Hundre timer med Fidel

Ignacio Ramonet har klart det som ingen andre har klart: Å foreta det definitive intervjuet med Fidel Castro.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[castro] Fidel Alejandro Castro Ruz (f. 1926) har lenge vært en av verdens mest ettertraktede intervjuobjekter. På sine gamle dager er han gjentatte ganger blitt oppfordret til å fortelle sin historie, hele historien, fra oppveksten på farens gods i Birán og ungdommelige opprørstendenser til det mislykkede angrepet på Moncada-kasernen i 1953; fra eksilet i Mexico og det første møtet med Che Guevara til Revolusjonens inntog i Havanna i 1959; fra den såkalte Cuba-krisen til kampen for et fritt Angola også videre, og så videre.

Riktignok har den gamle Castro gitt ett og annet intervju. Han har fortalt litt, gjort rede for noen av de mest berømte enkelthendelsene. Men som regel har han latt andre fortelle, fiender så vel som venner, kanskje flere fiender enn venner, hvis vi tar i betraktning alle rapportene CIA har offentliggjort. Det er med andre ord ikke det spor merkelig at en rekke journalister verden over har levd i håpet om å få i havn det store intervjuet.

Politisk historie

Mannen som til slutt gjorde det, er ingen ringere enn Ignacio Ramonet, direktør for den franske månedsavisen Le Monde diplomatique. I desember 2005 snakket han med Castro på tomannshånd – i til sammen 100 timer! Det endelige resultatet vitner om at tiden ble brukt godt: en tettskrevet bok på 700 sider.

Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at det også tar omtrent 100 timer å lese boka, som nå – året etter at den spanske førsteutgaven ble lansert – foreligger i engelsk oversettelse. Materialet er kort sagt enormt. Castro svarer på alle spørsmål, han går historisk til verks og han dveler ved detaljene. Han diskuterer og analyserer, ja han viser seg fram som en ekte venstreradikal teoretiker.

Og Ramonet? Svart på hvitt demonstrerer han hva det vil si å stille kritiske spørsmål uten samtidig å gjøre knefall for de vestlige massemedienes krav om private, pirrende og følgelig salgbare avsløringer. Ramonet er ikke interessert i å finne fram til «sannheten» om privatpersonen Fidel. Snarere tvert imot er det den høyst offentlige skikkelsen Castro vi her blir presentert for, det vil si den Castro som forteller sin politiske historie.

Che Guevara

Ramonet oppfatter intervjuet som et kritisk, historiefilosofisk og vennskapelig samarbeidsprosjekt. Derfor er det noe uheldig at den engelske tittelen, My Life, ikke er i nærheten av å gjengi originaltittelen, Fidel Castro: Biografía a dos voces – for er det noe denne boka er, så er det nettopp en tostemt biografi.

Men la gå, tittelen er ikke det viktigste. Det viktigste er hva Castro sier, og hvordan han sier det han sier. Selvsagt må vi stille noen obligatoriske spørsmål: Er Castro en troverdig forteller, eller forsøker han å skjule seg bak et teoretisk byggverk? Er det sant at Cubas sosialistiske myndigheter aldri har gitt grønt lys for tortur av fanger, at myndighetene aldri har planlagt og/eller gjennomført terrorhandlinger mot USA? Hva kan vi lære av å lese denne biografien? For ikke å glemme følgende spørsmål: Hva er gammelt nytt?

Også ved tidligere anledninger har Castro snakket varmt om John F. Kennedy, og det til tross for at det nettopp var Kennedy som i 1962 truet med å gå til krig mot Cuba. Ifølge Castro var Kennedy langt mer diplomatisk enn det mange skal ha det til. Det er heller ingen overraskelse at den tilbakeskuende Castro retter skarp kritikk mot Sovjetunionen og ledere som Stalin, Krustsjov og Gorbatsjov. Stalinismen kom aldri til Cuba. Krustsjov hadde for stor tro på industrialisme og overproduksjon. Ved å åpne for perestrojka, banet Gorbatsjov veien for sosialismens fiender.

Og selvfølgelig: Vi har hørt og lest historier om forholdet mellom Fidel Castro og Che Guevara. Mens noen har beskrevet forholdet som en oppfyllelse av en revolusjonsromantisk drøm, har andre sagt at Castro gjentatte ganger ble skremt av den to år yngre argentinerens voldsomme oppførsel. I My Life balanserer Castro mellom disse to betraktningsmåtene. På den ene siden tegner han et romantisk portrett av Che, den gode vennen som ofret seg for sine medmenneskers skyld. På den andre siden gir Castro oss et bilde av den svært utålmodige geriljalederen Che Guevara.

Sosialismens framtid

Så, hva lærer vi av å lese denne biografien? Jo, at navnet Fidel Castro ikke bare er uløselig knyttet til beretningen om det sosialistiske Cuba; som «overskrift» er navnet ikke til å komme forbi for enhver som vil studere historien om det 20. århundret.

Slik sett (eller slik lest) er My Life noe mer enn en erindringsbok. Historien om Castro og det 20. århundret er i aller høyeste grad en historie om et framtidshåp. Man kan trygt si at intervjuobjektet Castro retter oppmerksomhet mot en av Marx’ gamle læresetninger: Framfor å oppsøke fortidens monumenter, må den sosiale revolusjonen skue inn i framtiden for å kunne finne sin poesi.

Hva er sosialisme? spør Ramonet, og Castro forklarer hvorfor det fortsatt er slik at «poesien» – det kulturelle uttrykket for Revolusjonen – tilhører morgendagens verden. Castro sier at ordet sosialisme i dag skaper store fortolkningsmessige og ideologiske problemer for oss. Det finnes ikke lenger en kapitalisme som kan kalles det stikk motsatte av sosialismen, eller for å si det på en annen måte: Sosialister kan ikke lenger definere sitt ideologiske ståsted gjennom en negativ beskrivelse av kapitalismen. Det som finnes, sier Castro (forøvrig med klar referanse til Ramonets teoretiske arbeider), er et regime som forlengst har sprengt kapitalismens grenser: den nyliberalistiske globaliseringens monopol.

Revolusjonen er ikke et avsluttet kapittel. Skal vi tro Cubas comandante, er det utdannelse og kunnskap som vil sørge for at Revolusjonen vil bli ønsket velkommen også i det kommende.

---
DEL