Homsekjærleikssongar

Er ikke poesi best når man går seg vill i språket, når man må leke med på tilslørte premisser fra en uberegnelig poet, kaste seg inn villskapen, for så å kjenne seg selv igjen i noe ukjent, noe fremmed, og ja, farlig og truende?
Avatar
Forfatter og filmskaper.
Email: dragsethterje@gmail.com
Publisert: 01.11.2018
Råd til dei elskande
Forfatter: Julian Talamantez Brolaski
Leif Høghaug Samlaget, USA/Norge

Høysang på speed

«Kjærleiken er produktiv», skriver Leif Høghaug, en flittig maur i det norske samtidslitteraturfeltet, med diktsamlinger, en antologi over norsk arbeiderlyrikk, og nå med en stor øvelse i gjendiktning av amerikanske Julian Talamantes Brolaski. Det er en produktiv kjærlighet til litteratur som driver Høghaug. Brolanski veit jeg ikke noe om, så jeg leser etterordet først, og møter der – i Høghaugs begeistrede og referanserike prosa – poeten, lingvisten og countryartisten (!) Julian Talamantez Brolaski (f. 1978), som i en dirrende og direkte muntlig poesi skriver: «Knull meg hardar, drit i svartsynpakket som du veit er eg ei nytingshore kom og ta meg no i berg og bakke, tjuvradd vart eg då eg glad sku more di gløymde diktarhud, og lugga deg. Når folk gjer narr ta musefletta mi kom, elskling, syt for at det ordnar seg dress meg opp og kall meg jinta di, sjå burt frå vanar både her og der.

Brolaski bruker et slags anarkistisk bastardspråk.

Herrejemini, som du ertar, du, å! mansjettknapp, eg dirrar av begjær og trur eg no lyt stela mindre, du. So spenn meg fast so hardt du berre klarar heilt te eg hyler beibi knull meg hardar.» Det er vel bare Øyvind Berg som har skrevet noe liknende her til lands.

Uberegnelig poet

«Eg skal sei dykk rassar kva Kjærleik er din propp han belar, blendar so din port mens du heng der i trugande villskapen utan hjelp frå bøgaste mannskapen.» I denne dirrende og syngende poesien til Brolaski kan du bare glemme normalsyntaks og vinkelrette ord, for dette er vindskjevt og skakt, og versfoten går fort. En høysang på speed. Og er ikke poesi best når man går seg vill i språket, når man må leke med på tilslørte premisser fra en uberegnelig poet, og kaste seg inn villskapen, for så å kjenne seg selv igjen i noe ukjent, noe fremmed og ja, farlig og truende? Ja, det er mulig. Ikke glemme helt den strenge, rasjonelle forståsegpåer, han kan være der holdt i stram snor av Latteren, og så sanse og hyle med av forelskelse. Er ikke også kjærlighetens inngang nettopp å gå seg vill, forført av noe ukjent, det ukjente som har et iboende drag du ikke kan stå imot? Gravitasjon. Og gravitasjon i språket, det er det sannelig her.

Brutalt som det levende helvete, og det er poesi med stor risiko.

Dikta til Brolaski er lasta med referanser til andre diktere; fra kjærlighetsdiktning av Dante, og Joyce, som virkelig kunne kunsten å skape språk, og tittelen er ei omskriving av Ovids Kunsten å elske (Ars amandi). Og sonettedikteren Shakespeare. Of course. Høghaug skriver: «Nyskapande dikting diktar vidare på det som alt er dikta.» Dikta er brutale og vittige, som det som er sitert ovenfor. Alan Ginsberg og beatpoetene er i rytmen og grooven i strofene, som fort beveger seg hit og dit, og som du hesblesende og nysgjerrig løper etter, for å få med deg hva som dukker opp av dunkende puling og «gudars gutar» i neste linje, neste vers, neste side, og så videre. Det er hett og juicy. Brutalt som det levende helvete, heite kropper og harde konsonanter, og det er poesi med stor risiko, for det er poesi uten «tryggleiksnett», som Høghaug skriver. Og befriende rett på sak: «Det risky rimet ditt du trudd du skreiv som puler hardar enn eit frivers gjer det lespar med kvar farga konsonant det dunkar puling ut or abstinens, mens hora mi hen toppar stolt eit firmament og nappar gudars gud i strømpeband.»

Anarkistisk høystil

En bok av vill kjærlighet, den kjærligheten som er utemmet, og brutalt begjær. Og som vil ødelegge, eller i det minste deformere, det kvasispråket kjærligheten og beskrivelser av kjærligheten er belasta med. Alle vet jo at kjærlighet er hardt arbeid. Og også skuffelser, ensomhet, lengsel, avvisning. Å tro at kjærlighet gjør hel, er en illusjon. Kjærlighet er å praktisere sin medmenneskelighet i mulige og umulige oppgaver. Jeg hører gjenklangen av Bukowskij, Jean Genet og Fassbinder, som smeller døra i ansiktet på de tåpene som tror kjærligheten er en idyll, den er sannelig også hard og voldelig og pokkers usympatisk. For å praktisere sine erfaringer i et troverdig språk bruker Brolaski et slags anarkistisk bastardspråk; slang, dialekt, arkaiske konstruksjoner, tegnsetting etter gehør, og han fordreier og ødelegger orda for å få til det han vil. Alt for mange gjør alt for mye ut av å normalisere og stabilisere språket sitt, det vaskes og gnures, og mister mer og mer liv underveis. Å få liv i språket er en poets jobb, og da må det ikke bare formateres etter grammatikkens og vanens lover; det må nyskapes og gjøres om som i en drøm, en drøm som igjen er transformert til noe annet tredje igjen, i et tredjegradsspråk utenfor normalen. En anarkistisk høystil. Hard og bløt som en stiv kuk er denne høysangen av en kjærlighetsbok.

Høghaugs originale, surrealistiske blyant tegninger passer fint inn i boka, vi vet jo at poeter ofte har en egen «ufaglært» strek, så og si, og bare driter i hvordan en tegning skal være og fabulerer fritt med en blyant som nesten går av seg selv.

Gratis prøve
Kommentarer