Homohistoriens førstegransker

I en tid der homolobbyen er blitt et hverdagslig begrep, er Homintern en kjærkommen analyse av homofiliens fryktpotensial.

For et drøyt år siden, den 12. juni 2016, angrep en 29 år gammel mann homseklubben Pulse i Orlando. 49 mennesker ble drept. Angrepet rystet en hel verden.

Homofobe holdninger lever i beste velgående i våre samfunn. Heldigvis har motstemmene blitt stadig flere og mer organiserte. Men homofili er fortsatt kriminalisert i 76 land. Åtte av disse straffer homofil praksis med døden. I Russland er det forbudt med «homofil propaganda».

Frykten for homofile har sin historie. Professor i Gay and Lesbian Studies ved Nottingham Trent-universitetet Gregory Woods, som har skrevet om homsekultur og homsenes historie helt siden 80-tallet, tar i sin siste bok Homintern for seg veletablerte konspirasjonsteorier som at homofile har en skjult agenda med å ta over verden, og han undersøker nettverk av homofile forfattere, kunstnere og intellektuelle som forvandlet det 20. århundrets kultur.

«Samfunnstrussel». Hva er det med homsenes kultur som gjør at både myndigheter og andre øvrigheter har ansett den som en samfunnstrussel? På samme måte som kommunister og jøder har blitt beskyldt for å utvikle nettverk under jorden og på tvers av landegrensene, har homofile blitt beskyldt for gjennom sin undergrunnsvirksomhet å ruste opp til en slags pink revolution. Teorien er selvsagt latterlig, sier Gregory Woods. I Homintern skisserer han i detalj hvordan frykten for de homofile har fått næring helt fra nazistene herjet i 30-tallets Berlin, frem til kristenevangelister kom på banen da aidsepidemien var på sitt mest dramatiske på 80-tallet.

Woods studerer imidlertid ikke bare forfølgelsen av homofile; også homofile personer som Oscar Wilde, Susan Sontag og James Baldwin – deres liv og verk – og hvorfor homsenettverk oppstår, settes under lupen.

I 1966 klaget Times Magazine på at «avvikere på felt som teater, dans og musikk er så utbredt at man skulle tro de drev sin egen hemmelige losje».

Samtidig som boken går inn for å ta kverken på fordommer om en gay mafia, gjør den også et poeng av den enorme innflytelsen homofil kunst og litteratur har hatt på vestlig kultur. Woods tar leseren med på en guidet tur i «homofil kunst» i det 20. århundre, med hovedfokus på litteratur i Vest-Europa og USA. Gjennom 400 sider, som blant annet ser på kulturuttrykk fra Harlem på 1910-tallet, via 20-tallets Paris og 30-tallets Berlin til 50-tallets New York, gir boken et streifportrett av det forrige århundres homofile kultur og de kvinner og menn som både omdefinerte seg selv og forandret historien. Nevnt blir blant andre André Gide, Marcel Proust, Jean Cocteau, Sergej Diaghilev, Vatslav Nijinskij, Gertrude Stein og Thomas Mann – og listen kunne fortsatt. Woods presenterer en lang parade av kjente og mindre kjente figurer i det homofile landskapet, delt inn i geografiske regioner og understøttet med litterære referanser og anekdoter.

Homintern. Bokens tittel er et ordspill. Fra sent på 10- til litt innpå 40-tallet eksisterte organisasjonen Komintern – «Den kommunistiske internasjonale» – en Lenin-initiert sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier verden over – som var opptatt av å spre kommunistisk propaganda til folk i alle land. I Vesten ble organisasjonen ansett som en trussel, og temaet var stadig i nyhetene. Noen homser i Oxford kom da opp med spøken om at de selv representerte «Homintern». Tanken bak var at også homofile kunne bygge allianser på tvers av både landegrenser og klasseskiller, og lage en slags alternativ eksistens for mennesker som var tvunget til å leve sine liv i hemmelighet og under vanskelige kår.

Det er neppe genetikk som ligger bak homsers opptatthet av estetikk; samtidig ser vi tydelig at dette er et mønster, faktisk over hele verden.  

Det at homoseksualitet faktisk eksisterer, ble mer og mer kjent først på begynnelsen av det 20. århundre, hovedsakelig via forskere og sexologer, som var de første til å navngi denne identiteten. På samme tid kom skandaler som Oscar Wildes rettssak i søkelyset. I 1966 klaget Times Magazine på at «avvikere på felt som teater, dans og musikk er så utbredt at man skulle tro de drev sin egen hemmelige losje». Dette var med på å skape panikk i folk, som så for seg at det fantes et utall skumle homser med uhederlige hensikter som gjemte seg i busker og bak skalkeskjul.

Finne sin plass. Tanken om homofile som en homogen gruppe virker tåpelig; samtidig vektlegger Woods at det har vært en tendens opp gjennom historien til at homofile dras mot spesifikke kulturelle arenaer som mote, teater og litteratur. Forfatteren mener det neppe er genetikk som ligger bak homsers opptatthet av estetikk; samtidig ser vi tydelig at dette er et mønster, faktisk over hele verden. Et svar kan være at «feminine» menn og «maskuline» kvinner – folk som ikke helt passer inn i de vanlige kjønnskategoriene – må gjenskape seg selv og verden rundt seg for å finne sin plass. En måte å gjøre dette på, er å skape sine egne smakspreferanser.

Woods nevner hvordan amerikanske forfattere som Ginsberg, Stein og Baldwin ble dratt mot Paris tidlig på 1900-tallet. Stein kalte dem «den tapte generasjon» av forfattere og kunstnere, disse som skapte Paris-trenden, særlig frem mot børskrakket i 1929. Dels skyldtes det franske eksilet økonomi, siden europeisk valuta var mye billigere enn dollaren på denne tiden. Men den franske hovedstaden var også, etter Napoleon, mye mer liberal enn det mer puritanske Amerika. Woods legger til at selv i dagens USA, hvor mange innfødte aldri har hatt sitt eget pass, kan du være sikker på at homser og lesber har det; dersom du vokser opp med følelsen av ikke å passe inn i samfunnet som omgir deg, er det kanskje ikke så rart at du begynner å se deg om etter noe annet.

Vi kjemper for et samfunn der behovet for homobevegelser ikke eksisterer.

Frykt og friskhet. Woods hevder at noe av myndighetenes så vel som folkets frykt dreide seg om de homofiles interne referanser og koder. Skulle eksempelvis en spion bli tatt, og samtidig vise seg å være av homofil legning, ble dette gjerne tolket som en bekreftelse på en homofil konspirasjon. Mistanken fantes på begge sider av det gamle jernteppet. I dag virker dette søkt, påpeker forfatteren: Homofile stemmer både rødt og blått, og det finnes ikke noe formelt organisert nettverk av homofile som har som intensjon å motarbeide interessene til den heterofile majoriteten. På den annen side mener Woods det er interessant – fra et kulturelt perspektiv – å se på grupper som former allianser på tvers av barrierer og utøver en viss kulturell innflytelse, fordi det bringer noe nytt og annerledes til verden.

Det ikke bare er homser som har peiling på kunst – la dette være klart, vektlegger Woods: Heteroer har ganske god oversikt, de også. Så hva er dette nye som er med på å forme moderne vestlig kultur? Forskjellen består muligens i de homofiles spesielle innfallsvinkel – en annen tilnærming om du vil – som de har vært nødt til å innta i et fiendtlig innstilt samfunn. Et eksempel han nevner er Oscar Wildes paradokser, som snur opp ned på de etablerte kjønnsrollemønstrene og blant annet tillater mannlige kvinner og kvinnelige menn. Dette skaper i sin tur en ny og frisk estetikk både innenfor mote, film, teater og dans – til slutt også i popu-
lærkulturen.

I dag. Historisk sett har homofiles fellesskap kommet som en dyd av nødvendighet, hevder Woods. Hvordan kan da avkriminaliseringen av homofili og en mer inkluderende holdning overfor homofile ha endret behovet for tverrnasjonale nettverk?

Som vi uttrykte det i den homofile frigjøringsbevegelsen på 60-tallet: Vi kjemper for et samfunn der behovet for homobevegelser ikke eksisterer. Ideelt sett skulle det ikke finnes diskriminering i verden, og heller intet skille mellom homo- og heterofile. Dessverre er dette langt fra tilfelle i dag – vi har fortsatt en lang vei å gå. På den annen side ser vi at mye av skapertrangen og kreativiteten som finnes i homsemiljøene verden over, nettopp har sin rot i de rådende omstendigheter.

---
DEL