Louise Glück har en stemme som er ulik alle andres; den kommer fra det underjordiske. Hvis denne var et tre, ville det være en furu ved sjøen, a white pine (Pinus strobus), som Glück ofte nevner i diktene sine – gammel, stor, med store kongler, ubestemt form på kronen, som vokser på myrene i Nord-Amerika.
Diktene hennes har overraskende former og er ganske lange. Vi ender sjelden opp der vi startet. Stort sett er de skrevet i frie vers, men noen er strukturert og noen skrevet i prosa. Før hun flyttet til Vermont, hadde hun gitt ut én bok – Firstborn (1968) – allerede denne mørk, og sint i tonen, samtidig skrevet på en behersket måte. Der, i nord, fikk hun imidlertid et gjennombrudd. Hennes forestilling om et liv som dikter var å sitte hjemme eller jobbe som sekretær. I Vermont begynte hun å undervise og oppdaget at dette faktisk hjalp henne, hun inviterte den virkelige verden inn i diktene sine.
Men dette handler ikke bare om virkelighet. I essayet «Mot oppriktighet» (Proofs & Theories: Essays on Poetry, 1995) erklærer hun at en dikter trenger å ta sikte på sannhet, men dette betyr ikke oppriktighet, mener hun. Man kan sammenligne arbeidet hennes med verker av Sylvia Plath, Elizabeth Bishop eller Mary Oliver – alle kvinner som til tider skrev subjektivt eller til og med såkalt confessional, bekjennende, poesi. Men de går aldri over grensen og blir for oppriktige – som Robert Lowell, for eksempel, slik han gjorde i en diktsamling hvor han brukte mange sitater fra brevene fra sin ekskone (og ble utskjelt for dette av Elizabeth Bishop). Glück berører lignende emner, hun er blitt skilt to ganger og skriver om det i boken Meadowlands.
Men hun bruker seg selv som et eksempel. Historien hennes er en del av en større historie, en av mange historier. Ofte bruker hun masker, det vil si at hun trer inn i andre skikkelser og snakker på vegne av dem – som for eksempel Penelope og Odyssevs. Dette er dikt som ligner dialoger mellom en mann og en kvinne, nærmest i Robert Frost-stil. Det er dikt som snakker om avholdte menneskers død. Likevel er ingen av disse diktene sentimentale. Det er noe som gjør dem tydelige.
Det surrealistiske
Glück tar oss med andre steder, et sted utenfor virkeligheten. Diktene hennes er surrealistiske, fantasien tar overhånd. Likevel er det ikke det uvirkelige eller det usannsynlige hun behandler, men det surrealistiske, noe uventet, merkelige sammenstillingen av hendelser, bilder vi aldri ville satt sammen. Som i denne enkle beskrivelsen Glück gjør av en av sine egne dager, «The Story of a Day» (et dikt hun ikke er veldig glad i selv, har hun uttalt, men hun innrømmer at dette fragmentet var verdt å bli skrevet ned):
Long into the night I sat brooding at my table
until my head was so heavy and empty
I was compelled to lie down.
But I did not lie down. Instead, I rested my head on my arms
which I had crossed in front of me on the bare wood.
Like a fledgling in a nest, my head
lay on my arms.
Det er en referanse til naturen her, men hun overrasker oss med lett ironi – hodet hennes som en liten fugl, uten fjær, som ennå ikke har lært å fly. Subtil humor gjør at poesien hennes puster, til tross for at den berører tunge emner – eksempelvis voldtekten av Persefone, skrevet i et moderne språk, slik at vi kan se for oss den unge jenta som er skilt fra moren sin, ført ned til undergrunnen, til et trist sted uten sol eller natur, for å behage mørkets gud.
(Fra boken Averno, den eneste oversettelsen som finnes på norsk [av Per Petterson, Forlaget Oktober]).
Glück destillerer ideene sine, tidsforløpet og emosjonelle uklarheter til én ren, sterk fortelling.
Destillerte ideer
Glück innrømmer at hun ikke liker å lese diktene sine høyt, hun «hører dem» med øynene, visjonen (om diktet) snakker til henne. Hun dedikerte boken Faithful and Virtuous Night til stillheten. Det er natten som bringer stillheten, eller, overraskende, noen ord: «And yet, my silence was never total –» skriver hun i diktet «Cornwall». Eller når hun blir spurt av tanten: «How quiet you are […]», svarer hun:
«It was true –
sounds weren’t coming out of my mouth. And yet
they were in my head, expressed, possibly,
as something less exact, thought perhaps,
though at the time they still seemed like sounds to me.»
Denne relasjonen, eller andre – som i et dikt som forteller om et besøk hos en psykoanalytiker – skal ifølge Glück ikke behandles som selvbiografi. «Materialer er subjektive, metoder ikke», skriver Glück i sitt manifest Against Sincerity: Materialet er mørkt, det er den mørke siden av livet diktene forholder seg til, med dets drama, ensomhet og stillhet. Men metoden er ekstraordinær, veltalende, surrealistisk. Det er som om Glück destillerer ideene sine, tidsforløpet og emosjonelle uklarheter til én ren, sterk fortelling – men med en vri, med en uventet metafor eller et merkelig bilde.
Hun kan tre inn i andres sko
Alle bøkene hennes er pent ordnet og gjennomtenkt, forbundet med ett hovedmotiv. The Wild Iris inneholder dikt med titler fra forskjellige blomsternavn. Det minner meg om Inger Christensens Sommerfugledalen, som er en samling av kronesonetter som refererer til sommerfugler dikteren kunne se i den legendariske dalen i Kroatia under sommerferiene i sin barndom. Likevel snakker diktene om tid, død, nostalgi. Det samme gjelder denne Glück-samlingen av blomsterdikt, nesten sanger, som handler om tid og dødelighet. Boken ga henne Pulitzer-prisen i 1993.
Det er flere ingredienser i poesien hennes som gjør den tydelig «glücksk» – diktene er intellektuelle, dypt reflekterende og berører tankene. Som nevnt bruker Glück ofte «maske», hun inkarnerer andre mennesker, lar andre bli hovedpersoner i sine dikt. Det er definitivt en del av henne selv, hennes egen erfaring i stemmen til den hun snakker gjennom, men det er også noe utenfra – hennes empati og refleksjon gjør at hun kan tre inn i andres sted og snakke for dem. Som i det suverene diktet om Akilles fra boken Triumph of Achilles:
In the story of Patroclus
no one survives, not even Achilles
who was nearly a God.
Patroclus resemble him; they wore
the same armor.
Always in these friendships
one serves the other, one is less than the other:
the hierarchy
is always apparent, though the legends
cannot be trusted –
their source is the survivor,
the one who has been abandoned.
What were the Greek ships on fire
compared to this loss?
In his tent, Achilles
grieved with his whole being
and the gods saw
he was a man already dead, a victim
of the part that loved,
the part that was mortal.
For en fantastisk ironi, en litotes, når hun sier at ikke engang Akilles kunne unnslippe døden – selv om han nesten var en gud. «Nesten» er et ord som er et gap mellom to verdener, vi er der, men ennå ikke, det endrer nesten alt. Uansett hvor modig Akilles var, likevel, la oss ikke glemme at han var bare et menneske, en av oss … Men likevel triumferer han. Glücks stemme virker så enkel og klar, som overflaten på en frossen innsjø – glatt og jevn. Likevel, hvis vi ser under overflaten, vil vi finne en annen verden, en verden av skuffelse, sorg – men ikke resignasjon – kjærligheten er det alltid verdt å leve for, selv om den kan komme til å gå tapt. Det er alltid verdt å inngå vennskap, selv om også vennskap underlegger seg et hierarki, for noen ganger kan «en intimitet» vokse frem mellom to mennesker, «like a forest around a castle» («The Sword in the Stone», fra Faithful and Virtuous Night).
