Hør Verdensbankens sang

«Våre gamle industrier er som tørre åkrer – privatisering bringer regnet»

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Verdensbanken mente at folk i Tanzania «trengte å få en detaljert forståelse av fordelene med privatisering», og at pop-video og – sang var et godt medium. Hør Verdenbankens sang:

«Elektrisitet til å belyse våre hjem. Trygt vann som våre familier kan drikke. Telefoner til å ringe vår kjære langt unna. Havn og jernbane til å bringe oss vidunderlige ting, og til å selge våre varer til verdenen. Vi trenger dette. Våre barn trenger dette. Privatisering vil skaffe oss det.»

I samme slengen får tilhørerne en innføring i demokrati: «Privatisering er lagarbeid. Folket er på laget, arbeidet i nye jobber og kjøper aksjer i sin egen framtid. Investorer er med på laget, risikerer alt det de eier og vedder på at vi kan lykkes. Regjeringen er med på laget, dommeren som holder alt rettferdig, den gamle mannen vi kan stole på.» Les hele «Tanzanian Privatisation Song» eller se videoen på websiden til Verdensbanken (http://rru.worldbank.org/themes/promotingreform/communications/tanzaniasinging/CaptainJohnLyrics.aspx).

Gud velsigne Tanzania

Som et bidrag fra den britiske regjeringen fikk Adam Smith International, skapt av den britiske nykonservative tenketanken Adam Smith Institute, godt over fem millioner kroner for å «rådgi» den tanzanianske regjering om privatisering. Halvparten av denne summen gikk til å produsere mesterverket ovenfor, som så ble sunget av en populær sanger i Tanzania.

«Tanzanian Privatization Song» konkluderer med: «Når folk kommer hit med nye ideer, velsigner Gud Tanzania. Når folk investerer i vår nasjons fremtid, velsigner Gud Tanzania. Når vi jobber hardt, når vi gir våre barn et bedre liv, velsigner Gud Tanzania. Gud velsigne Tanzania.»

«Dette var verdens første privatiserings-pop-video,» skriver Verdensbanken stolt om sin musikalske bønn til privatiseringsgudene. Verdensbanken har også produsert tegneserier av samme kaliber for Bosnia-Hercegovina, photocomics for Lesotho og så videre.

Alle midler tas altså i bruk for å få folket til å tro at privatisering er en velsignelse. Innbyggerne i Tanzanias hovedstad, Dar es Salaam, har imidlertid helt andre erfaringer med dette.

Prestisjeprosjekt på hell

Privatiseringen av vann i Tanzania var et stjerneprosjekt. Omtrent 150 millioner kroner ble avsatt til privatiseringsprosjektet, et av de mest ambisiøse i Afrika, og støttet blant annet av den britiske regjeringen. Meningen var å skape en modell til etterfølgelse, vise hvordan de fattigste områdene kunne unnslippe fattigdom gjennom privatisering, og landene komme nærmere FNs «tusenårsmål».

Prosjektet har blitt en fullstendig fiasko. Sammenbruddet, som nettopp har funnet sted, setter spørsmål over andre vannprivatiseringsplaner verden rundt.

Et firma med store britiske og tyske interesser fikk ansvaret for å sikre hovedstadens vannforsyning, blant annet ved å installere nye vannrør. Behovet er akutt: Dar es Salaams tre millioner innbyggere har en svært dårlig vannforsyning, både husholdninger og bedrifter rammes av vannmangel.

Den tanzanianske regjeringen måtte heve kontrakten i mai 2005, etter sterke klager fra byens innbyggere. De konstaterte at ingen nye rør har blitt installert, selskapet har ikke investert det de hadde lovet, vannkvaliteten har gått ned – og inntektene har gått ned de også.

Selskapet har nå startet en rettssak mot den tanzanianske staten. «Vi hadde en kontrakt,» sier selskapet, selv om de anerkjenner at planene ikke ble fulgt og at ingen nye rør er på plass. Selskapet viser til at de har fått registrert titusen nye kunder – men nevner ikke hva disse kundene har fått – eller ikke fått.

U-hjelppenger

I Sør-Amerika, Afrika og Asia demonstrer folk mot private vannmonopoler: de vestlige selskapene anklages for å profittere på de fattige og høyne priser over det de fattige har råd til. Svaret fra det engelske selskapet i Tanzania til denne anklagen er nokså typisk: «Vår erklærte profitt skulle være bare 10 prosent». (De siste årene har et utbytte på ti prosent i året blitt betraktet av de store konsernene som svært beskjedent, for ikke å si utilstrekkelig). I samme åndedrag forteller selskapets representant til The Guardian: «Planen var å bruke dette som en modell for andre prosjekter og tjene mer penger senere.»

Som i mange andre land er privatisering satt i gang med penger fra offentlig u-hjelp, i det tilfelle britisk u-hjelp. Adam Smith Internasjonals fem millioner kroner kom fra offentlig britisk u-hjelp for vannprivatiseringen i Tanzania. Den britiske u-hjelpsdepartement forteller videre at de har utbetalt i alt over 36 millioner pund – ikke så langt fra en halv milliard kroner – de siste syv årene til Adam Smith International og PricewaterhouseCoopers, for å «rådgi» fattige land om privatisering av offentlige tjenester. Slike selskaper og tenketanker har svært gode grunner til å mene at privatisering er den rene manna fra himmelen!

Betingelse for gjeldsslette

Presset i retning av mer privatisering tar mange veier. Det er vanlig å gjøre privatisering av vann til en betingelse for å få noe gjeldsslette. Slik var det i Tanzania. Et annet aktuelt eksempel er Burundi. Det internasjonale pengefondet (IMF) annonserte nylig at de gode økonomiske resultater som Burundi oppnådde i 2004 kunne kvalifisere landet for noe gjeldsslette – dersom Burundi fortsetter å privatisere og liberalisere.

Men hva betyr «gode økonomiske resultater»? Landets bruttonasjonalprodukt har økt med 4,5 prosent. Altså har noen utvilsomt blitt rikere. Men i januar 2005 var det hungersnød i to provinser i Burundi – flere titalls personer døde, meldte FNs nyhetstjeneste, og da vet vi at atskillige flere barn er merket for livet. Hovedstaden ble så rammet av en koleraepidemi. Kommunale myndigheter i hovedstaden Bujumbura kunne ikke betale vannregningen, og vannselskapet kuttet ut vannet i offentlige fontener. Flere fattige bydeler mistet rett og slett vannet – under slike forhold er det simpelthen umulig å bli kvitt koleraepidemier. Det er på sin plass å spørre: «Gode økonomiske resultater», for hvem?

Lite vann og større gjeld?

Verdensbanken er svært rundhåndet når det kommer til privatisering. Ghana for eksempel skal nå få et lån på 103 millioner dollar fra Verdensbanken for å sette i gang med delprivatisering av sitt vannselskap. Målet er å gi innbyggere bedre vanntilgang. Verdensbanken krever at selskapet Ghana Water plasseres under privat drift for å øke effektiviteten. Vi får håpe at det private selskapet som vil drifte prosjektet presterer bedre enn dem som opererte i Tanzania – ellers vil ghaneserne ende opp med lite vann og større gjeld. Det samme britiske selskapet som var involvert i Tanzania opererer for øvrig i en lang rekke land, inkludert Sør-Afrika, Nigeria og Zimbabwe.

Også Norge

Presset i retning av mer privatisering kommer fra mange kanter. Også den norske regjeringen er aktiv på denne fronten. Helene Bank, seniorrådgiver i stiftelsen Ignis, beskrev i slutten av fjoråret Norges hemmelige krav i GATS-forhandlingene: krav om deregulering av utdanning, telekommunikasjon og vannforsyning i land etter land.

Kenya skulle åpne for private selskaper både for såkalte miljøtjenester, for eksempel vannforsyning, kloakkbehandling og transport av miljøfarlig avfall. Pakistan ble bedt om å deregulere telekommunikasjonstjenester, utdanningstjenester, miljøtjenester, finansielle tjenester, maritim transport, landbasert transport og luftfartstjenester. Lignende krav fikk Sør-Afrika. Colombia ble bedt om å deregulere telekommunikasjonstjenester, miljøtjenester, finansielle tjenester, maritim transport, landbasert transport og luftfartstjenester.

Slike krav handler om å styrke norsk næringsliv, gjerne med u-hjelp finansiert av norske skattebetalere som en del av pakka. Fattige land skal ikke få ta i bruk de virkemidlene som industrialiserte samfunn selv har brukt, konkluderte Bank.

Fortsatt hemmelighold?

De norske kravene i GATS-forhandlingene har lenge blitt holdt hemmelige. Hvordan kan dette rettferdiggjøres? Å være avhengig av lekkasjer og protester fra u-land – når de tør protestere – for å få vite hva ens egen regjering holder på med i forhandlingene, kan ikke akkurat kalles demokratisk. Vil en «solidaritetsregjering» gjøre noe med dette? I virkeligheten er vi ikke sikret en mer demokratisk behandling med en venstreregjering, med mindre flere røster hever seg.

---
DEL

Legg igjen et svar