Hudløs mellom frontene

Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har gitt oss en Evensmo-biografi av ypperste klasse. Alene blant de mange gir oss nye nøkler til etterkrigstidens norske mentaliteter – og venstresidens dilemmaer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De siste dagene har jeg vært i selskap med Sigurd Evensmo. En hel forgangen verden av ideer, feider og finter har fylt mitt rom. Jeg har sittet anspent og følt at jeg har lest en biografi som har truffet meg med den samme effekt som en god roman: Nå må den ikke slutte! Enda noen sider til! Godt!

Et gjensyn har det vært. Eller rettere sagt: et gjenhør. Jeg kan knapt kalles uhildet. Hjemme hos oss var det andakt i stua når Sigurd Evensmo peilet seg inn på Sølvsuperen ved 19-tida og lørdagskåserte. Eller hadde filmkronikk. Da var verden god. Og hang sammen. Senere leste jeg alle hans kåserier og bet meg merke i hans kraftige fordømmelse av anti-intellektualismen i Arbeiderpartiet som kjennetegnes ved sin langvarighet og stødighet, som han sa det.

Han kunne tale av erfaring. Alt i tiden i Drammen fikk han korreks av selveste Oscar Torp for å ha invitert motdagisten Trond Hegna, da ekskludert av Det norske Arbeiderparti, til å holde foredrag i det lokale AUF-laget. Og hele livet kritiserte han nedprioriteringen av kulturstoffet i arbeideravisene han arbeidet i.

Lenge før Antonio Gramsci var favorittlektyre for den europeiske venstresiden mente Evensmo at det demokratiske venstre måtte drive aktivt kulturarbeid innen arbeiderklassen og på den måten skape en egen identitet og egne begreper for å gripe virkeligheten. Under hans tenkemåte, om enn ikke formulert slik, ligger også en idé om intellektuelle, aktivistiske tenkere oppvokst innen arbeiderklassen og ett med den, men ikke underlagt den.

Hudløsheten

Evensmo ble kalt «Sølvstemmen». Det er treffende. Min far var aldri noen radikaler (skjønt litt i ungdommen). Men jeg følte det forelå en indre samstemmighet mellom ham og Sigurd Evensmo. Det dreide seg om en felles kultur. Stemmen var bare den ytre manifestasjon av dette. Sigurd Evensmo stod for en indre trygghet, en verdibevissthet og en sivilisasjon i språk og liv, som overskred alle partigrenser. Dette forblir da også hovedinntrykket etter lesningen av dette verket.

Stian Bromark og Halvor Fines Tretvoll har villet skrive en heldekkende biografi. Den sjanger de har valgt, ville britene kalt en «intellektuell» biografi. I slike veves livet og kampene – og ikke minst ideene – sammen til et hele. Et slikt forsett forutsetter ærlighet. Nettopp dette viser forfatterparet at de har – her skrives for eksempel omsvøpsløst om drikkeproblemer, pillebruk, røyking en masse, de dypeste sjelelige kjellerbesøk og innleggelse på psykiatrisk avdeling på Ullevål; kjærlighetsforhold innenfor og utenfor skapene og lange perioder av skrivesperrer. Helsa skrantet sterkt tidvis. Mot slutten måtte han fjerne en lunge.

Slike biografier må også fange inn dilemmaene. De var mange i Evensmos tilfelle. Og de ytret seg i sliteflaten mellom lengselen etter å være skjønnlitterær forfatter på heltid og politiker med innflytelse og hamrende journalist. Mellom drømmen om ensomhet og konsentrasjon på den ene siden og deltaker i verdensbegivenhetene på den annen. Alt oppblandet med vekslende dårlig samvittighet for å ha forsømt familien.

På sett og vis fikk jo Sigurd Evensmo til alt av dette. Mannen er jo gnistrende interessant! Bromark og Tretvoll har kunnet øse av et rikholdig kildemateriale: sirlig ordnete klippmapper, romanene, skuespillene, de to selvbiografiene og debattbøkene, et godt samarbeidsforhold til familien, samt lange intervjuer med folk som kjente Evensmo. Og ikke minst hans egne dagbøker. Der skriver hovedpersonen selv ubarmhjertig om sine egne tap og tvil, men også om store seire (for eksempel mottakelsen av første bind av hans trilogi om Karl Martin, Englandfarere). Man må undres, som alltid ved slike dagbøker: Var de ment å skulle utgis etterpå og derfor skrevet for et posthumt publikum? Forfatterparet drøfter ikke dette.

Fram stiger bildet av en politisk intellektuell med høy integritet. Hudløs. Sårbar. Ikke så lite modig. Og nokså sta, tidvis ilter. Som drev rovdrift på seg selv, men som fikk oppleve førstehånds inntrykk av et Europa i dype konflikter og med dem alle den europeiske sosialismens dilemmaer. Evensmo rapporterte for eksempel direkte fra Sudetenland da området var i ferd med å bli slukt av Hitler i 1938, og han var i Rikskanselliet i Berlin i 1945 og fant nazi-dokumenter nærmest mens varmen sto i ruinene.

Av egen erfaring kunne kan rapportere om nazismens lumskhet. Hans motstandsgruppe som skulle til England, ble angitt av Rinnan-banden i Ålesund. Atten ble skutt, Evensmo skulle vært den nittende. Han ble reddet av rot og ikke minst takket være kona Randis modige inngripen og en norsk kvinne som benyttet hevdvunne metoder for å tale hans sak overfor Gestaposjefen Fehmer. Knut Rød, politimannnen som organiserte deportasjonen av norske jøder i 1942, slapp unna ved å si han også gikk motstandsbevegelsen til hånde. Det gjorde ikke denne hjelperen. Fordi sex var inne i bildet? Fordi hun var kvinne? I det hele tatt kommer fru Randi svært god ut av dette verket. Ikke bare reddet hun sin mann under krigen. Hun holdt fortet hjemme overfor et labilt kunstnersinn.

Balanse – og slå begge veier

Nettopp fordi de satser på å være heldekkende, har Bromark og Tretvoll strukket kjølen til en mentalitetshistorisk og idéhistorisk analyse av en hel åndstradisjon i etterkrigstidens Norge: venstresosialismen og Det tredje standpunkt. Finn Gustavsen kalte Evensmo en «byggmester». Det er fordi det var han, etter Gustavsens mening, som hamret ut Det tredje standpunkt under den kalde krigen. Hele livet var Evensmo på vakt mot utglidning i retning Sovjet-dyrkelse. Derfor ble også skuffelsen så stor i 1975 da SF i lysten etter sengehygge med NKP tonet ned Sovjet-kritikken. Like skuffet var Evensmo over at Orientering ble lagt ned og Ny Tid gjort til partiorgan. Nettopp denne partibindingen var det Orientering skulle unngå fordi den ville uvegerlig føre til tankeufrihet. Det var jo derfor han hadde sagt opp sin stilling i Arbeiderbladet i 1948 da det ble klart at DNA ble vestvennlig.

Likevel er Bromark og Tretvoll åpne for at også han kunne tenke i de baner George Orwell vendte seg så heftig mot: anti-fascismen som var blind for totalitarismen østover. Man kan ikke være anti-fascist uten å være anti-totalitær, sa Orwell etter erfaringene i Spania. Bromark og Tretvoll drøfter dette og slår fast at det var en tendens i Orientering til å rette blikket skarpere mot USA enn mot Sovjet. «Selv om man registrerte grove brudd på menneskerettighetene i statene på den andre siden av jernteppet, var det ikke gitt at den større Saka var tjent med at man rapporterte om overtrampene. Det ville bare føre til mer konfrontasjon», skriver forfatterne. «Derfor tiet man». De forklarer denne tendens til perspektivforskyvning med den massive Amerika-dominansen i Norge på dette tidspunktet, fra 1954 til 1964. Målet var å kjøle ned, ikke bidra til skjematenkningen. Dessuten krevde det mer tankekraft å se svartsidene ved USA enn å kritisere diktaturet i øst.

Jeg synes dette er fair. Vi som har fasiten, bør vokte oss for tilbakeskuende retthaveri. Føyes til bør det også at Evensmo selv ikke kan anklages for billig anti-amerikanisme. Han fikk besøke landet invitert av amerikansk UD og kom hjem med mange gode inntrykk. Han var ikke en «true believer» begge veier.

Godt unna Steigan-syndromet

Dog: Evensmos begeistring for Jugoslavia – Vestenfor øst og østenfor øst, som han kalte sin reportasjebok fra Titos føderalstat – ble i utpreget grad påvirket av denne logikken. I beundringen for Tito fløt de to innholdsbrokkene i Det tredje standpunkt sammen: Titos uavhengighet av stormaktsblokkene og forsøkene på å skape en arbeiderstyrt deltakelsessosialisme nedenfra kombinerte den norske venstresosialismens utenriks- og innenrikspolitikk.

I dag, hvor vi sitter med fasiten, er det lett å se at Evensmo var en Jugoslavia-romantiker. Han så nok at Jugoslavia ikke var noe demokrati, men han underspilte terroren, fengslingen av opposisjonelle og Titos egne dynastiske utskeielser. Delvis var det vanskelig å vite dette i hans samtid, men han så ikke så særlig mye etter det heller.

En annen grunn til denne Jugoslavia-hengivelsen var erfaringene fra krigen og nazistenes herjinger med jugoslaviske krigsfanger på Blodveien. Evensmo fikk til flere prosjekter med jugoslavene, men de gikk ikke alltid smertefritt. I dag gjør Tito det skarpt på listen over historiens verste massemordere. Diktatorens manipulatoriske arbeid for å sette de ulike nasjonalitetene opp mot hverandre for å stabilisere sitt regime, ser vi i dag de tragisk følgene av. Konkusjonen er at Evensmos holdning til Jugoslavia ligger langt unna det klassiske Steigan-syndromet vis à vis Pol Pot (Tidligere AKP (m-l)-leder Pål Steigan gikk langt i å støtte Røde Khmer i Kambodsja, red.anm.) , den sleske pilgrimens underdanighet overfor massemordere.

Ingen illusjoner

Var han politisk naiv? Nei, men det slår en at den norske venstresosialismen virker underlig u-teoretisk. Det kan høres underlig, og jeg kan bare understøtte dette synspunktet etter en grundigere undersøkelse av Orienterings årganger. Men på 50- og 60-tallet gikk det en intens samfunnsvitenskapelig og historisk debatt både i Europa og i USA om det amerikanske og det sovjetiske samfunnet. Bromark og Tretvoll sier oss ikke mye om denne ble avspeilet i Norge.

Det som er klart, er at SF var illusjonsløs om USSR. Vi fikk ikke en illiberal venstreside som i Frankrike (med Sartre som klassisk eksponent). En venstreside som gikk over stag i logiske saltomortaler for å unnskylde Sovjets tyranni («man må jo regne med at det knuses noen egg i et slikt gigantisk frigjøringsprosjekt for menneskeheten»). Her gikk SF klar, og det er åpenbart at Sigurd Evensmo må telles med blant dem som hindret denne opportunistiske romantikken. Her ligger hans betydelige historiske plassering.

Bromark og Tretvoll har skrevet en av høstens viktigste bøker – velskrevet, veldokumentert, medrivende. Vi kunne ha ønsket sammenliknende perspektiver med resten av Norden (hvordan forholdt Evensmo og resten av SF seg for eksempel til dansk SF og de svenske kommunistene?) Og vi kunne ha ønsket oss en nærmere drøfting av SFs demokratisyn. Hadde SF og har SV for eksempel noen idé om et sosialistisk demokrati? Nettopp at denne biografien avføder slike ønsker, viser dens interesseansporende kvaliteter.

Døden er fortærende ergerlig. Jeg skulle ha likt å se Sigurd Evensmos vurdering i dag av den livsens politiske reise han gjennomførte. Hans store sorg – antakelig – over den jugoslaviske tragedien, hans antakelig ikke så store overraskelse over Sovjets fall, hans refleksjoner over verdenspolitikken, Kinas oppkomst og USAs problemer. Ville han ha sett Titos ansvar for oppløsningen av republikken på 90-tallet? Da kunne vi ha hørt Sølvstemmen igjen. Og da kunne vi kanskje ha fått ham fra å røyke så forferdelig.

En stor bok! ■

Anmeldt av Bernt Hagtvet

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved UiO. Han siste publikasjon er Folkemordenes svarte bok. Politisk massevold og systematiske menneskerettighetsbrudd i det 20.århundre (red.) Universitetsforlaget 08.

---
DEL