Holder SV helt til mål?

Det er lett å bli overmodig når man får 20 prosent på meningsmålingene et halvt år før valget. Men det er også lett å bli så redd for overmotet at man sitter musestille. SV skal spille kortene godt for å holde formen fram til valget i september.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var en selvtilfreds forsamling som benket seg på Rica-hotellet i Tromsø for to uker siden, da SV hadde landsmøte. Om man hørte mer på signalene som ble sendt ut enn på nyansene i uttalelsene, måtte man få det inntrykket at SV er bombesikre på byrådsmakt i Oslo og ordførermakt i en rekke norske byer og kommuner.

Hvor mange av delegatene som husket tilbake til SVs landsmøte i 1993, da partiet var i like sterk medvind som i dag, og til stortingsvalget et halvt år senere, da SV gikk fullstendig på trynet, vet jeg ikke. Den ti år gamle historien burde imidlertid få SVerne til å fryse en smule på ryggen. Og kanskje også lære noe.

Ingen på SV-landsmøtet i 1993 kan ha trodd på annet enn at SV skulle surfe inn med tidenes SV-gruppe på Stortinget, om enn det var uenighet om supergruppen skulle brukes til maktutøvelse. Så sent som i juni dette året fikk SV i snitt 16 prosent på målingene. I juli ble det ikke tatt opp målinger. I august hadde SV mistet fem prosentpoeng, og lå på 11. På valgdagen satt de igjen med fattige åtte.

Trolig er den viktigste lærdommen SV kan trekke av dette, at det som går opp før eller siden kommer ned, og at det kan skje når man minst aner det. En annen viktig lærdom er at man ikke styrer verden selv om man har medvind på meningsmålingene: Svært mye av det som sender partiene opp og ned på målingene er utenfor enkeltpartiers, ja til og med regjeringers, kontroll. I 1993 fikk Ap-regjeringen drahjelp av en fallende rente. I 2003 kan Ap-opposisjonen få drahjelp av økende ledighet. Det er det vanskelig for SV å gjøre noe med.

Det finnes viktige grunner til å tro at SV skal komme i land – om ikke med 20 eller 18 prosent oppslutning, så kanskje likevel et svært anstendig resultat både sammenliknet med stortingsvalget i forfjor (12,5 prosent) og med lokalvalget i 1999 (8,5 prosent til fylkesting og 7,8 prosent til kommunestyrer).

Den viktigste grunnen heter trolig Kristin Halvorsen, som effektivt formidler SVs budskap, som oppfattes som troverdig og folkelig og som er godt likt. Men det gjaldt også for eksempel Hanna Kvanmo, uten at SV nådde de helt store høyder da hun var frontfigur. For den andre viktige grunnen er at Halvorsen har en sak å nå ut med: Barn og unge først handler ikke bare om barn og unge. Budskapet signaliserer modernisme og framtid – og er skreddersydd for SVs primære målgruppe: Unge kvinner som har eller skal få barn, og/eller som arbeider i offentlig sektor.

Samtidig finnes det faresignaler for SV: Ett av dem er at oppslutningen om partiet nå er så mye høyere enn ved valgene for to og fire år siden. Det er all grunn til å tro at en del av de som i dag sier de vil stemme SV, forlater partiet før valget. Det må SV regne med, men det vil kunne bli katastrofalt dersom en viss nedgang på målingene skaper inntrykk av et parti i fritt fall. I så tilfelle kan raset nedover bli ganske stort. Et annet aspekt ved meningsmålingene, er at de aller fleste av dem speiler hva folk sier de ville stemt ved stortingsvalg. Erfaringsmessig har SV lavere oppslutning ved kommunevalg enn ved stortingsvalg. Da Aftenposten nylig ba folk svare på hva de ville stemme både dersom det var stortingsvalg og dersom det var kommunevalg i morgen, sa 22,9 prosent at de ville stemme SV ved stortingsvalg. Men på spørsmålet om kommunevalg var oppslutningen om SV godt under 20 prosent.

En annen fare som truer, er at de andre partiene nå setter i gang sine tunge maskinerier for å finne svakheter og huller i SVs politikk og argumentasjon. Nå dundrer KrF løs mot SVs og Aps ja til skattefritak for barnehageplass betalt av arbeidsgiver, og Høyre langer ut mot SVs ord om større kommunalt selvstyre. Og det er bare den spede starten på hardkjøret som kommer. Det var forunderlig at SV-landsmøtet i så liten grad ble brukt på å forberede troppene på dette, og i så stor grad ble brukt til å hylle egen ufeilbarlighet.

På dette området har SV mye å lære av Høyre fra sist valgkamp. Jan Petersen og Per-Kristian Foss var så selvsikre da de gikk inn i valgkampen at de ikke trodde de trengte å konkretisere sin skattepolitikk – trass i at skatt var valgkampens hovedtema og Høyres viktigste kampsak. Høyre hadde rett og slett ikke gjort hjemmeleksa, og ante ikke om løftene deres var på 20, 40 eller 78 milliarder i skattelette.

SV har nok gjort hjemmeleksa når det gjelder barn, unge og skole – de viktigste sakene for partiet – ikke minst fordi de har arbeidet målrettet med spørsmålene i mange år. Spørsmålet er om de er forberedt også på de sakene hvor SV tradisjonelt har hatt lav troverdighet – for eksempel sysselsetting.

Den tredje faren er nemlig at utenforliggende forhold kan gi andre partier medvind, uten at SV egentlig kan gjøre noe særlig med det. En av de sakene er arbeidsledigheten. Tradisjonelt har Arbeiderpartiets troverdighet på dette området vært så høy og så innarbeidet, at folk har stemt på partiet hver gang ledigheten har stått på dagsordenen – selv om de andre partiene har argumentert tungt for at ledigheten var Aps skyld. Hver gang en SVer, Høyre-mann eller Frper har sagt ordet «arbeidsledighet» har folk stemt på Ap. Men slik trenger det ikke lenger være.

Både Fremskrittspartiet og SV har vist seg langt mer offensive enn Ap i løpet av de siste ukene, når ledigheten igjen har blitt et diskusjonstema. De to partiene har stått sammen om at staten må bruke mer penger innenfor sektorer der ledigheten er økende, mens Ap og regjeringen har snakket mest om hvor moderat lønnsoppgjøret må bli. Frp og SV står likevel i fare for at folk oppfatter deres forslag som kreative men urealistiske når ledigheten virkelig tiltar – helt uavhengig av om så er tilfelle eller ikke. Og at Ap framstår som det eneste trygge alternativet. Ikke nødvendigvis fordi det er slik. Men fordi at slik har det alltid vært.

SV må spille kortene sine ganske godt for at ikke de som frykter ledigheten sprer seg mellom Ap og Frp. En konkurranse med Frp om kreative forslag er tung å vinne. En konkurranse med Ap om ansvarlighet og troverdighet tyngre.

Summen av slike faktorer kan bidra til at SV kryper nedover på meningsmålingene. Et hardkjør fra media og andre partier det samme. Og dermed skapes lett inntrykket av et parti som ikke kontrollerer situasjonen og som er i tilbakegang. Det kan forsterke en negativ trend.

SV har gode sjanser for å gjøre et godt valg til høsten. Men det kan også – som i 1993 – gå forferdelig dårlig. Eller i hvert fall dårligere enn SVerne tror og håper. Kristin Halvorsen må balansere mellom overmot og apati for å komme i land. Og dessuten håpe på en god slump flaks.

---
DEL

Legg igjen et svar