Høyblokka under angrep

Grimstad Kortfilmfestival: Regjeringsbygningen og dens sosialdemokratiske symbolverdi ble angrepet 22. juli 2011. Men finnes det kanskje også andre og mer fredelige krefter som truer de samme verdiene?

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Hammersborg – Protecting the Bygone Future
Regi: Birgitte Sigmundstad

Da Anders Behring Breivik plasserte en bombe utenfor Regjerningsbygningen på Hammersborg, for deretter å reise til Utøya for å drepe unge mennesker på AUFs sommerleir, var det et faktisk og symbolsk angrep på det norske sosialdemokratiet. Regjeringsbygningen, som også går under navnet Høyblokka, har siden slutten av 1950-tallet stått som en ærverdig manifestasjon av dét kurator Bente Aas Solbakken ved Nasjonalbiblioteket har kalt «monumentalarkitektur». Bygget symboliserte sosialdemokratiske verdier, stedsubunden rasjonalitet, stolt byråkrati, en solid stat, kollektivisme og en behersket fremtidsoptimisme i etterkrigstidens Norge.

Hammersborg7I filmen Hammersborg – Protecting the Bygone Future (2016) analyserer billedkunstneren Birgitte Sigmundstad Høyblokkas idégrunnlag. Hun nøyer seg ikke med å gi et utdypende bilde og en tolkning av hvordan fortidens og samtidens politiske idealer ble angrepet 22. juli 2011 – verket er også en refleksjon over et moderne Norge der visse sosiale verdier synes falmet og truet.

Liv i betongveggene. Sigmundstads film er en av få dokumentarer i det norske kortfilmprogrammet under årets kortfilmfestival i Grimstad som imponerer med sin refleksjonsevne og formsans – og med sin evne til å integrere det næranalytiske med det storpolitiske.

Verket konsentrerer seg om den norske arkitekten Erling Viksjøs arbeider i Regjerningskvartalet – som består av den rektangulære Høyblokka og den kurvede Y-blokka – og støper utsnittene sine i bygningenes former. En myk stemme legger seg over de statiske avbildningene av den urokkelige naturbetongen, og puster liv i den. I det ene øyeblikket er vi utenfor og har oversikt over bygningenes ytre, monumentale og skulpturelle former; i det neste øyeblikket er vi inne i deres mer intime rom, der kunstneriske elvesteingrusvegger levendegjør de sandblåste betongveggene.

Vi får et omriss av bygningenes historie og arkitektoniske preg: Høyblokka og Y-blokka ble bygget på 50- og 60-tallet for å huse den norske regjeringen, og står, ifølge fortellerstemmen, som et Gestamtkunstwerk: en bygning som materialiserte egalitære verdier i etterkrigstiden. I likhet med så mange andre arkitekter var Viksjø inspirert av arbeidene til den fransk-sveitsiske modernisten Le Corbusier. I utviklingen av Høyblokka benyttet han en arkitektonisk teknikk som har blitt betegnet som «skulpturell», og som integrerte kunstverk med byggets funksjonalitet. Denne etterkrigsarkitekturen hang ifølge filmens forteller sammen med den politiske troen på «fremskritt gjennom reformer, og ikke store hopp». «Det var ingen snarvei til utopia,» sier hun bekreftende, før det klippes til en konkylieformet trapp som snirkler seg oppover mot øverste etasje og det hvite himmellyset. Viksjø ønsket å gi materiell form til «en vei fremover» snarere enn til utopia. Bygningenes naturbetong, en materialtype Viksjø selv utviklet, og som her for første gang ble benyttet i stor målestokk, antyder en menneskelig skjørhet og naturlig grovhet i det monumentale, som vitner om det gradvise og forsøksvise snarere enn det absolutte.

Film – som arkitektur – er et verdimessig arbeid med form, og Hammersborg fremstår som en vemodig avstøpning av Viksjøs monumentale drøm.

Forandring som truer. I boken Hus i Oslo (1971) beskriver arkitekten Odd Brochmann byområdet Hammersborg som «en kollisjon av bygninger, terreng, gater og motstridende hensyn». I Sigmundstads film fremstår stedet snarere som enhetlig, og Viksjøs arbeid trer frem som det dominerende midtpunktet. Men ved å åpne med et bilde av restaureringsdukene som dekker Høyblokkas bakside, og litt senere gi oss et skjørt nærbilde av en enkeltduk som knuffes av vinden, lar Sigmundstad terrorangrepet forstyrre den fredelige refleksjonen og optimistiske «monumentaliteten» som ligger i filmens portrett. Filmens tone finner en gripende balanse mellom det monumentale og skjøre, det visjonære og melankolske.

Sigmundstad er dog ikke bare opptatt av terrorens faktum, men er minst like opptatt av at etterkrigstidens sosialistiske verdier delvis er fortidige, at de raskt ble truet av en ny politisk og kulturell mentalitet. I en «individualistisk forbrukerkultur», som fortellerstemmen foreslår, knyttes ikke Viksjøs bygninger nødvendigvis til noe positivt; man ser lukket teknokrati der man tidligere så egalitært byråkrati.

Men Sigmundstads film går lenger: Over et naivistisk kunstverk av Picasso, et førindustrielt bilde av lykke, trekker hun inn planene om å rive bygningene etter terrorangrepet (i 2014 ble det bestemt at Høyblokka skulle stå, men at Y-blokka skulle rives). For en ironi, hevder fortellerstemmen, dersom målet til en høyrevridd ekstremisme og en fascistisk aggresjon skulle bli fullbyrdet av en New Public Management-ideologi som «setter en prislapp på ethvert menneskelig valg».

Film – som arkitektur – er et verdimessig arbeid med form, og Hammersborg fremstår som en vemodig avstøpning av Viksjøs monumentale drøm. Som arkitekturprofessoren Thomas Thiis-Evensen skrev i Aftenposten 13. januar 2012, har Høyblokka med sin «hvite bandasje» plutselig «fått aktualitet som et motstandssymbol etter terrorangrepet.» Hammersborg viderefører en slik tankegang, og argumenterer for at bygningen også står som et mer allment motstandssymbol – en påminnelse om våre kollektive røtter i en tid preget av individualisme og markedsorienterte krefter.

En ny type «Oslo-film»? De samme kreftene preger filmkulturen vår – en filmkultur hvor mange filmskapere jobber med reklamefilm for å tjene penger og utvikle seg. I filmbransjen ser ofte bevisstheten om den vitale koblingen mellom moralske og estetiske verdier ut til å forvitre eller banaliseres.

Denne utviklingen ble speilet under årets dokumentarfilmfestival i Volda, der Cellist (Kinnerød og Fjellheim, 2015) vant pris for beste korte/mellomlange dokumentar. Det er vanskelig å se denne filmen (som slutter med «#Røros») som noe annet enn en selvforelsket og mykpornografisk reklamefilm for naturskjønne omgivelser og en bedårende cellist.

Hammersborg er ikke en totalt «fri og kunstnerisk» kortfilm, men markerer seg som en mindre salgsfremmende og mer reflekterende og ansvarsbevisst film. Ifølge introtekstene er det en oppdragsbasert film (fra CPH:DOX), og den tar tydelig stilling til at Høyblokka symboliserer verdier som bør forsvares. Slik sett, og i sin «opplysningspregede» form, kan den sies å ha berøringspunkter med de klassiske «Oslo-filmene», som hadde sin storhetstid i etterkrigstiden, og som var korte filmer om det moderne livet i Oslo. Disse bar ofte preg av å være reklameaktige og propagandistiske – og selv om Hammersborg til en viss grad fremstår «holdningsskapende», har den en langt mindre didaktisk og mer kritisk og spørrende tone enn hva som kjennetegner disse. Filmen lytter til et sted snarere enn å selge en idé.

Likevel kan Hammersborg muligens ses som en kritisk og revitaliserende videreføring av denne tradisjonen – en dokumentarisk tradisjon som var en viktig del av et sosialdemokratisk opplysningsprosjekt, og som fremmet ideen om et velfungerende fellesskap og en avbildning av dette for ettertiden.

---
DEL