Homohistoriens førstegransker

I en tid der homolobbyen er blitt et hverdagslig begrep, er Homintern en kjærkommen analyse av homofiliens fryktpotensial.

For et drøyt år siden, den 12. juni 2016, angrep en 29 år gammel mann homseklubben Pulse i Orlando. 49 mennesker ble drept. Angrepet rystet en hel verden.

Homofobe holdninger lever i beste velgående i våre samfunn. Heldigvis har motstemmene blitt stadig flere og mer organiserte. Men homofili er fortsatt kriminalisert i 76 land. Åtte av disse straffer homofil praksis med døden. I Russland er det forbudt med «homofil propaganda».

Frykten for homofile har sin historie. Professor i Gay and Lesbian Studies ved Nottingham Trent-universitetet Gregory Woods, som har skrevet om homsekultur og homsenes historie helt siden 80-tallet, tar i sin siste bok Homintern for seg veletablerte konspirasjonsteorier som at homofile har en skjult agenda med å ta over verden, og han undersøker nettverk av homofile forfattere, kunstnere og intellektuelle som forvandlet det 20. århundrets kultur.

«Samfunnstrussel». Hva er det med homsenes kultur som gjør at både myndigheter og andre øvrigheter har ansett den som en samfunnstrussel? På samme måte som kommunister og jøder har blitt beskyldt for å utvikle nettverk under jorden og på tvers av landegrensene, har homofile blitt beskyldt for gjennom sin undergrunnsvirksomhet å ruste opp til en slags pink revolution. Teorien er selvsagt latterlig, sier Gregory Woods. I Homintern skisserer han i detalj hvordan frykten for de homofile har fått næring helt fra nazistene herjet i 30-tallets Berlin, frem til kristenevangelister kom på banen da aidsepidemien var på sitt mest dramatiske på 80-tallet.

Woods studerer imidlertid ikke bare forfølgelsen av homofile; også homofile personer som Oscar Wilde, Susan Sontag og James Baldwin – deres liv og verk – og hvorfor homsenettverk oppstår, settes under lupen.

I 1966 klaget Times Magazine på at «avvikere på felt som teater, dans og musikk er så utbredt at man skulle tro de drev sin egen hemmelige losje».

Samtidig som boken går inn for å ta kverken på fordommer om en gay mafia, gjør den også et poeng av den enorme innflytelsen homofil kunst og litteratur har hatt på vestlig kultur. Woods tar leseren med på en guidet tur i «homofil kunst» i det 20. århundre, med hovedfokus på litteratur i Vest-Europa og USA. Gjennom 400 sider, som blant annet ser på kulturuttrykk fra Harlem på 1910-tallet, via 20-tallets Paris og 30-tallets Berlin til 50-tallets New York, gir boken et streifportrett av det forrige århundres homofile kultur og de kvinner og menn som både omdefinerte seg selv og forandret historien. Nevnt blir blant andre André Gide, Marcel Proust, Jean Cocteau, Sergej Diaghilev, Vatslav Nijinskij, Gertrude Stein og Thomas Mann – og listen kunne fortsatt. Woods presenterer en lang parade av kjente og mindre kjente figurer i det homofile landskapet, delt inn i geografiske regioner og understøttet med litterære referanser og anekdoter.

Homintern. Bokens tittel er et ordspill. Fra sent på 10- til litt innpå 40-tallet eksisterte organisasjonen Komintern – «Den kommunistiske internasjonale» – en Lenin-initiert sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier verden over – som var opptatt av å spre kommunistisk propaganda til folk i alle land. I Vesten ble organisasjonen ansett som en trussel, og temaet var stadig i nyhetene. Noen homser i Oxford kom da opp med spøken om at de selv representerte «Homintern». Tanken bak var at også homofile kunne bygge allianser på tvers av både landegrenser og klasseskiller, og lage en slags alternativ eksistens for mennesker som var tvunget til å leve sine liv i hemmelighet og under vanskelige kår.

Det er neppe genetikk som ligger bak homsers opptatthet av estetikk; samtidig ser vi tydelig at dette er et mønster, faktisk over hele verden.  

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here