Hungersnød og klimaflukt

Hvordan skal verdenssamfunnet møte mennesker som flykter fordi landjorden deres er slukt av havet?

Three women carry a sack of food distributed on March 4, 2017, in Ganyiel, Panyijiar county, in South Sudan. South Sudan was declared the site of the world's first famine in six years, affecting about 100,000 people. More than three years of conflict have disrupted farming, destroyed food stores and forced people to flee recurring attacks. Food shipments have been deliberately blocked and aid workers have been targeted. / AFP PHOTO / Albert Gonzalez Farran - AFP / Albert Gonzalez Farran

Av Ola Eian og Anna Kvam

I februar erklærte FN hungersnød i Sør-Sudan. Det er første gang på seks år at FN tar i bruk dette begrepet. Sulten rammer akutt rundt 100 000 mennesker, mens en hel million står i fare for å rammes av samme katastrofe. Årsaken er sammensatt. Det er ingen tvil om at den politiske situasjonen i Sør-Sudan har vært med på å utløse katastrofen, slik flere medier har omtalt. Sikkerhetssituasjonen i det konfliktrammede landet gjør det vanskelig og i verste fall umulig for hjelpeorganisasjoner å komme til med forebyggende og akutt hjelp. Mens politiske aktører må ta skylden for sultkatastrofen, kan de ikke få skylden for selve tørken som nå rammer hele Øst-Afrika. Den må verdens industriland ta en del skylden for. For det hersker ingen tvil om at global temperaturstigning er en del av årsaksbildet.

Mangler begreper. I en slik situasjon bør hverken ansvarsfraskrivelse, resignasjon, apati eller skyldfølelse være vårt – industrilandenes – svar. I tillegg til å hjelpe med penger til akutt nødhjelp, bør vi løfte blikket og ta på alvor de klimarelaterte sult- og flyktningekatastrofene som kan ramme i tiårene som kommer. I verste fall står vi innen århundrets slutt overfor et scenario med 200 millioner klimaflyktninger. Til sammenlikning er det i dag rundt 63 millioner mennesker på flukt totalt.

Det skal for ordens skyld skytes inn at begrepet klimaflyktning egentlig er upresist. Per i dag regnes nemlig ikke mennesker som forlater sitt hjem av klimarelaterte årsaker, som flyktninger. I FNs statistikk ender klimaflyktninger enten opp som «internt fordrevne», eller som «økonomiske migranter» hvis de krysser en landegrense. Det burde være åpenbart at mennesker på klimaflukt faller mellom mange stoler i det internasjonale regelverket for migranter. Vi har ikke engang et begrepsapparat for dem. Til tross for dette bør deres situasjon tas på høyeste alvor, særlig av oss i Vesten. Ikke bare fordi vi bærer det historiske ansvaret for et potensielt scenario med 200 millioner mennesker på flukt. Men også fordi dette i aller høyeste grad påvirker vår del av verden, og landet vi bor i – i den delen av verden som på grunn av geografisk flaks er skjermet for noen av klimaendringenes mest dramatiske konsekvenser. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vi bør føre kamp mot klimaendringer, stille penger og kompetanse til disposisjon for klimatilpasning og opprustning av klimaberedskap i det globale sør.

Klimatilpasning. Akkurat hvordan vi gjør det førstnevnte – går til kamp mot klimaendringer – er heldigvis en debatt høyt på dagsordenen i Norge. Hva som er rimelige og urimelige utslippskutt, og effektive og ineffektive klimatiltak, er en del av vårt offentlige ordskifte. Forhåpentligvis kulminerer det også snart i handling som bidrar til reelle utslippskutt på hjemmebane. Når det gjelder klimatilpasning, er dette et tema som underkommuniseres både lokalt og i et globalt perspektiv. Det er synd. Uten at befolkningen stiller dem som forvalter norske bistandsmidler, løpende til ansvar, vil det være vanskelig å analysere hvorvidt bistandspolitikken bygger opp under gode tiltak og programmer for klimatilpasning.

Så lenge klimaflukt ikke er et tema på den politiske dagsorden, risikerer vi å bli tatt fullstendig på senga.

Vær forberedt. Sist, men ikke minst er diskusjonen om hva slags rammeverk som bør gjelde for klimaflyktninger, langt på etterskudd. Ja, vi kan knapt huske å ha hørt en stortingspolitiker mene noe hvordan verdenssamfunnet og internasjonal rett bør møte mennesker som flykter fordi landjord er slukt av havet, tatt av ørkenen eller ikke lenger kan dyrkes på grunn av ustabile vekstsesonger. Vårt anliggende er ikke å påstå at det å gi mennesker i denne situasjonen en juridisk status som flyktning vil løse alle problemer. Snarere vil vi påpeke at så lenge klimaflukt ikke er et tema på den politiske dagsordenen, hverken i Norge eller EU, risikerer vi å bli tatt fullstendig på senga. La det være liten tvil om at vi i det verst tenkelige klimaflukt-scenariet snakker om tilstander av en helt annen størrelsesorden enn det vi ser rundt Middelhavskysten i dag. Vi bør ikke stille uforberedt.

anna.kvam@gronnungdom.no
ola.eian@gronnungdom.no

---
DEL