Leder: Hurra for globale Norge

17. mai, Eurovision og Alexander Rybak: Unorsk eller urnorsk?

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Så har landet nok endelig landet. Inntil videre. Delvis.

Kombinasjonen av 17. mai og en norsk seier i Eurovisjonens sangkonkurranse (Melodi Grand Prix/MGP) natt til samme grunnlovsdag, kan være mye å takle. Ikke bare for programledere, men også for de som vil fortolke seieren inn i faste rammer.

For det skal sies: Eurovision er vel så mye politikk som musikk, slik Ny Tid skrev i forrige uke. Dette er arenaen for homofile og kampen for likeverd. Og scenen for revolusjonære og politiske budskap. Slik det har vært siden European Broadcasting Unions (EBU) første sangkonkurranse gikk av stabelen i Sveits i 1956. Den gang med sju deltagere, i år var det 42.

Ideen bak «Eurovision Grand Prix» var å samle et krigssplittet Europa om en fredelig, kulturell kappestrid. I dag er Eurovision blitt den institusjon som best samler dagens stor-Europa, hvori inkludert land som Tyrkia, Aserbadsjan og – noe mer kontroversielt – Israel, land som vanligvis ikke kommer inn i det gode selskap.

Mens bare et mindretall av EUs innbyggere gidder å stemme i valget på et nytt EU-parlament 4.-7. juni, hiver her europeere flest seg over telefonene for å stemme på sin utenlandske favoritt, ofte tusener av kilometer unna.

EBUs sangkonkurranse startet ikke bare samlingen av Europa året før EU kom i gang. Den har også langt bedre forbundet folk på tvers av landegrensene. Ofte liker man mindre sine naboer enn de på den andre siden av kontinentet. Israelere ga årets 12 poeng til Norge (med Island som en god nummer to), en oppsiktsvekkende stemmegivning med tanke på vinterens oppslag i israelsk presse om det antisemittiske Norge.

Nok en gang ser vi at kultur lettere skaper fred enn politikk. I så måte bør Nobelkomiteens nye leder, Thorbjørn Jagland, droppe å gi fredsprisen til EU, som han mener fortjener den, og i tilfelle heller gi den til EBU.

De mange heftige omfavnelsene av vinneren Alexander Rybak (23) har til tider vært påfallende klamme. Som når kulturminister Trond Giske tar Rybaks talent til inntekt for sin politikk, ved i en pressemelding 17. mai å skrive at Rybak «også er med på å vise fram både bredden og kvaliteten i norsk musikk».

Nåvel. Rybak har siden 4-årsalderen blitt opplært i fiolinspilling av private, russiske og internasjonale elitelærere så langt unna Giskes sosialdemokratiske drømmesamfunn som det går an å komme. Rybak representerer altså ikke bredden, men eliten i norsk musikk.

Og Rybak viser ikke fram kvaliteten i norsk musikk, snarere avslører han hvor dårlig norskhyllede musikkstjerner som Jahn Teigen og Bobbysocks har vært. Giske ønsker nok ikke at barn skal gå i den skole Rybak har gjort, som sønn av pianospilleren Natalia Valentinovna Rybak og fiolinisten Igor Alexandrovitsj Rybak, det vil de færreste takle eller makte.

Så har man alle påstandene om at hviterussisk-fødte Rybak er «erkenorsk». Alt som er godt, er det som kjent om å nasjonalisere. Ikke før hadde han vunnet, så skrev VG

18. mai at det er noe «urnorsk ved sjarmbomben… et utseende som hentet ut fra et Caprino-filmatisert folkeeventyr».

Nå ja. Caprino var halvt italiensk. Mens Minsk-fødte Rybak genetisk er så hviterussisk som det går an, uten aner fra Norge. Familienavnet kommer ikke fra Hardanger, men fra et erke-hviterussisk ord, transkribert fra det kyrilliske «Рыбак». Han dro med familien fra det tidligere Sovjetunionen da han var omtrent fem år. Hadde Rybak gjort noe kriminelt, ville han vel blitt omtalt som «ikke-vestlig innvandrer». Så lite skal det til for å bli urnorsk, altså: Bli bare populær over hele kontinentet!

VG påstår også på lederplass, som Giske i sine uttalelser, at sangen «Fairytale» har «rotnorske toner». Nå ja. Låta framføres altså utelukkende på engelsk, og tonene er lett gjenkjennelige også for den som er familiær med russisk folkemusikk.

I sin nasjonale historiekamp påstår landets største avis at lite er så «urnorsk som trinnene til dansegruppa Frikar.» Nå ja. For det første heter gruppa Frikar Dance Company, opprettet så sent som i 2005. Dansegruppa består i dag av fem breakdansere, fem capoeira-dansere, to sirkusakrobater, åtte hallingdansere og fem samtidsdansere. En av produksjonene til denne flerkulturelle gruppa heter da også «Bastard».

Og bortsett fra et par hallingkast på scenen, var det i dansekompaniets runddans få bevegelser å spore som kun har satt sitt preg på norske bygder de siste århundrene. Flikk-flakk-saltomortalene og de kosakklignende sprangene var nok mer internasjonale enn nasjonale.

Ikke rart Europa omfavnet Rybak og hans dansere: Ikke fordi de prøvde å være norske, men fordi de som Ibsen og Munch først og fremst tenkte stort og lot seg inspirere av verden der ute. Slik som årets designer av Grand Prix-kjolene: Hun heter Leila Hafzi.

Norsk alt sammen.

---
DEL