– Vi har rett til å banke på enhver dør!

– Store moskeer gir muslimene en falsk følelse av tilfredshet, mener byråd Marco Pastors fra Leefbaar Rotterdam. Han sier byens myndigheter har rett til å banke på enhver dør og fortelle muslimene hvordan de skal oppføre seg.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det fins en button i Rotterdam; et bilde av en mann med følgende tekst i en sirkel rundt: depastorize Rotterdam. Mannen er en lokal byråd fra partiet Leefbaar Rotterdam. Teksten er myntet på hans navn: Marco Pastors.

Han er en av mange som skjøt til overflaten etter mordet på Pim Fortuyn. De var gode venner, de to. Pastors var Pim Fortuyns protegé og nære medarbeider i deres felles hjemby. De hadde samme budskap til det multikulturelle, men stadig mer nervøse Nederland: dette landet er fullt. Det er for mange immigranter, for mye kriminalitet, og for mange politikere som aldri hører på velgerne verken i disse spørsmålene eller noen andre.

Det var et budskap som traff velgerne i 2002. Pim Fortuyn-lista fikk 26 plasser i det nasjonale parlamentet og dannet regjering sammen med de liberale og kristelig-demokratene. Men på det tidspunktet var Fortuyn allerede død. Partiet gikk til grunne, og trakk regjeringen med seg. Nyvalgene i januar året etter sendte Lijst Pim Fortuyn rett til bånns. Eller nesten. Mange var dem som pustet lettet ut da den populistiske ballongen sprakk og braksuksessen fra året før ble redusert til åtte mandater.

Det var en seier for de moderate med adskillig bismak. For Pim Fortuyns ideer var ikke døde. Og i Rotterdam var den lokale avleggeren av partiet inne i sitt andre år som største parti i byregjeringen.

Byråd Marco Pastors er på mange måter den som fronter det populistiske anti-immigrantpartiet Leefbaar Rotterdam lokalt. Leefbaar – som altså betyr levelig. Å gjøre Rotterdam levelig innebærer for Pastors å gjøre byen hvitere. Det er et rasestandpunkt, selv om det ikke sies høyt. Og de som har disse standpunktene sitter i dag og styrer en av Nederlands største byer.

I første omgang prøver de så godt de kan å tøyle islam og dets minareter.

– Arkitektur i seg selv er aldri fiendtlig. Men hva den representerer kan være det. I dette tilfelle har vi en ekstern form som påtvinger oss en helt annen kultur. Denne formen, med sin fysiske representasjon av en fremmed kultur, er rett og slett ikke bra for den videre integreringen i denne byen.

Pastors sammenligner de nye moskeene med noe fra en fornøyelsespark. Litt søtt å se på i Disney-land. Men ikke noe hyggelig å møte på store, åpne plasser utenfor Rotterdam. Som byråd for fysisk infrastruktur har han jobbet i tre år for å få Essalam-moskeen inn i et «integreringsvennlig» konsept. Den kampen er nå tapt, erkjenner han.

– Folk i Rotterdam skjønner ikke hvorfor disse moskeene blir bygget. Og de har helt rett. For denne moskeen ville aldri blitt reist hvis muslimene hadde blitt behandlet som alle andre. Dette bygget var og er i strid med alle reguleringer og byplaner. Arbeiderpartiet valgte å ignorere dette, og sendte dermed følgende melding til Rotterdams hvite innbyggere: at svarte og muslimer har en forrang i denne byen. Hvis du ikke er svart, eller hvis du ikke er muslim, så vil du bli behandlet dårligere. Det var budskapet fra den forrige administrasjonen.

Pastors forteller at han hadde to opsjoner etter valgseieren som førte Leefbaar Rotterdam inn i byregjeringen. Det ene var å ikke gjøre noenting, fordi alt var bestemt av forgjengerne. Det andre var å få til en dialog med det marokkanske samfunnet som bygger moskeen.

– Jeg ønsket å spørre dem: er dere virkelig sikre på at denne arkitekturen er til det beste for dette samfunnet? Og til å begynne med fikk vi signaler om at de kunne være villig til å diskutere dette. Men så dukket de plutselig opp på lokal-tv med en masse rare påstander om at vi prøvde å tvinge dem til å endre byggeplanene. Jeg benektet det hele, og fortalte hva som hadde skjedd. Men dialogen, og forsøkene på å arbeide sammen med muslimene om dette problemet, ble lagt død som en følge av dette utspillet, sier Pastors.

– Det er, ærlig talt, litt vanskelig å forstå at én enkelt moské blir oppfattet som et såpass stort problem ..

– Men det er ikke bare moskeen som sådan. Det er hva den gjør med det muslimske samfunnet. For det første mener jeg man skaper problemer for muslimene selv ved å gi dem lov til å bygge moskeer som vanlige mennesker ikke liker. For det andre gir det muslimene en følelse av overlegenhet: se på oss, sier de. Vi gjør det veldig godt i dette landet.

– Men de gjør det ikke godt, gjør de vel? Faktum er at immigranter, og spesielt muslimske immigranter, er mer kriminelle enn andre. Og så har vi hele spørsmålet knyttet til tvangsekteskap … De gjør det ikke godt i det hele tatt. Bildet som helhet er slett ikke positivt.

– Alt i alt mener jeg byggingen av store moskeer med høye minareter gir muslimene en falsk følelse av tilfredshet. Derfor er jeg glad for at jeg tok tak i denne saken. Selv om vi ikke lyktes, har vi i hvert fall fortalt denne byen at noe var galt med den politikken som ble ført tidligere. Nå vet folk at vi ikke vil favorisere religion.

– Mye av striden har stått om høyden på minaretene. Hvor mener du grensa går her?

– Det handler ikke så mye om minareter, egentlig. Det handler om at denne religionen for eksempel har et syn på kvinner som vi ikke kan godta. Den dagen kvinner og menn ber i det samme rommet, kan de godt bygge moskeer med hundre meter høye minareter for min del. Det vi har sagt til muslimene, er at vi først må diskutere islam i forhold til integrering. Deretter kan vi begynne å snakke om andre ting, sier Pastors.

Integrering er en prosess, mener han. Det er naturlig i en global verden at folk strømmer fra fattige områder til rike. Men denne immigrasjonen bør skje gradvis. Problemet i dag er at hele situasjonen har kommet ut av kontroll.

– Så du er enig i påstanden om at Nederland er fullt?

– De store byene er fulle. De er strukket til grensen av hva de kan tåle. De som mener at Nederland, og spesielt byene, bør ta imot flere immigranter er de samme som ikke vil ha dem selv. Rotterdam er en av byene som ikke bør slippe inn flere mennesker med ikke-vestlig bakgrunn. Vi har allerede 37 prosent innvandrere, og de fleste er fra fattige land – med alle de problemer det medfører.

Marco Pastors bruker paradoksalt nok lavere tall for antall immigranter i Rotterdam pr. 2020 enn mange andre. 48 prosent om 15 år, sier han. Han trekker sammenligninger til andre byer. Berlin, som har 27 prosent i enkelte bydeler. Wien, med sine 16 prosent. Det gir et argument for Leefbaar Rotterdam til å endre den etniske sammensetningen av byen. De vil ha den hvite middelklassen inn, alternativt få dem til å bli, samtidig som nye immigranter skal holdes ute.

– Vi representerer folk i Rotterdam, og de sier at nok er nok. Så vi er nødt til å gjøre noe. Vi må se på de tingene som faktisk øker antall immigranter i denne byen, og det er fødselsrate og familiegjenforening. 60 prosent av innvandrerne i Rotterdam gifter seg med mennesker fra hjemlandet. Det gjør at fødselsraten holder seg høyere enn i resten av samfunnet, sier Pastors.

Det er muslimene han tenker på. Og han legger ikke skjul på akkurat det. Historien gjentar seg aldri, mener Pastors. Der andre minoriteter har glidd lett inn i det nederlandske samfunnet, vil denne gruppa alltid bli stående på utsiden. Forskjellene i kultur og levemåte er rett og slett for stor.

– Vi er vant til å ta inn fattige immigranter fra andre deler av verden. Det gikk bra så lenge det handlet om mennesker med samme kulturelle bakgrunn: kristne, selvfølgelig, men også folk fra andre religioner som ikke var så forskjellig fra oss, eller som var vant til våre verdier – som for eksempel hinduer.

– Men islam er en religion som er rettet innover, mot seg selv. Den er ikke egnet til å skape vellykkede samfunn; den type samfunn som fordeler lønn og arbeid likt i befolkningen. Muslimer tror de er bedre enn andre. Og det innebærer at det er mer smertefullt for dem å være fattige. Dette trekket forsterkes av at religionen har en unik og organisatorisk rolle i det muslimske samfunnet.

Det som gjør kontrasten enda større, mener Pastors, er at Nederland er såpass liberalt. Aksepten av homoseksualitet er høy. Muslimer, derimot, syns homoseksualitet er en skam. – Slike forskjeller eksisterer, og vi bør ikke benekte dem. Den type problemer kan bare løses ved at vi er klare på hvilke rammer som gjelder i dette samfunnet.

– Man kan tenke at integrering er en slags automatisk prosess som handler om å komme hit, leve her, lære språket, ta en utdannelse, få en jobb og bli selvforsørget. Men dette gjelder ikke for veldig mange mennesker. Vi har annen generasjons innvandrere i dette landet som ennå ikke kan snakke nederlandsk. Men vi har også mennesker som er svært velstående.

– Disse velstående immigrantene fungerer på to måter. Enten blir de fullt integrert i løpet av kort tid og flytter ut av byen. Eller de blir igjen her og forsvarer levesettet til de ikke-integrerte. De gir dem ikke det sparket i baken de burde hatt. De sier ikke til dem at dette er et samfunn hvor man ikke kan lukke kvinner inne.

– Den jobben er det vi som må gjøre, og jeg mener vi har rett til å banke på enhver dør og fortelle folk hvordan de skal oppføre seg. Om denne retten ikke er juridisk, så er den i hvert fall moralsk.

Nederlenderne har et underliggende sett av verdier, sier Pastors. Og dette settet av verdier må deles med de immigrantene som kommer, mener han. Solidaritet er for ham noe som ligger dypt innvevd i den kristne kulturen. Det handler om at rike mennesker har ansvar for de fattige.

– Denne modellen er bygget inn i våre samfunn. Når muslimer etablerer seg her, gir vi dem både penger og hus. Men hvis vi ikke sier til dem: gå ut og få deg en jobb, så vil de etter hvert tro at de kan gjøre det riktig godt i dette landet helt uten å bidra. Vi må fortelle dem at de må ta ansvar for sine egne liv.

– Sannheten om de andre, sier Pastors og bruker akkurat det uttrykket – er at kvinnene har begynt å bruke slør igjen. Det er ett av mange problemer vi må gripe fatt i. Vi risikerer å gjøre feil underveis, og det er farlig. Men hvis vi gjør ting riktig, vil vi kanskje få den debatten vi trenger. Da kan vi begynne å forstå hverandre. Men forståelse går ikke via benektelse. Derfor må vi slutte å benekte at kløften er der.

– Så lenge ‘Submission’ ikke kan vises på tv er det ingenting som er rett i dette landet, sier Marco Pastors.

Ny Tid har valgt å la en rekke stemmer fra Rotterdam komme til orde i våre spalter. Det betyr at vi også presenterer mennesker med standpunkter fjernt fra avisas redaksjonelle linje.

---
DEL

Legg igjen et svar