkeste, grådigste og mest blodtørstige.» Bruk av billige materialer og simple byggeteknikker får ofte nedslående konsekvenser for boligkompleksenes beboere, noe som etter hvert vekker fellesskapsfølelse, kollektive tiltak – og til slutt voldelig motstand. The Houses We Were viser utallige glimt av vanlige folk som rakrygget står opp mot utnyttelse, utkastelse, underkuelse og kapitalistisk tvang. Det er en overbevisende hyllest til de utallige enkeltpersonene som har nektet å akseptere de rikes kynisme og deres «astronomiske husleier og umulige boligpriser». Årets valg i Italia førte til en populistiske høyreregjering. The Houses We Were er dermed et betimelig, ildfullt og trassig kamprop fra landets innbitte, progressive krefter. Engasjementet vil antagelig flamme opp igjen mot den «forretningsvennlige» regjeringen i månedene som kommer.

Filmen drives framover av stemningsfull, elektronisk musikk komponert av Enrico Tinelli, mens den gir fragmentariske gløtt inn i den nære fortidens mørke korridorer. Hovedbudskapet er at det å ha et ordentlig hjem burde være en samfunnsrett – ikke et eksklusivt privilegium forbeholdt de økonomisk sterke. For om man er uten både hjem og inntekt, vokser problemene raskt over hodet på en.

En poetisk drøm

Yuka Satos DIALOGUE er en poetisk visjon om det 21. århundres velstand, der overflod av teknologiske underverker dekker over en åndelig og følelsesmessig tomhet. Lodeserto bruker utelukkende arkivmateriale i The Houses We Were, det meste av det er analogt, om enn digitalisert for den siste redigeringen. Sato setter på sin side lit til egne opptak i DIALOGUE, selv om de aller siste sekvensene består av hjemmevideoer av det vi må anta er Sato selv som liten jente.

Det er imidlertid vanskelig å være sikker på noe som helst i denne filmen, og det er lite biografisk informasjon å oppdrive om regissøren av den på nettet. «Yuka Sato er en Tokyo-basert japansk filmskaper som utforsker grensen mellom foto og film,» er den knappe biografien vi kan lese på nettsiden hennes. Stemmen vi hører fra tid til annen, later til å komme fra en nokså ung kvinne. Men er dette virkelig Sato, eller en skuespillerinne? Er Yuka Sato et individ eller et kollektiv? Framtiden vil antakelig gi flere svar, etter hvert som Satos internasjonale omdømme vokser.

DIALOGUE er en besnærende poetisk drøm om det nattlige Tokyo.

En slik framgang virker rimelig, gitt kraften i DIALOGUE – en besnærende poetisk drøm om det nattlige Tokyo som med hell har funnet seg en plass i skjæringspunktet mellom dokumentar, eksperimentell film, videodagbok og filmessay. Vi drives omkring i de mest obskure arkitektoniske avkrokene i en viltvoksende megametropol, nedklistret av reklameplakater og flombelyst av elektriske blåtoner (og tidvis grønt, rødt og rosa). Over flere titalls elegiske fragmenter – der redigeringen, i likhet med i Lodesertos film, er en fryd – konstruerer Sato en form for reflekterende og introspektiv drift gjennom byen. Hennes voiceover beriker hverdagslige hendelser med en sørgmodig filosofisk aura, der ensomheten er et tilbakevendende perspektiv: «Den dagen så jeg verden fra utsiden … Alene vandret jeg … En by så opplyst at jeg kunne gå meg vill … Hvor vil vi ende opp, alle sammen, hvor er det vi prøver å finne fram til?» Svøpt inn i det 21. århundres allmenne rådvillhet er den usynlige, altseende, hyperfølsomme heltinnen ute av stand til å oppnå selv den enkleste menneskelige forbindelse.

Gang på gang dveler kameraet på et annet individ som er like avskåret fra menneskemassen som myldrer gjennom byens gater (mange av dem oppslukt av den materialistiske vestlige galskapen som kalles julehandel). Hjemløse og lett forvirrede eldre dukker iblant opp foran kameraet – marginalisert av et samfunn som hyller ungdom, skjønnhet og statusobjekter. DIALOGUEs politiske og sosiologiske aspekter blir ikke mindre virksomme og spennende av at de er så nedtonet, for Satos drømmeaktige skildring av en digital dystopi er enda mer isnende i sin kritikk enn den uttalte anklagen mot utnyttelse og korrupsjon i Lodesertos aggressive protestmontasje. I hvert tilfelle bruker kunstnerne knapt mer enn et kvarter på å skisse opp et fullt panorama.

Kommentarer