Høyresiden kaprer Europa

Hvis noen i et øyeblikk av eufori trodde at venstresiden skulle endre EU fra marked til solidaritet, bør helgens valg i Frankrike få dem ned på bakken.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forskjellen på ja- og nei-siden er at nei-siden ser på EU som en organisasjon med en bestemt politisk målsetting, mens ja-siden ser på EU som et rammeverk for politikkutvikling, sa en SVer og ja-mann til meg en sen kveld rundt folkeavstemningen i 1994.

Jeg måtte selvsagt gi ham rett i at ja- og nei-siden var grunnleggende uenige om hva slags organisasjon EU er og var. Det var ikke minst nei-sidens syn på EU nærmest som en kamporganisasjon for markedsliberalisme som gjorde at toleransen overfor ja-folk på venstresiden var så lav. Man kan ikke melde seg inn i Frp for å slåss for økt innvandring, var omkvedet.

Ja-folkene så i stedet EU som et «tabula rasa» – hvorvidt EU ville fungere til fordel for marked eller solidaritet var avhengig av den politiske utviklingen i EUs medlemsland. Altså at et Vest-Europa der venstresiden dominerte, også ville bety et EU som gikk i retning av fellesskapsløsninger og styring av markedet.

Siden 1994 har jeg også måttet gi ja-mannen rett et stykke på vei i selve analysen av EU. Under sosialdemokratisk påvirkning har EU på enkelte områder dreid i riktig retning. Alt for lite, og alt for sakte, riktignok – og på alt for mange andre områder har EU fortsatt kursen i feil retning. Men det har ikke sett verre ut på EU-nivå enn i det enkelte sosialdemokratisk styrte EU-land. Sosialdemokratenes manglende evne til å være sosialdemokrater får sine konsekvenser på alle nivåer. Spørsmålet er om de kunne ha endret EU mer radikalt, dersom de ønsket. Da nei-siden svarte «nei» også på det spørsmålet, under henvisning til Roma-traktatens bastante formuleringer, tok de trolig feil.

Blant mange av dem som har erkjent dette, økte da også håpet om en annen EU-kurs etter hvert som flere europeiske land fikk sosialdemokratiske regjeringer. På et tidspunkt var Danmark, Sverige, Tyskland, Storbritannia, Nederland, Frankrike, Portugal og Hellas styrt av mer eller mindre venstreorienterte regjeringer. Man kan hevde at Tony Blair, Gerhard Schröder, Göran Persson, Poul Nyrup-Rasmussen og for den saks skyld Thorbjørn Jagland eller Jens Stoltenberg er mer venstreorienterte i navnet enn i gavnet. Jeg tror man vil se annerledes på det etter noen år med høyresiden ved roret.

For dét er hva som er i ferd med å skje: Den 22. september i år kan Europa være i den situasjonen at Sverige, Hellas og Storbritannia er de eneste EU-landene som har sosialdemokratisk styre. Denne dagen faller Gerhard Schröders regjering etter alt å dømme i Tyskland. Frankrike faller i høyresidens hender i helgen vi nå går inn i. Portugal falt tidligere i år, mens Spania og Italia forlengst er erobret av de blå. Østerrike er en historie for seg selv – der tvang ekstremhøyre seg fram, og knuste nødkoalisjonen mellom sosialdemokratene og det moderate høyre. Nederland falt på høyresidens hender for en måned siden, og det var ikke først og fremst drapet på Pim Forteyn som gjorde utslaget. Danmark fikk sin høyreregjering, på Dansk Folkepartis nåde, i november i fjor.

Utviklingen i EU-landene er helt parallell til den vi har sett her hjemme; I alle andre vesteuropeiske land enn Sverige og Storbritannia har sosialdemokratiet gått på en historisk smell. I deres plass har potente høyrepartier tatt makten. I enkelte av dem, men ikke alle, har ekstremhøyre fått avgjørende innflytelse på politikken. Foruten her i Norge dreier det seg om Danmark, Nederland, Østerrike og Italia – i sistnevnte styrer de hele boet. Frankrike er oppsiktsvekkende nok, med tanke på oppmerksomheten Le Pen har fått, ett av de landene der de ekstreme er satt på sidelinjen. Hvis det finnes noen trøst, må det være at den ekstreme høyresiden er holdt utenfor makten i alle de store EU-landene, med unntak av Italia.

Det mer moderate høyre som nå skal styre EU de kommende årene er likevel mer enn potent nok. Det er ingen grunn til å tro at Edmund Stoiber, som kan overta som tysk forbundskansler i september, Portugals José Barroso, Østerrikes Wolfgang Schüssel, Nederlands Jan Peter Balkenende, Spanias José María Aznar, Italias Silvio Berlusconi, Frankrikes Jean-Pierre Raffarin, Luxemburgs Jean-Claude Juncker eller Danmarks Anders Fogh-Rasmussen, som overtar EU-formannskapet 1. juli, vil være tilbakeholdne med å tvinge både egne land og EU mot høyre. I den forsamlingen blir Göran Persson og den greske sosialdemokraten Kostas Simitis ensomme svaler. All verdens drahjelp får de vel heller ikke fra New Labour og Tony Blair.

Det beste venstresiden kan håpe på i en slik situasjon, er at EU-systemet de siste årene er tilført nok sosial og økologisk tyngde, og er så tregt å snu, at det vil ta lang tid for høyresiden å sette inn sin storoffensiv på europeisk nivå. Men trolig vil vi i det minste se at de positive tilløpene som har vært legges døde, og at frihandel og offentlige nedskjæringer igjen settes øverst på dagsordenen. Med tanke på hvilken rivende utvikling EU har gjennomgått de siste ti årene, trenger man ikke være pessimist av natur for å frykte at unionen det neste tiåret igjen vil ta nye, store skritt i retning av Markedets Europa.

Paradoksalt nok må det være EU-utvidelsen man får sette sin lit til. I store søkerland som Polen, Ungarn, Tsjekkia og Romania er det fortsatt sosialdemokratene som har makten. Bildet er broket, men bare Latvia blant søkerlandene har en entydig høyreregjering. Hva venstreorienterte øst- og sentraleuropeiske land har å gjøre i et hav av høyrestyre kan man spørre seg om. For det ligger tross alt lite håp i at de nye medlemslandene skal ta makta over høyresidens union.

---
DEL

Legg igjen et svar