Holocaust bør få hvile

Er vi tjent med at sårene etter Holocaust for alltid holdes åpne? spør den jødiske historikeren Tony Judt.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Tony Judt: When the Facts Change. Essays 1995–2010. Penguin Random House, 2015

Tony Judt (1948–2010) var en britisk historiker, skribent og universitetsprofessor, som blant annet publiserte en rekke essays i tidsskriftet The New York Rewiew of Books. Hovedtemaet hans var Europa – som også er fokus for denne boken.
When the Facts Change er en samling essays publisert i ulike tidsskrifter i perioden 1995–2010. Essayene kretser rundt følgende statement: «When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?»
Temaene spenner relativt vidt, og det er utvilsomt essayene i bokens andre del, med overskriften Israel, the Holocaust and the Jews, som er de absolutt mest interessante. Men ingen av de andre essayene i boken er dårlige. De inneholder alt fra en historisk oppsummering av den litterære innsatsen til Eric Hobsbawm, historikeren som blant annet skrev The Age of Extremes, til jernbanens betydning for det moderne Europa.

En anakronisme. Det første essayet i del to heter «Downhill all the way», og er en historisk gjennomgang av Israels eksistens fra statens fødsel og til i dag. Tony Judt er en skribent som har evnen til å se problemstillinger fra helt nye og radikale vinkler, akkurat som sin åndsfrende Hannah Arendt. I lys av Holocaust-industrien kan leseren smake på følgende utsagn: «Students today do not need to be reminded of the genocide of the Jews, the historical consequenses of anti-Semitism, or the problem of evil. They know all about these – in ways their parents never did.»
Nye spørsmål dukker opp – the facts are changing – og Judt formulerer en rekke problemstillinger (flere av dem har antakelig kommet fra studentene hans): «Why do we focus so much on Holocaust?» «Why is it illegal in certain countries to deny Holocaust, but no other genocides?» «Is the threat of anti-Semitism not exaggerated?» «And, increasingly, doesn’t Israel use the Holocaust as an excuse?»
Judt skriver: «The problem with Israel, in short, is not – as is sometimes suggested – that it is a European ‘enclave’ in the Arab world; but rather that it arrived too late. It has imported a characteristically late nineteenth-century separatist-project into a world that has moved on, a world of individual rights, open frontiers, and international law. The very idea of a ‘Jewish state’ – a state in which Jews and the Jewish religion have exclusive privileges from which non-Jewish citizens are forever excluded – is rooted in another time and place, Israel, in short, is an anachronism.»

Offeret som overgriper. Tony Judts skrivekunst er treffende, og egentlig nådeløs i sin klarsynthet: Å lese denne boken er en slags smertefull fest. Han skriver: «Most Israelis are still trapped in the story of their own uniqueness. For some, this lies in the primordial presence of an ancient Jewish state on the territory of modern Israel. For others it rests in a God-given title to the lands of Judea and Samaria. Many still invoke the Holocaust and the claim that it authorizes Jews to make pressure upon the international community.»
Som Judt ganske riktig skriver, er Israel nærmest regionalt i sin geografiske størrelse og plassering, og allikevel er staten den fjerde største militærmakten i verden. Som historikeren også minner om, er vanlige israelere blinde for dette faktum, og setter fremdeles seg selv og sitt land i en typisk unik historisk situasjon, der staten spiller offerrollen, selv om Israel langt på vei er den egentlige overgriperen. Judt kaller det israelske lederskapet gjennomgående håpløst inkompetent: Som en skremmende blanding av offer og overgriper, har Israel og landets politiske lederskap okkupert territorier, og manipulert med den amerikanske regjeringen for å skaffe seg politisk, militær og økonomisk støtte. Med påskudd om mulig og rask utryddelse utført av araberstatene rundt, og ved å manipulere frem falske trusselbilder, har staten bygget opp et vanvittig våpenarsenal, ikke minst i form av atomvåpen. Judt er nådeløs i sin beskrivelse av Ariel Sharon, som med blankofullmakt fra Washington utøvet sine overgrepsgjerninger i så mange år, med offerrollen som det viktigste legitimeringsgrunnlaget for de blodige handlingene.

La Holocaust hvile. I essayet «Israel: The alternative» skriver han: «The Middle East peace process is finished. It did not die. It was killed.»
Oslo-avtalen bør nå endelig erklæres for død: The facts have changed!
Judt oppsummerer godt hva som var den opprinnelige tanken bak opprettelsen av den israelske staten i 1948: «Israel trengte jødene, jødene trengte Israel.» Og som Judt så rammende skriver: «The circumstances of its birth have thus bound Israels identity inextricably to the Shoah, the German project to exterminate the Jews of Europe. As a result, all criticism on Israel is drawn ineluctably back to the memory of that project.»
Og det er i essayet «The problem on evil in postwar Europe» at Tony Judt blir virkelig kontroversiell: Han tar nemlig et nådeløst oppgjør med Holocoast-dyrkingen, og stiller det nesten uhørte spørsmålet (som gjør det altfor enkelt for en motvillig leser å stemple ham som antisemitt, til tross for at Judt selv var jøde): Er ikke egentlig dette noe som fortjener å få hvile? Skal sårene alltid holdes åpne? Og skal sårenes holdes frem til stadighet, som unnskyldning for å gjøre andre mennesker, i dette tilfelle araberne, så vondt? Hvordan kan såret holdes frem på en slik borderline-aktig måte, så skamløst og uten nåde? Gjennom å skape en Holocaust-industri, har Israel sørget for at ondskapen kan fortsette. Og som Judt også minner om, er ondskap blitt nærmest synonymt kun med nazistenes behandling av jødene, noe han er svært skeptisk til. Finnes det ikke også mye annen ondskap i verden, og er ikke den minst like viktig? spør han.

Universelt problem. Det radikale onde som er blitt rettet mot den jødiske befolkningen – skal det virkelig fortsette å bli brukt som legitimeringsgrunnlag for egne overgrep mot palestinere? Det avanserte forholdet mellom det europeiske Holocaust og Shoah er et stadig problem for ethvert tenkende menneske. Det samme er forholdet mellom sionismen og den jødiske identiteten. Hvordan kunne Holocaust bli det perfekte forsvaret for ondskapen mot den palestinske befolkningen? Ondskap er, og vil alltid være, som Tony Judt minner om, et universelt problem. Han vektlegger at Holocaust tross alt inngår som en del av et universelt onde, ikke som et «spesialonde»: Ondskap er ondskap, og kan ikke knyttes enkeltgruppers spesielle skjebne.
Judt avslutter med å si at Israel bør plukke fra hverandre sin etniske myte, som bygger på fortellingen om ødeleggelsen av det andre tempelet. Ifølge samme narrativ førte dette til romernes fordrivelse av israelerne, noe som bidro til å gi jødene en hjemløs eksistens i alle hjørner av Europa. Jødene fant dermed «hjem» til sitt «opprinnelige land» gjennom opprettelsen av den jødiske staten. Dette innebærer «selvsagt» at jødene har større rett til å bo i Midtøsten enn araberne. Et annet spørsmål som opptar Judt, er hvorfor Israels jøder også skal gis en spesiell status i forhold til andre jøder.

Skinndemokrati. Og til slutt: På hvilket grunnlag hviler egentlig Israels rett til å eksistere? Judt benekter ikke denne retten, men leter etter nye spørsmål – og nye svar. Svarene er sammensatte, selvfølgelig – historisk, politisk og sosialt. Men som forfatteren skriver: Israel er riktignok det eneste eksisterende demokratiet i Midtøsten, men hva slags demokrati er det egentlig snakk om? Er et demokrati som diskriminerer sine egne innbyggere noe annet enn et skinndemokrati? Judt oppsummerer: «Democracy is no excuse for bad behaviour.»

---
DEL