Homsekjærleikssongar

Er ikke poesi best når man går seg vill i språket, når man må leke med på tilslørte premisser fra en uberegnelig poet, kaste seg inn villskapen, for så å kjenne seg selv igjen i noe ukjent, noe fremmed, og ja, farlig og truende?

Forfatter og filmskaper.

Høysang på speed

«Kjærleiken er produktiv», skriver Leif Høghaug, en flittig maur i det norske samtidslitteraturfeltet, med diktsamlinger, en antologi over norsk arbeiderlyrikk, og nå med en stor øvelse i gjendiktning av amerikanske Julian Talamantes Brolaski. Det er en produktiv kjærlighet til litteratur som driver Høghaug. Brolanski veit jeg ikke noe om, så jeg leser etterordet først, og møter der – i Høghaugs begeistrede og referanserike prosa – poeten, lingvisten og countryartisten (!) Julian Talamantez Brolaski (f. 1978), som i en dirrende og direkte muntlig poesi skriver: «Knull meg hardar, drit i svartsynpakket som du veit er eg ei nytingshore kom og ta meg no i berg og bakke, tjuvradd vart eg då eg glad sku more di gløymde diktarhud, og lugga deg. Når folk gjer narr ta musefletta mi kom, elskling, syt for at det ordnar seg dress meg opp og kall meg jinta di, sjå burt frå vanar både her og der.

Brolaski bruker et slags anarkistisk bastardspråk.

Herrejemini, som du ertar, du, å! mansjettknapp, eg dirrar av begjær og trur eg no lyt stela mindre, du. So spenn meg fast so hardt du berre klarar heilt te eg hyler beibi knull meg hardar.» Det er vel bare Øyvind Berg som har skrevet noe liknende her til lands.

Uberegnelig poet

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.