Hollywoods coverversjoner

Hollywood satser på egne versjoner av asiatiske grøssere. De neste ukene kommer to av dem på norske kinoer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[film] Det sies at det finnes bare sju dramaturgiske grunnhistorier, og at alle fortellinger er en variasjon over én av dem – eventuelt en blanding av flere. Med det i tankene er det ikke så rart at nyinnspillinger er et utbredt fenomen. Har noen først skrudd sammen en historie som fungerer, er det fristende for andre å kopiere den – framfor å bruke tid og krefter på å komme opp med noe eget, som kanskje ikke fungerer like bra.

De siste årene har Hollywoodversjoner av asiatisk skrekkfilm stått i kø. Japanske Ringu (1998) ble til The Ring (2002), og i kjølvannet kom The Ring 2 (2005), Dark Water (2005), som var basert på Honogurai mizu no soko kara (2002), og The Grudge (2004), som het Ju-On (2003) i originaltagning. I år har Chakushin Ari (2003) blitt til One Missed Call.

25. april har The Eye premiere på norske kinoer. Dette er en nyinnspilling av Pang-brødrenes tematisk interessante Gin gwai (2002), som det for øvrig allerede er laget en indisk versjon av, med tittelen Naina (2005). I originalen møter vi den blinde jenta Mun idet hun gjennomgår en øyetransplantasjon. Hun får synet i gave, men med på kjøpet følger en uhyggelig evne: Hun ser gjenferd. Filmen drøfter persepsjon og fortolkning av synsinntrykk ganske inngående.

Gin gwai er mer atmosfærerik enn direkte skremmende. Det har Hollywood forsøkt å gjøre noe med i sin bearbeiding, hvor Mun heter Sydney og spilles av Jessica Alba. The Eye har flere og voldsommere sjokkinnslag enn originalen, og er gjennomgående mer aggressiv i tonen.

Roland Barthes funderte i sin tid over om europeere og asiater hadde en grunnleggende forskjellig forståelse av øyeplet. I motsetning til asiatene tar europeerne det for gitt at det skjuler seg noe bak blikket, jamfør forestillingene om øyet som sjelens speil. Slik sett er Gin gwai genuint asiatisk. Donorøynene tar over hele sanseapparatet til Mun/Sydney, istedenfor å speile hennes indre liv.

Klimakset i The Eye er imidlertid genuint hollywoodsk. Mens originalen slutter i tragedie, hvor en hærskare av gjenferd reiser seg fra åstedet etter en stor ulykke, redder Sydney de levende unna katastrofen i The Eye.

Regissørene er europeiske. Og i vår globaliserte tidsalder gir det ikke lenger mening å snakke altfor kategorisk om forskjellene mellom europeisk og amerikansk film. Ikke når Michael Haneke tar turen over dammen for å lage en ny versjon av sin egen Funny Games (1997). Også den en slags skrekkfilm.

Vold for vår skyld

Både Funny Games og Gin gwai/The Eye kommenterer filmmediet og publikums relasjon til det. The Eye gjør det implisitt og relativt subtilt. Funny Games gjør det eksplisitt og konfronterende.

En kjernefamilie drar til sommerhuset for å nyte noen langsomme dager. Der blir de oppsøkt av to unge menn, som viser seg fra en stadig mer ubehagelig side. Sadistisk vold står på programmet. Og publikum involveres. De to voldsutøverne henvender seg direkte til oss, og insisterer på at de gjør dette for vår skyld. Fordi vi forventer det.

Haneke har bortimot kopiert originalen, med noen få avvik. Balansen mellom ektefellene er endret. I originalen spilte de jevnbyrdige roller. I 2008-versjonen blir Naomi Watts rollefigur dominerende. Her kan det passe å nevne at Watts også er medprodusent på nyinnspilingen. En annen påfallende forskjell er at Watts tilbringer en god stund i undertøyet, i motsetning til hva Susanne Lothar gjorde i originalen.

Den største forskjellen er nok likevel at publikumspotensialet er uendelig mye større denne gangen. Takket være stjernenavn som Watts og Tim Roth, samt engelsk dialog. Og her finner vi kanskje Hanekes motivasjon for å gjenta seg selv. Han ser dette som en sjanse til å nå publikum utenfor arthause-miljøet.

Fascinasjonen for detaljene

Det klassiske motargumentet mot nyinnspillinger er: Hva er egentlig vitsen? Og det nesten like klassiske svaret er: Det er i detaljene verdien ligger. Noen få, små endringer i tematisk behandling og stilistisk utførelse kan bety all verden.

Michael Mann har regissert to versjoner av samme manus. Den i særklasse beste versjonen er kjent som Heat (1995), mens TV-filmen L.A. Takedown (1989) ikke på langt nær kan sies å være en like god film. Det er bare detaljer som skiller de to. I 1998 spilte Gus Van Sant inn en ny versjon av Alfreds Hitchcocks superklassiker Psycho. Van Sant kopierte nitidig mesterens film bilderute for bilderute. Det eneste han la til var en onaniscene, hvor Norman Bates (Vince Vaughn) smugkikker på Marion Crane (Anne Heche). Hitchcocks film står fremdeles som en påle i filmhistorien. Van Sants coverversjon er regnet som en litt pinlig episode i regissørens karriere.

Skrekkfilm er en genre hvor nyinnspilingene kommer tett. Sannsynligvis fordi det er en genre med stor ungdomsappell, slik at man hyppig kan resirkulere gamle grøss til nye årskull. Den siste tiden har vi således kunnet gyse over nye versjoner av Texas Chainsaw Massacre, The Hills Have Eyes og The Hitcher.

Den asiatiske nyversjonsbølgen i Hollywood ser derimot ut til å gå mot slutten, med mindre The Eye skulle bli en gigantisk suksess. Nyinnspillingene tjener nemlig inn mindre og mindre penger. Mens The Ring karret til seg nesten 250 millioner dollar på verdensbasis, endte The Grudge 2 (2006) opp på 69 millioner dollar, og One Missed Call maktet ikke å bryte 30 millioners grensen.

Men Hollywood vil garantert finne nye kandidater. Både innen skrekkfilm og andre genre. Fordelene med å planke et allerede ferdig utviklet filmkonsept er for mange til å la være. Og noen nye grunnhistorier dukker vel neppe opp.

---
DEL