Humanitær lapskaus

Hvis «alle gode krefter» skal kunne kalle «alt som er godt» for «humanitær hjelp», kan vi miste muligheten til å hjelpe de som trenger det mest. Det kan ikke Leger Uten Grenser godta.

I forrige uke gikk Leger Uten Grenser ut med beslutningen om å ikke ta imot penger fra europeiske myndigheter på grunn av EU/Tyrkia-avtalen. I mai trakk vi oss fra Verdens humanitære toppmøte arrangert av FN. Siden i fjor har vi brølt om og om igjen at leger, pasienter og sykehus ikke er lovlige mål i krig.

Hvorfor går vi så hardt ut i våre protester? Dreier det seg bare om pr-stunt, eller legger vi oss på ryggen og sparker som vrange små unger – som ikke gidder å være med hvis vi ikke får det som vi vil? Vel, vi ønsker helt klart oppmerksomhet rundt det vi prøver å si: at vi nekter å godta at humanitærhjelp blir misbrukt, utvannet og sauset i hop med utviklingshjelp, militær og politisk agenda.

Er begrepet «humanitær hjelp» offer for egen suksess? Fra å være en juridisk definisjon til anvendelse for å gi sivile rett til beskyttelse og hjelp i krig og konflikt, prøver nå mange å redefinere humanitær hjelp til å være alt fra nødhjelp og skolegang til fredsbygging og klimaarbeid. Humanitær hjelp har blitt en sekkebetegnelse for alt som er godt. For eksempel hadde Verdens humanitære toppmøte som mål å «forebygge og avslutte konflikt» og «få slutt på behov».

Dette er edle ideer som høres fine og flotte ut, men store ord forandrer ikke situasjonen for mennesker som er i nød. Hovedpunktet på den humanitære agendaen burde være den håpløse mangelen på god og tilstrekkelig hjelp for folk på steder som Afghanistan, Jemen, Syria og Sør-Sudan, og det enorme behovet for kapasitet til å respondere på epidemier og helsekriser, som malaria i Sahel, kolerautbrudd i Haiti og Zimbabwe, meslinger i Kongo og gulfeberutbrudd i Angola.

Politisering av humanitær hjelp. Spiller det noen rolle hvem som hjelper? Ja, hvis humanitære, militære og politiske mandater blandes, utfordres sikkerheten til hjelpearbeidere. I motsetning til fredsbevarende styrker har vi ikke våpen å beskytte oss med. Sikkerheten vår ligger i å være åpne og tydelige på formålet med arbeidet vårt, og med støtte fra lokalbefolkningen og lokale myndigheter. Logoen vår pleide å være garanti for trygg passasje, fordi den sto for uavhengig, nøytral og upartisk hjelp. Denne tilliten er nå truet, fordi hjelpeorganisasjoner noen steder i verden assosieres med militær og politisk agenda.

Hvis humanitær hjelp gjøres til et politisk verktøy, kan den bli gjenstand for diskusjon og forhandling. Med andre ord, ikke nødvendigvis gitt basert på behov, men på politisk agenda. Hvis humanitær hjelp politiseres, kan den oppfattes som utidig innblanding i lokal konflikt. Da er ikke lenger feltarbeiderne våre trygge, og vi mister tilgang til menneskene vi skal hjelpe.

Humanitære kriser oppstår der politikk feiler. Humanitær hjelp er hjelp til de ekskluderte, marginaliserte og voldsutsatte, ikke et verktøy for å få slutt på krig eller skape fred. Det er en kortsiktig handling som ikke skal erstatte et langsiktig behov for politisk ansvar.

Redde liv og lindre nød. Er det noe problem hva det kalles? Ja, i årsrapporten for norsk humanitær politikk 2014 skriver Utenriksdepartementet at de ønsker å endre rammebetingelsene for humanitært arbeid, og at norsk humanitærpolitikk skal inkludere freds- og forsoningsarbeid, politisk dialog med berørte land, bidrag til fredsoperasjoner, bistand, klima- og skogsatsing, nedrustning og arbeid for å styrke menneskerettigheter.

Hvis humanitær hjelp politiseres, kan den oppfattes som utidig innblanding i lokal konflikt.

Alt dette kan sikkert bidra til en mer effektiv samlet bistandsinnsats fra Norge. Men humanitære organisasjoners oppgave er ikke å endre verden, men å hjelpe enkeltindivider i kriser. Én bandasje om gangen, ett sting om gangen, én vaksine om gangen.

Lite fleksibilitet. Kan vi ikke gjøre begge deler? Vel, det Leger Uten Grenser ser i felt, er at vi ikke klarer å gjøre begge deler. Når regjeringer som pynter seg med humanitærbudsjett, forsøker å favne alt fra fredsbygging til klimatilpasning, vil det ikke bli nok ressurser til å gjøre alt. Og da kan det være fristende å gjøre det som er risikofritt, enkelt og målbart.

På bakken fører dette til et system som i stor grad er rettet mot langsiktige utviklingsprosjekter, og har trøbbel med å hive seg rundt i krisetilfeller. Mange hjelpeorganisasjoner har ikke lenger fleksibilitet, ekspertise og ressurser til å møte de aller mest grunnleggende humanitære behovene – husly, mat, vann, sanitære forhold og medisinsk behandling – i en humanitær krise.

Skrikende behov på bakken. Så nei, Leger Uten Grensers protester handler ikke om pr-stunt eller markeringsbehov, men om å sende et sterkt signal om at dagens problematisering av humanitærhjelp bommer på målet.

Humanitære aktørers oppgave er å møte helt konkrete, akutte og skrikende behov på bakken. Det som trengs, er styrket innsats for å møte behovene til mennesker som trenger hjelp, reinvestering i humanitære kjerneoppgaver, og økt responskapasitet i akutte kriser.


Marte Reinsborg Kristoffersen er humanitærrådgiver i Leger Uten Grenser.
marte.kristoffersen@legerutengrenser.no

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.