A Tiny Country (Un tout petit pays)
A Tiny Country (Un tout petit pays)

Homo politicus: Fra Paris til Baku

DOKUMENTARFILM: DocLisboa har tradisjon for å løfte fram nye talenter. Årets festival var intet unntak.

Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 2019-12-06

Årets DocLisboa fant sted i den avslappede, men stadig mer polerte, portugisiske hovedstaden fra 17. til 27. oktober og hadde en vemodig stemning av avskjed ved seg. Etter sju år ved roret søker Cíntia Gil – den høyt respekterte direktøren for festivalen som vektlegger ikke-fiksjonsfilm, men som for all del byr på mye mer enn dokumentarer – nye utfordringer hos Sheffields Doc/Fest. Også festivalens «nestkommanderende», italienske Davide Oberto, takket av, for å konsentrere seg om sine oppgaver ved filmfestivalen i Torino. I deres fotsporene følger nå tre nye talenter som har fått vokse fram under Gil og Obertos vinger.

Gil er kjent for sin direkte og tydelige form: usentimental og konfronterende om nødvendig. Ikke overraskende sørget hun personlig for å avlede ethvert tilløp til tårevåte «en æra er over»-taler. Bedre å konsentrere seg om filmene, gjestene, og ikke minst de nye talentene som fikk vise seg fram under det stimulerende og politisk engasjerende arrangementet «Green Years» («Verdes Anos»), som etter 17 festivaler har blitt godt etablert på den portugisiske og europeiske kulturscenen.

Kampvilje

Green Years-programmet har i løpet av de siste festival-årene vært fruktbart for nykommere innenfor filmbransjen, da programmet er forbeholdt nettopp nye talenter – mange av dem studenter, eller nyuteksaminerte fra anerkjente filmskoler. Nytt av året var at DocLisboa hadde åpnet programmets konkurransedel for europeiske produksjoner; tidligere har dette vært forbeholdt portugisiske prosjekter. To av prosjektene som stakk seg ut, hadde verdenspremiere, og de vil trolig bli gjenstand for mye oppmerksomhet framover. Begge filmene fokuserer på politisk engasjerte menn bosatt i travle europeiske hovedsteder. Omfanget og konsekvensene av engasjementet deres er – typisk nok – i stor grad formet og diktert av konteksten de befinner seg i, og særlig av omgivelsenes relative forhold til frihet.

Kontrasten mellom den politiske virkeligheten i Baku og Paris kunne knapt vært større.

Franske Pauline Laplaces A Tiny Country (Un tout petit pays) er en 58 minutter lang karakterstudie av Patricio Salcedo, en middelaldrende mann som ble radikalisert av det franske maiopprøret i 1968. Han tviholder standhaftig på sin anarkistiske overbevisning, til tross for at han er innehaver av en parisisk aviskiosk og dermed på et vis er kapitalist.

 Labyrinth (Labirint)

Oktay Namazovs 21 minutter lange Labyrinth (Labirint) er en co-produksjon mellom Aserbajdsjan, Ungarn, Belgia og Portugal. Den er også langt på vei et samarbeid (eller kanskje snarere en overensstemmelse) mellom Namazov og filmens subjekt, den tidligere politiske fangen Rashadat Akhundov. Akhundov satt fengslet i tre år for (ifølge filmomtalen) å ha «organisert masseopptøyer» mot Aserbajdsjans sittende president, Ilham Alijev – president siden 31. oktober 2003, gjenvalgt for sju nye år med 86 prosent av stemmene i 2018. Valget ble langt fra ansett som fritt. Akhundov fryktet ytterligere forfølgelse etter at han ble løslatt. Familien hans bor fremdeles i Aserbajdsjan. Akhundov selv, som i mer enn ti år jobbet som bankanalytiker for BP, søkte tilflukt og arbeid i Budapest.

Abonnement halvår kr 450

Namazovs film er et nært portrett av Akhundovs liv i den ungarske hovedstaden – en metropol som ironisk nok ikke akkurat er et flaggskip for ytringsfriheten. Vi ser ham streve med å reise seg igjen etter de psykiske påkjenningene fra tiden i fengselet («ikke lås døren» er det siste Akhundov sier til regissøren idet sistnevnte går ut døren fra leiligheten hans). Labyrinth utspiller seg stort sett i stusslig innredede, underbelyste rom, og, som tittelen indikerer, er det hele en klaustrofobisk affære. Filmen er en lavmælt levendegjøring av et smertefullt eksil, mildnet med lettlivet vennskap og rå humor mellom Akhundov og Namazov – og andre aserbajdsjanere de omgås.

Standhaftighet

I A Tiny Country bruker Laplace smale utsnitt og nærgående bilder for å understreke avsondretheten i Salcedos overfylte kiosk, som han tilsynelatende aldri forlater i løpet av den lange arbeidsdagen. Et mangfold av menneskeskikkelser flyter forbi kiosken, men innehaveren har en rekke faste kunder («Jeg selger tull til idioter, men jeg får også møte trivelige folk») som han interagerer med på en blid og vennlig – men også tidvis brå og hard – måte. Samtalene dreier seg hovedsakelig om politiske spørsmål (eller kanskje er denne vektleggingen et redaksjonelt valg; tre redaktører er kreditert): Presidentvalget i 2017 er nær forestående, og Salcedo – som velger å la være å bruke stemmeretten – legger sjelden fingrene imellom når han kritiserer dem som støtter nyliberale ledere som Macron og Fillon. Salcedo går også hardt ut mot regissør Laplaces passivitet (hørt, men ikke sett), som han anser som et symbol på den yngre generasjonens manglende minne om maiopprøret i 1968. Filmen ble tatt opp noen måneder før de gule vestene satte Paris og Frankrike i brann.

Kontrasten mellom den politiske virkeligheten i Baku og Paris, understreket og tydeliggjort gjennom sammenstillingen av disse to filmene, kunne knapt vært større: Laplaces mellomlange film løfter fram et standhaftig og verdensberømt engasjement som stikker dypt i den franske folkesjelen. Labyrinths publikum vil derimot muligens streve med å plassere Aserbajdsjan på kartet: den tidligere sovjetrepublikken gjør seg sjelden gjeldende i den globale bevisstheten (utover en eventuell vag kjennskap til landets ferske oljerikdom). Ifølge Amnesty Internationals siste rapport: «Myndighetene har strammet inn rettighetene til å utrykke seg fritt, særlig i etterkant av avsløringer av storstilt politisk korrupsjon. Uavhengige nyhetsbyråer er blitt stengt og eierne arrestert. Regjeringens kritikere blir utsatt for politisk motivert rettsforfølgelse og fengsling, med urettferdige rettssaker …»

Det sitter fremdeles mange politiske fanger i aserbajdsjanske fengsler; Akhundov er, relativt sett, en av de heldige. Og Salcedo? Enda heldigere.

Oversatt av Vibeke Harper

[/mepr-active] …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.