DIKT:Nobelprisvinner Louise Glücks dikt er surrealistiske, der fantasien kan ta overhånd. Under overflaten – som en frossen innsjø – finnes en verden av skuffelse, sorg, men ikke resignasjon.

Louise Glück har en stemme som er ulik alle andres; den kommer fra det underjordiske. Hvis denne var et tre, ville det være en furu ved sjøen, a white pine (Pinus strobus), som Glück ofte nevner i diktene sine – gammel, stor, med store kongler, ubestemt form på kronen, som vokser på myrene i Nord-Amerika.

Diktene hennes har overraskende former og er ganske lange. Vi ender sjelden opp der vi startet. Stort sett er de skrevet i frie vers, men noen er strukturert og noen skrevet i prosa. Før hun flyttet til Vermont, hadde hun gitt ut én bok – Firstborn (1968) – allerede denne mørk, og sint i tonen, samtidig skrevet på en behersket måte. Der, i nord, fikk hun imidlertid et gjennombrudd.
. . .

Kjære leser. Du har i dag lest noen frie artikler. Kom evt. tilbake om en ukes tid for å lese mer. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene). Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Abonnement kr 195 kvartal