He Named Me Malala Regi: Davis Guggenheim, fotograf: Erich Roland Da Malala Yousafzai for ett år siden ble tildelt Nobels fredspris, var hun som 17-åring tidenes yngste mottaker av prisen. Davis Guggenheims kinodokumentar He Named Me Malala avsluttes med denne tildelingen, og starter med beretningen om den historiske skikkelsen hun er oppkalt etter. Gjennom en av filmens gjennomgående animasjonssekvenser blir vi innledningsvis fortalt om Malalai, som ifølge legenden talte til de pashtunske styrkene under slaget ved Maiwand i 1880, da England forsøkte å kolonisere Afghanistan. Den modige kvinnen – som stadig var i tenårene – ble deretter selv skutt og drept, men hennes motiverende ord skal ha vært avgjørende for at britene ble slått tilbake. Han som døpte Malala Yousafzai etter denne Jeanne d’Arc-liknende heltinnen, er hennes far, Ziauddin Yousafzai. Malala betyr mot, forteller han i filmen, og man kan lett forestille seg at navnet forplikter. Om det ikke sågar ble en slags selvoppfyllende profeti. For parallellen mellom sagnet og Malalas historie er åpenbar – bortsett fra at den moderne Malala overlevde skuddene som traff henne. Kampen om utdanning. Som kjent ble Malala Yousafzai skutt i hodet og nakken på vei hjem fra skolen i Swat-dalen i 2012. Foranledning var at hun hadde blogget (opprinnelig anonymt) for BBC og senere talt offentlig imot Taliban-regimet som nylig hadde tatt kontroll over området, og som nektet jenter utdanning. Etter behandling på et lokalt sykehus ble den på dette tidspunktet 15 år gamle jenta sendt til et et sykehus i Birmingham for videre behandling. I England fikk hun og familien dessuten oppholdstillatelse, og de bor stadig i samme by. Den brutale hendelsen gjorde Malala verdenskjent, som en både symbolsk og reell frontfigur i kampen for menneskerettigheter generelt og jenters rett til utdanning spesielt. På sin 16. fødselsdag 12. juli 2013, en dag som ble døpt Malala Day, talte hun offentlig for første gang siden hun ble forsøkt drept av Taliban. Talen var til FN i organisasjonens hovedkvarter i New York, og temaet var igjen barns rett til utdanning. Malala har siden fortsatt å kjempe for grunnleggende rettigheter, og har møtt mange av klodens mektigste, inkludert både Obama og Bono. Faktisk har hun selv prydet forsiden på Time Magazine i egenskap av å være en av verdens 100 angivelig mest innflytelsesrike personer.Nylig havnet hun på andreplass i avstemningen om å bli samme magasins Person of the Year, ett år etter at hun vant fredsprisen. I fjor kom hun i tillegg med boken I Am Malala, skrevet i samarbeid med journalisten Christina Lamb, og som dokumentarfilmen He Named Me Malala til dels er basert på. Vanlig tenåring. Men samtidig som den verdensberømte og åpenbart travle unge kvinnen kjemper for retten til utdanning i et globalt perspektiv, må Malala også følge opp sin egen (grunn)skolegang. For til tross for alle sine ekstraordinære meritter og modne betraktninger, er hun også en mer eller mindre vanlig tenåring. Noe filmen gjør et nokså sjarmerende poeng ut av – når brødrene hennes omtaler henne som uskikkelig, og når vi ser henne søke på bilder av idrettsutøvere og filmstjerner hun synes er kjekke. Dessuten er hun åpenbart sin fars datter. He Named Me Malala tegner også et portrett av faren Ziauddin, en lærer og aktivist som åpenbart har gitt hovedpersonen mange av hennes verdier, og som hun synes å være sterkt knyttet til. Noe mindre fremtredende i filmen er Malalas mor, som er en av de mange kvinnene som har blitt nektet grunnleggende utdanning – men som også synes å ha sine meningers mot. Om enn neppe i fullt så stor grad som sin mann og datter. Selv om hun åpenbart har mye å takke sin far for, understreker Malala at han kun ga henne navnet, han gjorde henne ikke til Malala. Med dette mener hun at valgene hun har hatt, har vært hennes egne. Samtidig vil jeg anta at hun har et visst apparat rundt seg utover familien, men om dette sier filmen lite. Bredde fremfor dybde. Har vi henne nå? er vel et spørsmål man pleier å stille til denne typen portretter. Mon det. Ikke at jeg formoder at hun har så voldsomt mye å skjule, men filmen kunne utvilsomt ha kommet enda nærmere på Malala både som menneske og som fenomen. For selv om filmen tegner et interessant portrett av hennes liv frem til den nevnte fredspristildelingen, er den også et eksempel på en film som i sin ambisjon om å dekke over mye, ikke gir seg selv anledning til å trenge så langt ned i dybden. Og strengt tatt inneholder den ikke mye man ikke visste om hovedpersonen fra før. Filmens sterkeste øyeblikk finnes i arkivklippene den benytter, som når Malala står frem med fullt navn på tv og retter kritikk mot navngitte Taliban-ledere mens hun fortsatt bor i Pakistan. Filmens sterkeste øyeblikk finnes i arkivklippene den benytter, som når Malala står frem med fullt navn på tv og retter kritikk mot navngitte Taliban-ledere mens hun fortsatt bor i Pakistan. Dette sier noe om at filmskaperen kunne vært mer til stede i viktige øyeblikk i hennes liv i nyere tid – og ikke minst i forberedelsene til disse øyeblikkene, der man har muligheten til å komme tett på både person og motivasjon. Bredt anlagt. Regissør Davis Guggenheim har også tidligere erfaring med (fremtidige) fredsprisvinnere gjennom En ubehagelig sannhet (2006), dokumentaren om Al Gores kampanje for å skape oppmerksomhet om global oppvarming. Blant hans tidligere dokumentarfilmer finner vi dessuten rockegitaristmøtet It Might Get Loud (2008) og Waiting for ‹Superman›, sistnevnte om det amerikanske skolesystemet. Guggenheim er i tillegg en erfaren tv-regissør, med episoder av fiksjonsserier som NYPD Blue, Akutten, 24, The Shield og Deadwood på cv-en. Nå er det ikke nødvendigvis noe galt i dette, men det er heller ikke utenkelig at denne erfaringen har hatt noe å si for det noe polerte uttrykket Guggenheim har gitt He Named Me Malala. For selv om den både er vellaget og velfortalt, kunne man ønske seg at denne filmen hadde litt mer brodd. Talende nok har He Named Me Malala filmmusikk signert Hollywood-veteranen Thomas Newman, som nylig også laget musikken til James Bond-filmen Spectre og Spielbergs Bridge of Spies. Newmans følelsesstyrende toner er ikke det eneste elementet i denne filmen som vitner om at man har ønsket seg et bredest mulig nedslagsfelt. Det samme gjelder regissørens prioritering av intervjuer fremfor en mer observerende tilnærming, samt de tidligere nevnte animasjonssekvensene. Nå kan man naturligvis påpeke at det er positivt at Malala med sitt sympatiske budskap nettopp når ut til flest mulig. Med sin tilgjengelige form er He Named Me Malala ikke minst godt egnet for skolevisninger, som jeg håper det blir mange av. Det er neppe nødvendig å minne om at den ekstremistiske ideologien som forsøkte å stilne Malala (og som ifølge henne selv ikke har noe med islam å gjøre), hverken er blitt noe mindre utbredt eller mindre truende i det siste. Med dette er det bare blitt enda viktigere at hun blir hørt – også i kraft av å være en muslimsk røst. På den annen side vil en såpass polert og på et vis erkeamerikansk dokumentar også kunne forsterke inntrykket man eventuelt måtte ha av Malala som en slags merkevare. Og for de onde tunger som anser henne som en marionett skapt i Vestens selvrettferdige og islamfiendtlige bilde, vil Guggenheims film sannsynligvis bare helle mer bensin på bålet. He Named Me Malala hadde premiere i Norge den 11. desember, og kan ses på kinoer over hele landet.
Huser er filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com.
