Holocaust bør få hvile

Er vi tjent med at sårene etter Holocaust for alltid holdes åpne? spør den jødiske historikeren Tony Judt.

Henning Næss

Tony Judt: When the Facts Change. Essays 1995–2010. Penguin Random House, 2015

Tony Judt (1948–2010) var en britisk historiker, skribent og universitetsprofessor, som blant annet publiserte en rekke essays i tidsskriftet The New York Rewiew of Books. Hovedtemaet hans var Europa – som også er fokus for denne boken.
When the Facts Change er en samling essays publisert i ulike tidsskrifter i perioden 1995–2010. Essayene kretser rundt følgende statement: «When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?»
Temaene spenner relativt vidt, og det er utvilsomt essayene i bokens andre del, med overskriften Israel, the Holocaust and the Jews, som er de absolutt mest interessante. Men ingen av de andre essayene i boken er dårlige. De inneholder alt fra en historisk oppsummering av den litterære innsatsen til Eric Hobsbawm, historikeren som blant annet skrev The Age of Extremes, til jernbanens betydning for det moderne Europa.

En anakronisme. Det første essayet i del to heter «Downhill all the way», og er en historisk gjennomgang av Israels eksistens fra statens fødsel og til i dag. Tony Judt er en skribent som har evnen til å se problemstillinger fra helt nye og radikale vinkler, akkurat som sin åndsfrende Hannah Arendt. I lys av Holocaust-industrien kan leseren smake på følgende utsagn: «Students today do not need to be reminded of the genocide of the Jews, the historical consequenses of anti-Semitism, or the problem of evil. They know all about these – in ways their parents never did.»
Nye spørsmål dukker opp – the facts are changing – og Judt formulerer en rekke problemstillinger (flere av dem har antakelig kommet fra studentene hans): «Why do we focus so much on Holocaust?» «Why is it illegal in certain countries to deny Holocaust, but no other genocides?» «Is the threat of anti-Semitism not exaggerated?» «And, increasingly, doesn’t Israel use the Holocaust as an excuse?»
Judt skriver: «The problem with Israel, in short, is not – as is sometimes suggested – that it is a European ‘enclave’ in the Arab world; but rather that it arrived too late. It has imported a characteristically late nineteenth-century separatist-project into a world that has moved on, a world of individual rights, open frontiers, and international law. The very idea of a ‘Jewish state’ – a state in which Jews and the Jewish religion have exclusive privileges from which non-Jewish citizens are forever excluded – is rooted in another time and place, Israel, in short, is an anachronism.»

Offeret som overgriper. Tony Judts skrivekunst er treffende, og egentlig nådeløs i sin klarsynthet: Å lese denne boken er en slags smertefull fest. Han skriver: «Most Israelis are still trapped in the story of their own uniqueness. For some, this lies in the primordial presence of an ancient Jewish state on the territory of modern Israel. For others it rests in a God-given title to the lands of Judea and Samaria. Many still invoke the Holocaust and the claim that it authorizes Jews to make pressure upon the international community.»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.