Horden og det sosialt ubevisste

Kan vi forstå dagens økende nasjonalisme og høyrepopulisme ved hjelp av psykoanalytisk tenkning – og forstå fremmedfrykten som egenskaper ved det sosialt ubevisste i samfunnet?

Vi lever i mørke tider. Høyrepopulistiske bevegelser brer om seg og vinner makt utover og hinsides Europa. Det er sjokkerende og skremmende dager.

Et av Donald Trumps fremste valgløfter var at han ville reise en mur på grensen til Mexico, og få Mexico til å betale for den. Ungarn bygde sist høst et gjerde med piggtråd på grensen til Serbia og Kroatia. Mens flykntninger druknet i Middelhavet sist vår og partiet stemte for å nekte adgang for syriske flyktninger, opptrådte Frp-politikeren Per Sandberg i en t-skjorte med et bilde av et anker og med teksten «Good Journey – Sea Adventure».

Hva kan psykoanalytisk tenkning bidra med i forståelsen av slike fenomener? På hvilke måter er den fruktbar, og hva utgjør dens begrensninger? Psykoanalytisk tenkning er uvurderlig når det gjelder å gripe hva som står på spill i slike politiske bevegelser, og det er en tragedie at disse innsiktene har gått tapt fra mainstream samfunnsforskning – mer enn det; de unnvikes aktivt. Samtidig vil jeg advare mot en ukritisk anvendelse av noen av psykoanalysens individualistiske premisser i konfrontasjon med sosiale fenomener.

Idet vi er vitne til manifestasjoner i vår samtid av utestengelse, ydmykelse og latterliggjøring av en «truende» annen – en forestilt annen sett fra ståstedet til subjektet som utøver, men med reelle konsekvenser i form av lidelse og i siste instand død for de som er gjort til målskiver – hvilke spørsmal vil vi ønske å stille oss? Hvilke former for frykt eller fantasier utspilles i retorikken til politikerne som fremmer disse agendaene? Det ville være et høyst relevant spørsmal å stille – og et spørsmål psykoanalysen er suverent utrustet til å undersøke, men som ofte utelates i dagens debatter.

Eller: Hvorfor dreier det seg om ett individ snarere enn et annet, en leder eller tilhenger av en høyrepopulistisk, nasjonalistisk bevegelse – det er et annet spørsmal psykoanalysen kan bidra til å belyse. Et videre spørsmål, om hvorfor denne bestemte typen mennesker gjøres til målskive i dag, kan muligens bedre besvares om man ser på rådende sosiale forhold, til maktrelasjoner. Dette kan dreie seg om fantasiene bak fordommer mot «andre», om sosial stigmatisering og krenkelse, eller ligge i ideer om hva som utgjør egenskapene ved et «oss» og et «dem». Slikt er bemerkelsesverdig konstant – selv om hvem som utpekes, varierer i tid og rom.

Snarere enn å forstå den nåværende politiske stemningen – økende nasjonalisme og etnosentrisme, med idealisering av det nasjonalstaten har definert som innenfor grensene til «vi-et» og nedvurdering av de som defineres som «andre» – som eksempel på patologi i kontrast til en oppfattet normalitet, vil jeg foreslå at vi ser disse tendensene som egenskaper ved det sosialt ubevisste i gjeldende samfunn. Poenget her er ikke at det å karakterisere visse ekstremister som gale eller syke på bestemte måter er helt og holdent galt; det kan ofte være passende. Poenget er snarere at det å fokusere oppmerksomheten her kan distrahere fra et mer alvorlig saksforhold – spredningen av holdninger man tidligere ville kalt ekstremistiske i den alllmene befolkningen. Når dette skjer, blir trekk som tidligere ble sett som «abnormale» normale i betydningen vanlige, og allmenn sosial aksept gjør at disse mistes av syne. For å parafrasere Adorno et al. – personlighetsmønstre som har blitt avskrevet som patologiske fordi de avviker fra de manifeste trendene eller rådende ideene i et samfunn, viser seg bare å være overdrevne versjoner av det som var nærmest universelt under overflaten. Slik kan det som i dag er patologisk, med endringer i sosiale forhold bli morgendagens rådende trend. På liknende vis skiller den fascistiske lederen, som beskrevet i Freudian Theory and the Pattern of Fascist Propaganda, seg fra tilhengerne i det å gi friere uttrykk for driftene som egger flokkmedlemmene til å følge ham, i å være mindre hemmet i å gi stemme til det som er latent i dem, og dermed innvilge dem den stedfortredende tilfredsstillelsen i å gå opp i denne lidenskapen.

De «andre» avbildes i dehumaniserende termer som sykdommer, insekter eller skadedyr.

Autoritære populistiske bevegelser fremstiller innvandrere, flyktninger, asylsøkere, svarte, roma og muslimer som fiender, trusler mot ens fellesskap og «levemåte». De «andre» avbildes i dehumaniserende termer som sykdommer, insekter eller skadedyr som truer med å ødelegge «samfunnslegemet». Med andre ord, former for fundamental frykt knyttet til ødeleggelse av ens selv eller angrep på ens kropp, utnyttes for politiske formål – å styrke en nasjonalstat som en forestilt lukket enhet som lykkes i å utstøte «fremmedlegemer», «forurensning» eller forskjeller.

I én forstand er psykoanalysen i en enestående posisjon når det gjelder å forstå og fortolke slike diskurser, takket være de ubevisste betydningene de trekker veksler på og utnytter. Men dette kompliseres når vi reflekterer over det faktum at disse betydningene er sosialt innbakt i hverdagspraksiser, i sosiale normer og standarder for hva og hvem som teller, og hvem som ikke har krav på oppmersomhet eller refleksjon. Siden psykoanalytikerne eller de psykoanalytisk orienterte teoretikerne er del av det samme samfunnet som inkorporerer disse betydningene, og hvor mange av de samme tingene tas for gitt og forblir utematisert, og siden de tar del i det samme sosialt ubevisste, er de ikke nødvendigvis bedre stilt enn andre med henblikk på å identifisere dehumaniserende praksiser de selv utgjør en del av. Jeg har annetsteds beskrevet hvordan vi kan vise til kondensering og forflytning, og andre karakteristikker ved primærprosesslogikk, som noe som utfolder seg i det offentlige rom når mennesker fremstilles som masser og blir rene objeker for diskurs, og når grupper fremstilles som innbyrdes homogene enheter som er skarpt adskilte. For eksempel: Hvite middelklassemennesker i dette samfunnet forflytter vanemessig rasisme over til hvite arbeiderklassemennesker, og ser det som en egenskap som hører hjemme «der borte». Dette tillates fordi det er en delt sosial struktur, forflytning som understøttes og ikke stilles spørsmal ved i sosiale praksiser. Dermed er kunnskap om og erfaring med ubevisst dynamikk som sådan – om enn viktig – i seg selv utilstrekkelig uten genuine og likeverdige møter med sosiale posisjoner, miljøer og praksiser.

De nye nasjonalismenes svar på et følt behov for tilhørighet, mening og trygghet er en forestilt enhet som viser tegn på å være et «jeg» gjort til «vi», hvor individuell narsissisme erstattes av gruppenarsissisme. Samhold tillates i den grad inngruppens medlemmer forestilles som identiske – og tilsynekomsten av en annen som er tydelig forskjellig, fremkaller raseriet som avslører disse båndenes begrensninger. Disse ideologiene omformer det liberale individet, en isolert konkurrent sett som kun drevet av egoistiske motiver, til et flokkdyr som holder seg nær sine egne, men som i samme grad er nådeløs overfor en som oppfattes å ikke høre til. «Vår forakt for svakhet» er felles for dem begge – dette for å vise til hvordan trekk som nå opptrer på den politiske scenen med ekstrem grusomhet allerede har blitt næret i det samfunnet vi deler – konkurranseinnstilling, egosentrisme, kulde overfor en selv og andre, og med forakt for mange av de egenskapene som gjør oss menneskelige.

For igjen å vise til Adornos essay om fascistisk propaganda: Han beskriver hvordan fascismen spiller på ubevisste krefter på en måte som viderefører tilhengerens avhengighet. Den utnytter det ubevisste for sosial kontroll snarere enn å tilstrebe å gjøre subjektene bevisst deres ubevisste. Som en kontrast er en stillingstaken mot instrumentalisme iboende i psykoanalytisk praksis. I disse tider hvor man tilber effektivitet og nytte, og hvor få stopper opp for å spørre: nytte for hvilke formål?, representerer det psykoanalytiske ståstedet å fremme refleksjon, hvor det enn måtte lede, et sårt tiltrengt alternativ, når selv utdannelsessystemet beveger seg i retning av mer effektivitet og mindre tenkning. Dette ståstedet er verdt å forsvare, og det er verdt å spørre hvordan det kan utvides for å frembringe flere pålitelige rom hvor tenkning kan finne sted.

Teksten er hentet fra Auestads bok Respect, Plurality, and Prejudice: A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination (2015), og har tidligere vært på trykk på engelsk i magasinet New Associations, som utgis av British Psychoanalytical Council.


Auestad er norsk filosof og forfatter. 2lene.auestad@gmail.com

 

---
DEL