Holocaust som pilegrimsferd

#Uploading_Holocaust. Regi: Sagi Bornstein, Udi Nir Tyskland

Israelske ungdommer som er ubekvemme med Holocaust-erkjennelsen, samfunnet krever av dem, lar oss øyne håp.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Hvordan skal vi forholde oss til Holocaust? Det naturlige svaret er naturligvis: som en av de største tragediene i menneskets historie. Akkurat dét er det umulig å komme unna. Men samtidig kan dette forferdelige kapittelet betraktes fra en rekke ulike vinkler, for eksempel som legitimering for Israels sionistiske politikk i Midtøsten. Flere har påpekt hvordan Israel, en stat som ble opprettet i 1948 på palestinsk territorium, bruker folkemord som legitimeringsstrategi for sin politikk overfor palestinerne. Deres settler-politikk og kontinuerlige avvisning av palestinske ønsker om å beholde sine landområder ser ikke ut til å ha noen ende. At FN og de fleste land kritiserer Israel ser ikke ut til å føre noen vei – særlig ikke med den høyrevridde Netanyahu-regjeringen som nå sitter ved makten.

Norman Finkelstein påpekte i boken Holocaustindustrien (Spartacus, 2004) hvordan Israel gjør seg selv immune mot kritikk av overgrep mot Palestina ved å gjøre Holocaust til et mytisk folkemord som overgår alle andre folkemord i historien. Historikeren Shlomo Sand har skrevet bøkene The Invention of the Jewish People (Verso, 2009) og The Invention of the Land of Israel (Verso, 2014). Han argumenterer for at den sionistiske ideologien som den israelske staten bygger på, ikke er forankret i fakta, men en rekke nasjonalistiske myter. Sand har, i likhet med Finkelstein, også hevdet at israelske jøders evne til å fortelle om sin særegne offerstatus er det som legger grunnlaget for de nasjonalistiske mytenes forankring.


Staten arrangerer. Dokumentarfilmen #Uploading_Holocaust (2016) gir ingen løsning på hverken det ene eller det andre i denne konflikten, men presenterer en synsvinkel vi aldri har sett før. Hvert år foretar nemlig tusenvis av israelske skoleungdommer en «pilegrimsreise» til Polen for å se stedene hvor de forferdelige masseutryddelsene fant sted. På disse ekspedisjonene blir de oppfordret til å dokumentere det de ser og opplever: Skrive, ta bilder, men først og fremst filme seg selv og de andre underveis. Filmen består utelukkende av slike klipp fra de siste 35 årene – alle, eller i hvert fall de fleste, med ungdommer bak kamera. Den samme reisen blir gjort igjen og igjen med nye deltakere, som vi kan se i denne collagen av reiseskildringer. De samme bussturene, de samme forferdede ansiktsuttrykkene, de samme tårene når noen lokaliserer stedet hvor en bestemor eller bestefar er begravet – eller som tilfellet ofte er i konsentrasjonsleirene, stedet hvor de endte sine dager av utmattelse eller gassing med Zyklon B.

Israel bruker folkemord som legitimeringsstrategi.

Det interessante med filmen er at den ikke har noe overordnet budskap, men bare viser oss de mange ungdommene som opplever åstedene for Holocaust år etter år. Det er ingen myndig fortellerstemme som formidler sine synspunkter eller vrir klippene i noen sterk ideologisk retning. Resultatet er blitt en svært sammensatt opplevelse, for selvfølgelig gjør det inntrykk at ungdom opplever stedet hvor forgjengerne endte sine liv. Det er også sterkt når overlevende forteller hva som skjedde i konsentrasjonsleirene. Samholdet er rørende, fornemmelsen av en felles skjebne er sterk og gripende.

Ubekvem med rollen. Samtidig er det flere andre aspekter ved reisen som får like mye plass som den programforpliktede opplevelsen av tragedie og folkemord. Dette er jo, tross alt, ungdommer. Noen er mer opptatt av det motsatte kjønn enn av massegraver, andre kniser og løper fra rom til rom for å leke eller undersøke hva slags hotellrom venninnene har fått. Dessuten treffer vi flere som ikke opplever det de «skal»: En ung mann føler ingenting når han står foran gassovner og brakker som en gang var fylt til randen av utmagrede fanger. En jente forteller til smarttelefonen sin hvor vanskelig det er å føle det de følte. «Det var så forferdelig det som skjedde med dem, jeg vil egentlig ikke kjenne på det. Og når jeg gjør det, gjør jeg det mot min vilje,» forteller hun mens et piggtrådgjerde strekker seg til himmels bak henne som et stivnet spøkelse fra fortiden.

Noen av ungdommene er mer opptatt av det motsatte kjønn enn av massegraver.

Det er flere av ungdommene som strir med at de ikke føler noe eller at de ikke kjenner det rette; det de er blitt fortalt at de skal føle. En jente forklarer for noen av vennene sine at hun er ubekvem med at hun er blant «jødene som skal reise til Polen for å kjenne hvordan det egentlig var». Det blir flere og flere som tydelig ikke føler seg komfortable i denne rollen – og det er på dette punktet filmen virkelig blir tankevekkende.

Håp, tross alt. Det hele kulminerer i en bisarr scene hvor ungdommene fremfører en blanding av et minnerituale og et forsvar for den israelske staten. På den ene siden deklameres det at «det forferdelige ikke skal glemmes», mens det i neste øyeblikk fremføres sterke utsagn om at «vi må forsvare landet mot dem som vil ødelegge oss». Ungdommene kler seg opp med det israelske flagget og synger sammen med de overlevende og guidene, men nei, det er ikke lett å leve opp til rollen. I en klipping fra 1988 til 1994, og så til det ene året etter det andre, er det stadig den samme teksten som leses. Det blir stivt, iscenesatt. Fortellingen som er skapt rundt lidelsen fra Holocaust, kommer til syne som et drama de unge skal spille med i – men det passer ikke helt de unge kroppene, de ferske hodene.

Hva skjer? Filmen konkluderer ikke, men den åpner et ambivalent felt. Det som er denne filmens helt særegne perspektiv, er at vi som betraktere blir vitne til hvordan de unge jødene føler et ubehag ved den erkjennelsesreisen som er lagt opp for dem. Der ligger det et håp om at både Israels overgrep mot palestinerne kan avsluttes og antisemittisme motarbeides – samtidig. Kanskje noen av de unge finner frem til Shlomo Sand eller Finkelstein og tenker videre?

---