Horden og det sosialt ubevisste

Kan vi forstå dagens økende nasjonalisme og høyrepopulisme ved hjelp av psykoanalytisk tenkning – og forstå fremmedfrykten som egenskaper ved det sosialt ubevisste i samfunnet?

Vi lever i mørke tider. Høyrepopulistiske bevegelser brer om seg og vinner makt utover og hinsides Europa. Det er sjokkerende og skremmende dager.

Et av Donald Trumps fremste valgløfter var at han ville reise en mur på grensen til Mexico, og få Mexico til å betale for den. Ungarn bygde sist høst et gjerde med piggtråd på grensen til Serbia og Kroatia. Mens flykntninger druknet i Middelhavet sist vår og partiet stemte for å nekte adgang for syriske flyktninger, opptrådte Frp-politikeren Per Sandberg i en t-skjorte med et bilde av et anker og med teksten «Good Journey – Sea Adventure».

Hva kan psykoanalytisk tenkning bidra med i forståelsen av slike fenomener? På hvilke måter er den fruktbar, og hva utgjør dens begrensninger? Psykoanalytisk tenkning er uvurderlig når det gjelder å gripe hva som står på spill i slike politiske bevegelser, og det er en tragedie at disse innsiktene har gått tapt fra mainstream samfunnsforskning – mer enn det; de unnvikes aktivt. Samtidig vil jeg advare mot en ukritisk anvendelse av noen av psykoanalysens individualistiske premisser i konfrontasjon med sosiale fenomener.

Idet vi er vitne til manifestasjoner i vår samtid av utestengelse, ydmykelse og latterliggjøring av en «truende» annen – en forestilt annen sett fra ståstedet til subjektet som utøver, men med reelle konsekvenser i form av lidelse og i siste instand død for de som er gjort til målskiver – hvilke spørsmal vil vi ønske å stille oss? Hvilke former for frykt eller fantasier utspilles i retorikken til politikerne som fremmer disse agendaene? Det ville være et høyst relevant spørsmal å stille – og et spørsmål psykoanalysen er suverent utrustet til å undersøke, men som ofte utelates i dagens debatter.

Eller: Hvorfor dreier det seg om ett individ snarere enn et annet, en leder eller tilhenger av en høyrepopulistisk, nasjonalistisk bevegelse – det er et annet spørsmal psykoanalysen kan bidra til å belyse. Et videre spørsmål, om hvorfor denne bestemte typen mennesker gjøres til målskive i dag, kan muligens bedre besvares om man ser på rådende sosiale forhold, til maktrelasjoner. Dette kan dreie seg om fantasiene bak fordommer mot «andre», om sosial stigmatisering og krenkelse, eller ligge i ideer om hva som utgjør egenskapene ved et «oss» og et «dem». Slikt er bemerkelsesverdig konstant – selv om hvem som utpekes, varierer i tid og rom.

Snarere enn å forstå den nåværende politiske stemningen – økende nasjonalisme og etnosentrisme, med idealisering av det nasjonalstaten har definert som innenfor grensene til «vi-et» og nedvurdering av de som defineres som «andre» – som eksempel på patologi i kontrast til en oppfattet normalitet, vil jeg foreslå at vi ser disse tendensene som egenskaper ved det sosialt ubevisste i gjeldende samfunn. Poenget her er ikke at det å karakterisere visse ekstremister som gale eller syke på bestemte måter er helt og holdent galt; det kan ofte være passende. Poenget er snarere at det å fokusere oppmerksomheten her kan distrahere fra et mer alvorlig saksforhold – spredningen av holdninger man tidligere ville kalt ekstremistiske i den alllmene befolkningen. Når dette skjer, blir trekk som tidligere ble sett som «abnormale» normale i betydningen vanlige, og allmenn sosial aksept gjør at disse mistes av syne. For å parafrasere Adorno et al. – personlighetsmønstre som har blitt avskrevet som patologiske fordi de avviker fra de manifeste trendene eller rådende ideene i et samfunn, viser seg bare å være overdrevne versjoner av det som var nærmest universelt under overflaten. Slik kan det som i dag er patologisk, med endringer i sosiale forhold bli morgendagens rådende trend. På liknende vis skiller den fascistiske lederen, som beskrevet i Freudian Theory and the Pattern of Fascist Propaganda, seg fra tilhengerne i det å gi friere uttrykk for driftene som egger flokkmedlemmene til å følge ham, i å være mindre hemmet i å gi stemme til det som er latent i dem, og dermed innvilge dem den stedfortredende tilfredsstillelsen i å gå opp i denne lidenskapen.

De «andre» avbildes i dehumaniserende termer som sykdommer, insekter eller skadedyr.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here