Høyres grønne drøm

I takt med klimaendringer og økende miljøkriser, erkjennes behovet for endringer. Spørsmålet er hva dette impliserer.

Hammer er dr.polit. i sosiologi og fast anmelder i Ny Tid.
Email: svein.hammer@gmail.com
Publisert: 02.05.2018

Faster, Smarter, Greener. The Future of the Car and Urban Mobility

Venkat SumantranCharles Fine og David Gonsalvez

MIT Press

USA

Jeg er blant dem som har lagt til grunn at justeringen av kursen må medføre at vi begrenser oss, søker andre verdier enn den evige vekstens logikk. For å komme dit, trengs en transformasjon av samfunnet vårt. Den grønne bevegelsen oppsto innenfor en slik horisont, og har lenge ventet på at verden skal innse at modernitetens krav om vekstbasert fremskritt ikke er veien til en bedre fremtid.

Så langt har en ventet forgjeves. Isteden har det innenfor krisens horisont vokst frem en kraftfull diskurs omtalt som «økologisk modernisering». Her er grunntanken at det meste skal fortsette som før, bare med grønnere løsninger.

Optimistisk tone. Denne drømmen om at det grønne skiftet skal gjøre livet enda bedre, raskere og rikere kan vi gjenfinne i mange politiske partier, for eksempel Venstre og Arbeiderpartiet – men mest av alt virker den levende i det nyliberale Høyre.

De fleste høyrefolk nok derfor like boken Faster, Smarter, Greener. The Future of the Car and Urban Mobility, skrevet av Venkat Sumantran (med over 30 års fartstid som leder i bilindustrien), Charles Fine (forsker på teknologiledelse og forretningsdrift) og David Gonsalvez (ekspert på verdikjeder, innovasjon og mobilitet).

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Forfatterne tar miljøkrisene på alvor, men samtidig skriver de med en implisitt antakelse om at dette vil gå bra. Dermed kan de tone ned problemfokuset og isteden se klimaendringene som en gyllen mulighet til å utvikle og ta i bruk ny teknologi og nye organisasjonsformer, og å bedre levestandarden.

Forfatterne ser klimaendringene som en gyllen mulighet til å utvikle og ta i bruk ny teknologi og å bedre levestandarden.

Å komme seg rundt. Bokens hovedtema er mobilitet. Første setning slår an tonen: «Mobility has served at the lifeblood of human civilization.» Vi får høre at det foregående hundreåret var bilens århundre, forankret i en kombinasjon av nytte, effektivitet og variasjon. Denne verdenen er imidlertid på vikende front, og en ny mobilitet er på trappene. Fire kapitler vies til å utforske brytningene vi står overfor. Det moderne, industrialiserte, urbane samfunnet er fortsatt her, men samtidig er nye utfordringer, holdninger og ideer i ferd med å vinne frem.

Endringene omtales i evolusjonens og fremskrittets språk. Den nye virkeligheten beskrives som en blanding av vidunderlig variasjon, raffinerte innovasjoner, engasjerende aktiviteter og økologisk bevissthet. Ut av dette vokser det frem en ny mobilitetsarkitektur, der byene formes til menneskenes (ikke bilenes) beste, innenfor den moderne kommunikasjonsteknologiens horisont.

Bilen fortrengt. Virkeligheten vi står overfor beskrives som en perfekt storm, der innovasjonene strømmer på fra alle mulige kanter. Gjennom bokens andre del presenteres det nye, koblet til både interessenter, produkter, markeder og utviklingen av relasjonelle systemer. Mobilapper, delingsøkonomi og selvkjørende biler inngår som ledd i fortellingen politikken trenger å bli à jour med, slik at både insentiver og reguleringer kan spille på lag med utviklingen av fremtidssamfunnet.

Forfatterne er tydelige på at i den nye mobilitetens tidsalder vil bilen ta mindre plass. Isteden møter vi en vibrerende verden der ulike løsninger – gå, sykle, ta taxi, buss eller trikk, eventuelt kjøre egen bil eller et annet motorisert fremkomstmiddel – kobles sømløst sammen – med heterogene løsninger tilpasset individuelle behov, forankret i intelligente råd generert av digitale systemer.

Begrensning. Det er vanskelig ikke å la seg rive med.  Faster, Smarter, Greener flommer over av den grønne overflodens honnørord. Selv om det understrekes at veien dit vil være kronglete og preget av mye prøving og feiling, virker det nærmest gitt at et dynamisk, velfungerende, demokratisk og bærekraftig samfunn etter hvert vil vokse frem.

Som leser må jeg tvinge meg ut av bokens komfortsone og spørre om den fortellingen som rulles ut, er så uproblematisk som den selv antyder. To former for kritikk vokser frem: Den ene, nevnt innledningsvis, er tanken om at vi ikke kan fortsette langs det vekstbaserte sporet om vi skal løse de problemene vi selv har skapt. Vi bør tvert imot begrense oss og anerkjenne at det finnes andre veier til livskvalitet enn å presse stadig mer saft ut av sitronen.

Den andre kritikken er mer sosiologisk fundert. Boken har et utpreget sosioteknisk anslag, men begrepet om det sosiale fremstår som tynt. Kompleksiteten i temaer som kultur, makt og rettferdighet møter vi lite av, for bokens samfunn er ikke et problemfelt preget av sosial ulikhet eller sosiale sperrer. Det er lite fokus på at det å måtte fungere i en dynamisk, ubegrenset verden av entreprenører, konkurranse og innovasjoner kan ha menneskelige og sosiale kostnader.

Lettvint. Det vi presenteres for, er med andre ord det grønne skiftet i nyliberal drakt. Det vekstbaserte fremskrittet står ikke til diskusjon, og problemer omdannes kjapt til nye muligheter. Er dette bra, eller ikke? Noen tenker sikkert at den dynamiske mobilitetsarkitekturen vil gi en flott innramming av fremtidens grønne liv. Andre vil si at dette er en liberal skjønnmaling av virkeligheten. Atter andre vil påpeke at det som beskrives kun er mulig så lenge sivilisasjonen består, og at forfatterne kanskje tar litt for lett på miljøkrisenes utfordring.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer