Bjarne Riiser Gundersens bok Da postmodernismen kom til Norge har allerede satt i gang en omfattende debatt i pressen og på sosiale medier. Denne debatten har gitt deltakerne anledning til å ri gamle kjepphester angående det de kaller postmodernisme. Dermed blir Gundersens bok i liten grad vurdert som historieskrivning.
Har Gundersen skrevet en selvbiografi eller en intellektuell historie? På den ene siden forteller Gundersen historien om hvordan han som ung student skulle holde et innlegg om Foucault på et seminar på idéhistorie i 1997. Han forteller hvordan postmodernismen fenget i to av fagene han selv studerte: idéhistorie i Oslo og litteraturvitenskap i Bergen. Men dette selvbiografiske innslaget virker unødvendig. Gundersen passer inn i Georg Johannesens definisjon av pseudoessayisten: en uinteressant person som skriver om et interessant tema.
Når kom postmodernismen, sa du? Denne biografiske tøtsjen, der Gundersen byr på sitt uinteressante selv, passer dårlig med kronologien i fenomenet han vil beskrive. Da postmodernismen for alvor kom til Norge med tidsskriftet Nye Profil i 1984, var Gundersen ti år gammel.
Han er for ung til at hans egen biografi kan belyse temaet han har valgt å skrive om. Den uforløste spenningen mellom egen biografi og norsk mentalitetshistorie skaper en rekke problemer. For det første blir det usikkert hvilket tidsrom han har ment å dekke i boken: Er det bakgrunnen for postmodernismen – de første årene da den slo gjennom på 1980-tallet – han ønsker å beskrive, eller er det dens skjebne fra 1984 til i dag (med enkelte forløpere)? Dette blir aldri klargjort. Tidsskriftet Profil på 1980-tallet får et eget kapittel. Artiklene som siteres fra tidsskrifter som Vinduet og Samtiden, er også stort sett fra 1980-tallet. Dermed kan det virke som det er de første årene som står i fokus. I et kapittel får vi imidlertid referert striden innen statsvitenskap mellom Iver Neumann og Øyvind Østerud fra slutten av 1990-tallet. Men da hadde jo postmodernismen for lengst kommet til Norge! Dette gjelder også striden rundt Erling Sandmos doktorgrad i historie, og debatten i Historisk Tidsskrift frem mot tusenårsskiftet, der Sandmo ble kritisert av blant annet historikerne Tor Egil Førland og Paul Knutsen. Vi får også beskrevet spliden innad i Maktutredningen mellom Siri Meyer og resten av utvalget i 2002 – altså nesten 20 år etter at postmodernismen kom til Norge. Og så kommer en rekke intervjuer med sentrale personer fra de to–tre siste årene. Som om vi ikke hadde noen postmodernismedebatt mellom 2002 og 2013! Av uforklarlige grunner dekkes ikke debatten Harald Eia satte i gang.
Hullete som en sveitserost. Boken begrunner ikke hvorfor akkurat dette utvalget av kontroverser omkring postmodernismen er valgt ut. Noen stygge faktafeil i boken tyder på at utelatelsene ikke skyldes bevisste valg, men rett og slett manglende kunnskaper. I forbindelse med debatten i kjølvannet av litteraturviteren Paul de Mans (1919–1983) aktivitet som journalist i nazitidens Belgia, skriver Gundersen at «de Man-affæren» «var som et ekko av ordskiftet rundt Martin Heideggers tilknytning til nazismen noen tiår tidligere». Men i virkeligheten kom debatten om Paul de Mans aktivitet som journalist under krigen og Viktor Farias bok om Heidegger og nazismen samme år – i 1987! Oppdagelsen av Heideggers nazisme og hans status som ankermann for mange av postmodernistene, ikke minst Jacques Derrida, gjorde at postmodernismen ble svekket i offentligheten. I den franske debatten ble nazismen blant annet omtalt som en «politisk postmodernisme». Apropos Derrida: Gundersen påstår både i bok og i avis at Derrida ikke ble oversatt til norsk før etter tusenårsskiftet. Men essayet «Genrens lov», Derridas lesning av Blanchots essay «Dagens galskap», ble faktisk oversatt av Birger Clemens Baardsen allerede i 1988 i antologien Fransk åpning mot fornuften – En postmoderne antologi (Ariadne Forlag). Den har postmoderismehistoriker Gundersen aldri hørt om. Her deltok også Arne Stav og Arnstein Bjørkly fra Profil-redaksjonen.
Postmodernismen fikk et viktig skudd for baugen med Alan Sokals parodiartikkel «Transgressing the boundaries» i 1996. Dette innspillet skapte en stor internasjonal debatt om postmodernismen, og førte til at postmoderismen som retning ble diskreditert ved universitetene. Gundersen nevner ikke denne affæren med et eneste ord. Av bokens kritikere så langt er det bare Arild Pedersen i Dag og Tid som har nevnt denne utelatelsen. Fordi Pedersen sympatiserer med uthengningen av postmodernismen ut fra perspektivet om at «god journalistikk sigrar over det dårlege akademia», er han i denne anmeldelsen langt under sitt eget nivå.
Ellers er det merkelig at tidsskriftet ARR ikke nevnes som en formidler av postmodernismen. Helt siden oppstarten i 1989 med Espen Schaanning som redaktør, har tidsskriftet i hver eneste årgang brakt artikler skrevet ut fra et Foucault-perspektiv. Men i den norske debatten om Foucault nevnes Fredrik Engelstad, Erling Sandmo og Iver Neumann – Schaanning er fraværende. Hvorfor opplyser ikke Gundersen om årsaken til at han har utdefinert Schaanning? Han bruker som nevnt plass på en selvbiografisk historie om hvordan det stokker seg for ham når han skal legge frem Foucaults diskursbegrep på et seminar i idéhistorie i 1997. Læreren på seminaret i idéhistorie i Oslo i 1997 var etter all sannsynlighet Espen Schaanning, som samme året utga en bok om Foucault, og som i 2000 disputerte på Norges mest omfattende studie av Foucault. Men Schaanning nevnes ikke som formidler av Foucault her i landet! Denne utelatelsen sier mye om hvor subjektiv og upålitelig Gundersens bok er.
Gundersens kildebehandling minner om Alf van der Hagens intervjubok med Dag Solstad, der Hagen med et par unntak ikke konfronterer Solstad med alternative kilder, men heller gjør seg til et mikrofonstativ for forfatteren.
Koseprat. Gundersen har også intervjuet en rekke aktører som var med den gang. Siri Meyer, Anders Johansen, Arild Linneberg, Iver Neumann, Arne Stav, Morten Søbye og så videre. Men ytterst sjelden klarer han å stille kritiske spørsmål til intervjuobjektene. Intervjuene blir uinteressante, til tross for at de fleste intervjuobjektene er kunnskapsrike og velartikulerte. Gundersens kildebehandling minner om Alf van der Hagens intervjubok med Dag Solstad, der Hagen med et par unntak ikke konfronterer Solstad med alternative kilder, men heller gjør seg til et mikrofonstativ for forfatteren. (For denne prestasjonen fikk Hagen absurd nok Kritikerprisen for beste sakprosabok!) Gundersen blir også i stor grad et mikrofonstativ for dem han intervjuer. Han mangler tilsynelatende kunnskaper til å konfrontere intervjuobjektene. Det lave presisjonsnivået i fremstillingen av Derrida, Baudrillard og Foucault er også avslørende i så måte.
Tom Egil Hverven har et godt poeng i sin kritikk i Klassekampen når han betoner at Gundersen beskriver intervjuobjektenes kroppsspråk. Forfatteren får åpenbart lite ut av intervjuobjektene, og kroppsspråket deres blir som en slags trøstepremie. Han mystifiserer også dem han er på vei til å intervjue ved ikke å nevne navnet deres med én gang. Leseren skal liksom pirres på pinebenken, men begynner raskt å kjede seg etter at teknikken har blitt manér. Mystifikasjonen fremstår som et fattig substitutt for manglende forberedelse til intervjuene. Reisen til intervjuobjektene minner om Hans Olav Brenners teknikk i Bokprogrammet: Brenner filmes på sin vei til dem han skal intervjue.
Vekkelse og reaksjon på -68. Var virkelig postmodernismen en «vekkelse» da den kom til Norge, på samme måte som Solstad beskriver AKP(m-l)-bevegelsen i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land? Hva var eventuelt forskjellen? Det er symptomatisk for boken at Gundersen ikke utforsker sin egen metodologiske metafor.
Gundersens forklaring på det intellektuelle klimaskiftet som en reaksjon på ml-erne og 70-tallet er derimot god, og stemmer bra med bakgrunnen til medlemmene av Profil-redaksjonen i perioden 1984–86: De var frustrerte radikalere som ble lei av puritanismen og skylappene som preget norsk venstreside. Men postmodernismen er ikke noe opplagt alternativ til ml-bevegelsen – og det påpeker også Gundersen godt. Mesteparten av den franske teorien som kom på moten, var jo produsert i kjølvannet av -68. Med andre ord: Det som kom som reaksjon på -68 i Norge, var et uttrykk for -68 i Frankrike. Hvor revolusjonær var Julia Kristeva, for eksempel, i Revolusjonen av det poetiske språk fra 1974? I kommunistpartiets avis L’Humanité snakket Jean-Pierre Faye (1925–) ironisk om «kamerat Mallarmé», mens Kristeva brukte den franske symbolisten som et eksempel på revolusjonen av det poetiske språk. Foucault pekte jo mer mot samfunnsforandring og intervensjon når det gjelder psykiatri og fengselsvesen. Derfor var det heller ingen overraskelse at han ble oversatt og presentert innenfor en 68-kritikk av rettsvesenet i Norge allerede på 1970-tallet.
Filosofi i glossy magasiner. Gundersen bygger mye på Eivind Røssaaks bok Det postmoderne og de intellektuelle fra 1998 – langt mer enn hva Røssaak krediteres for. Hvorfor har ikke Gundersen mer utførlig beskrevet konflikten som førte til at Røssaak mistet jobben i Klassekampen, dersom ml-erne skal være et alternativ til postmodernismen og omvendt? Da blir jo perspektivet på ml-bevegelsen som en politisk postmodernisme problematisk. Gundersen sier ikke noe om hvordan Røssaks perspektiv skiller seg fra hans eget.
Espen Schaanning nevnes ikke som formidler av Foucault her i landet! Denne utelatelsen sier mye om hvor subjektiv og upålitelig Gundersens bok er.
Og kritikken av -68 har vært fremmet ut fra andre forutsetninger enn postmodernismen, for eksempel av Niels Fr. Nielsen, som parodierte selvproletariseringen folk fra gamle embetsmannsfamilier gjennomførte, og som egentlig gjorde 68-erne til et absurd fenomen. Oppgjøret hadde allerede kommet: Året før Nye Profil ble lansert, i 1983, hadde Kaj Skagen kritisert det snevre litteraturbegrepet i sin bok Bazarovs barn. Partiskretæren i AKP Sverre Knutsen hadde for lengst fått seg jobb på Aker brygge: «Terninggruppen trengte en mann med organisasjonserfaring, og det hadde jeg.» Og i de akademiske miljøene var det et markant klimaskifte fra 1970-årene til 1980-tallet – folk sluttet på HF-fakultetene, tok informatikk og begynte å jobbe i Norsk Data.
De franske nyfilosofene hadde blitt lansert av Tore Stubberud og tidsskriftet Kontinent Skandinavia (1979–82). Så i 1984 var tidsskriftet Nye Profil mer enn modent for en overtakelse. I tillegg kom jappetiden og eksplosjonen av utelivet på midten av 1980-tallet. Man gikk ikke lenger imot den kapitalistiske estetikken – man skulle bruke markedet og vareverdenen til å smugle inn teori og filosofi i glossy magasiner. Det var en slags tro på at man kunne bruke markedets virkemidler til egne formål – if you can’t beat them, join them. Å ri på kapitalismens bølge da jappetiden var et faktum, var det eneste alternativet etter at basisen for kritikk med rot i 1970-tallet hadde spilt fallitt.
Postmodernismen lever. Deleuze og Guattari hadde anbefalt noe liknende i Anti-Ødipus, deres verk om «kapitalisme og schizofreni» fra 1972. En humanistisk kritikk av fremmedgjøring og kommersialisering ville være hensiktsløs. De anbefalte i stedet å delta i kapitalismens egen «deterritorialiseringsbevegelse», noe man kunne tolke som å overdrive kapitalismens verste tendenser. Baudrillards beskrivelser gikk i samme retning, enten det gjaldt det hyperreelle, systemet av objekter, varer forstått som differensielle tegn og døden som et alternativ til kapitalismens langsomme død. Kritikk i vanlig forstand var umulig. Baudrillard nevnte terrorismens brå død som et alternativ til den langsomme døden i kapitalismen. Twin Towers ble trukket frem som et ikon på kapitalismen i hans bok Det symbolske byttet og døden (1976). Forfatteren Stein Mehren – som ikke nevnes i Gundersens bok – kritiserte postmodernismen på 1980-tallet for å være «massemedia selv som var blitt filosofi».
Da postmodernismen kom til Norge er like mye et uttrykk for postmodernisme som den omhandler den som tema: Blandingen av vilkårlig kildebruk og subjektiv synsing; upresis fremstilling av filosofiske posisjoner; manglende struktur, kronologi og teoretisk inngang til stoffet (og her er det mye å velge mellom i den omfattende litteraturen om postmodernismen) gjør at Gundersens bok til fulle demonstrerer de verste sidene av akademisk postmodernisme i kjappfot-journalistisk form.
Dermed bekrefter Bjarne Riiser Gundersen – som underviser i journalistikk i Volda – at postmodernismen lever i beste velgående. Kritikerprisen til Gundersen!
Bjarne Riiser Gundersen:
Da postmodernismen kom til Norge – en beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land
Flamme Forlag, 2016
