Louise Glück har en stemme som er ulik alle andres; den kommer fra det underjordiske. Hvis denne var et tre, ville det være en furu ved sjøen, a white pine (Pinus strobus), som Glück ofte nevner i diktene sine – gammel, stor, med store kongler, ubestemt form på kronen, som vokser på myrene i Nord-Amerika.

Diktene hennes har overraskende former og er ganske lange. Vi ender sjelden opp der vi startet. Stort sett er de skrevet i frie vers, men noen er strukturert og noen skrevet i prosa. Før hun flyttet til Vermont, hadde hun gitt ut én bok – Firstborn (1968) – allerede denne mørk, og sint i tonen, samtidig skrevet på en behersket måte. Der, i nord, fikk hun imidlertid . . .

Kjære leser. Opprett/åpne din frie leserkonto med din epost over for å lese videre.
(Har du abonnement, logg inn her.)

Abonnement kr 195 kvartal