Hurra for 7. juni!!

Vi trenger ikke være smålåtne når vi feirer 7. juni!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Naturligvis er litt beskjedenhet en dyd. Det må bare ikke gli over i ren

smålåtenhet. . Smålåtenhet er bare brysomt. Derfor skal vi med glede og

stolthet feire unionsoppløsningen. Men det har nærmest blitt upassende å

snakke om feiring. Markering skal det hete. Angsten for norsk nasjonalisme

etter 100 år som selvstendig nasjon er så stor at litt for mange også har

fått angst for vår egen historie. Det er nesten blitt upassende å si at

det norske folk – både på Agder og andre steder – har gjort et historisk

storverk siden vi sa Oscar den annen farvel i 1905. Gjennom demokratiske

prosesser har vi skapt et av verdens beste samfunn. Vi har gjort Norge til

Europas lykkelig utkant. Å si dette høyt er liksom ikke lov. Noen er

åpenbart så engstelige for at feiringen av 1905 skal bekrefte

nei-flertallet mot EU, at en nærmest er villig til å fornekte hva som har

skjedd her i landet. Derfor skal det hete markering og ikke feiring.

Norsk nasjonalisme har ikke sjenert noen etter 1905. Noen prøvde seg i

trettiåra, men ble knust av det demokratiske Norge i valg. Bare i ly av

tyske bajonetter fikk den perverterte utgaven av norsk nasjonalisme vist

sitt grimme ansikt.

Votering, ikke vold

Det begynte i grunnen allerede i 1814. En gjeng ungdommer møttes på

Eidsvoll i vårløsninga og vedtok en konstitusjon som i dag står som

Europas eldste. De som tapte på Eidsvoll – grev Wedel sammen med de

fleste representantene fra Agder – reiste hjem i bitterhet. Men de

aksepterte nederlaget. Dramatiske konflikter var løst på en demokratisk

måte. Nordmenn gjorde opp ved votering og ikke ved vold. Slik har det vært

siden. I snart to hundre år har vi utviklet dette samfunnet; gjennom kamp

og konflikt, men uten å slå hverandre i hjel. Vi er det eneste samfunn i

Europa som har greidd å skape et moderne demokratisk samfunn med

demokratiske midler. Naturligvis har vi brukt både ordenspoliti og annet

politi underveis. Og en og annen arrestasjon har det også vært. Hans

Nielsen Hauge og Marcus Thrane ble hardest rammet. Men likevel;

sammenliknet med andre land har vi greidd det. Ikke fordi nordmenn har et

spesielt demokratisk eller fredelig gen, men fordi de historiske

forutsetninger har vært til stede, og fordi vi har tatt vare på disse

forutsetningene. Norge har aldri hatt et føydalt høyre. Det moderne Norge

har hatt et demokratisk høyre og i det norske venstre har innflytelsen fra

Johan Sverdrup og Rosa Luxemburg vært sterkere enn fra Lenin og Marx. De

demokratiske ideene har vi riktignok stort sett fått utenfra. Vi står i

takknemlighetsgjeld til både den amerikanske uavhengighetserklæringen og

til den franske revolusjon. Men det er lille Norge som har satt ideene ut

i praksis. Vi har hele tiden gitt ideene en egen norsk vri. Det er med

ideene fra de store europeiske tenkerne som det er med

rokokkoornamentikken som ble til norsk rosemaling. De store demokratiske

ideene fikk en norsk utforming.

Helt vanlige folk

Den demokratiske folkelighet ble den norske gave til den moderne verden.

Det siste er ikke mine ord, men Rune Slagstads i hans allment aksepterte

storverk «De nasjonale strateger». Det er nemlig ikke slik som vi litt for

ofte tror, at når de andre har satt tingene på plass, så kommer Europas

lille fattige utkant etter. På Eidsvoll i 1814 møtte det til og med

vanlige folk. Til og med en vanlig matros. Det var Even Thorsen fra

Nedenes amt eller Aust-Agder som vi sier i dag. Da resten av Europa hørte

at det også var den slags folk med i Riksforsamlinga, var de naturligvis

rystet. Dette var opprør. Og det var det naturligvis. I 1837 fikk vi

formannskapslovene. Også rystende saker. Her fikk selv de minste

kommuner egen skattleggingsrett. Uhørt. Vanlige bønder satt i møter og

skrev ut skatt på befolkningen. Slikt hadde en kongen og hans menn til å

gjøre i andre land. Parlamentarismen ble innført i 1884. Riksretten – det

folkevalgte politiske organ – dømte kong Oscars egen regjering fra deres

embeter. Og verden gikk videre. Men størst av alt synes jeg, var

oppgjøret i 1905. Stortinget håndterte det hele. Opprør sa alle unntatt

nordmennene. Ja, naturligvis var det opprør. Det kan vi da godt innrømme

nå 100 år i ettertid. Men det var et demokratisk opprør. For hva gjorde

våre folkevalgte politiske myndigheter? De mobiliserte militært. De

gjorde det, naturligvis. Men først av alt gjennomførte de en

folkeavstemning. En fantastisk maktdemonstrasjon som gjorde inntrykk på

hele Europa. Og på toppen av det hele gjennomførte norske kvinner en

underskriftskampanje som var nesten utrolig. Hundretusenvis av kvinner

skrev under for å støtte de vedtak som Stortinget hadde fattet. At unionen

ble oppløst uten at skudd ble løsnet, ble lagt merke til utover i Europa.

At det gikk fredelig for seg kan vi også takke det liberale og

sosialdemokratiske Sverige for. Storsvensken ville slåss. Men Karl Staff

og Hjalmar Branting bidro på svensk side til en fredelig oppløsning av

unionen.

Norge et referansepunkt

Norge og 1905 ble internasjonalt et fast referansepunkt gjennom mange år

for dem som kjempet for fredelige løsninger av konflikter. Men i 1914 kom

første verdenskrig og fjernet brutalt alle håp og illusjoner om en

fredelig verden.

Allerede i 1913 gjennomførte vi stortingsvalget med alminnelig stemmerett

her i landet. Uavhengig av kjønn, rase og klasse hadde alle rett til å

stemme. Det var naturligvis altfor sent, men likevel skal vi i ettertid

være stolte. Alminnelig stemmerett i USA kom reelt sett først mer enn 50

år seinere. I Frankrike først i 1945 og i England som vi alltid i vår

beskjedenhet har trodd har ligget langt foran oss, ble alminnelig

stemmerett innført først i 1928. Og svenskene har slett ikke vært før oss

i demokratisk utvikling. Det moderne Norge er et demokratisk byggverk.

Det skal vi være stolte av og vedstå oss. Det skal vi feire uten nasjonal

smålåtenhet. Vi skal flagge 7. juni.

---
DEL

Legg igjen et svar