Holder kruttet tørt

Heming Olaussen har tatt på seg ansvaret for å holde nei-kruttet tørt fram mot en ny folkeavstemming om EU.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Om en uke går Senterparti-mannen Sigbjørn Gjelsvik av som leder for Nei til EU. Da tar etter alt å dømme Heming Olaussen, SVer fra Vestfold med årelang fartstid både i SV-bevegelsen og Nei til EU, over som leder av Nei-fronten i Norge. Mens andre har måttet tåle å være mest kjent i kraft av hvem de er barn av, er det motsatt for Heming Olaussen: Si at han er faren til Inga Marte Thorkildsen, og folk nikker gjenkjennende. Han var førstekandidat for Vestfold SV i 1997, men overlot stafettpinnen til neste generasjon i 2001. Hadde han tviholdt på plassen, kunne han meget vel vært stortingsrepresentant i dag.

Nå skal 55-åringen lede en organisasjon som opplever økende medlemstall – til tross for at både den sittende regjering, og sentrum-venstre-alternativet, har lagt EU-saken på is. For Heming Olaussen er ikke overbevist om at EU-tilhengerne vil være i stand til å sitte på henda dersom meningsmålingene viser solid ja-flertall over tid.

– Da kan fristelsen bli for stor, tror Olaussen.

– Hva betyr det for nei-siden at begge regjeringsalternativer har selvmordsparagraf i EU-saken?

– Det gjør at respekten for folkets nei varer noen år til. Vi higer jo ikke etter å klatre opp på barrikadene igjen, men kommer det en ny EU-kamp, så er vi klare. I år har vi fått 2700 nye medlemmer, og når snart 25.000 medlemmer totalt. Og Ungdom mot EU har doblet sitt medlemstall. Så vi bygger opp organisasjonen til det vi vet kommer: En ny EU-kamp. Nå er vår rolle forebygging.

– Hvordan er det å skulle nå ut med et nei-standpunkt når EU-saken er lagt død?

– Vi merker jo at det er vanskelig å få spalteplass i de store, nasjonale mediene. Det er en utfordring. Men organisasjonen Propaganda har målt de frivillige organisasjonenes gjennomslagskraft i media, og på andreplass etter Røde Kors kommer Nei til EU – når lokalmedia regnes med. Europabevegelsen gjør det på sin side svært dårlig, og det er jo gledelig, sier Olaussen, og legger til:

– Vi er og arbeider som en folkebevegelse. Det vil si at munn-til-munn-metoden er vårt viktigste verktøy. Det handler mye om å levere argumentasjon som folk kan bruke på arbeidsplassen eller i familieselskaper eller andre steder. Derfor satser vi også mye på skolering for å holde kunnskapsnivået om EU oppe.

– Siden forrige EU-kamp er EU utvidet til 25 land, det har kommet til flere nye traktater og en ny EU-grunnlov. Hvordan påvirker det EU-debatten?

– Ja-siden forsøker å selge argumentet om at utvidelsen er et selvstendig argument for norsk EU-medlemskap. Det er en propaganda det er viktig å imøtegå. Jeg vil innta den diametralt motsatte posisjonen: Det blir enda viktigere at det finnes én selvstendig stemme utenfor de store blokkene, som kan danne allianser med ulike land både i Europa og ellers i verden. Det finnes mange eksempler på at Norge har øvet innflytelse også inn i EU. Miljøtoppmøtet i Johannesburg er ett av de viktigste eksemplene, men det finnes også mange saker der Norge har påvirket EU i samarbeid med Sverige og Danmark.

– Forstår du tidligere nei-folk som føler at ensomheten begynner å bli vel påtrengende når land etter land går inn i EU?

– Vel, hvis jeg spør rundt i vennekretsen min om de føler seg ensomme, vil de svare nei, sier Heming Olaussen og flirer.

– Ensomhet eller ikke handler for dem om de har venner å spille poker eller se fotball med – ikke om Norge er med i EU eller ei. EU er et politisk spørsmål, ikke en følelsessak. Og den politiske siden av dette er at Norge utenfor EU har en handlefrihet som vi ikke ville hatt innenfor, men som vekslende regjeringer dessverre har skuslet bort. Jeg håper at en rød-grønn regjering vil vise større mot enn de tidligere.

– Tror du det er realistisk, med Arbeiderpartiet på laget?

– Vi har jo allerede sett bevegelse i Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Det viser at bare vi klarer å samle en sterk nok opinion for en god sak, er ikke Ap umulig å rikke. Og det handlingsrommet som finnes for en selvstendig norsk politikk bør utforskes.

– Et annet moment som får flere til å komme i tvil om EU-saken, er USAs rolle. De ønsker en motvekt til USA. Skjønner du det argumentet?

– Ønsket om en motvekt til USA er nettopp et ønske. EU har så store innebygde motsetninger at det er impotent vis a vis USA – Irak-krigen viser jo det. Jeg har mye større tro på at Norge utenfor EU kan få innflytelse gjennom å danne allianser med andre land i verden.

– I Norge har nei-fronten hovedsaklig bestått av en sentrum-venstre-allianse, men i andre europeiske land spiller høyresiden en større rolle blant euroskeptikerne. Hvordan vil det påvirke en ny EU-debatt om det ytterliggående høyre kaster seg inn på nei-siden?

– Nei til EU og nei-fronten må selvsagt avgrense skarpt mot ethvert rasistisk argument i EU-saken. Alle som ønsker å delta på nei-siden står selvsagt fritt til å gjøre det, men for organisasjonen Nei til EU handler dette først og fremst om hvilke argumenter vi går god for. Og verken rasisme eller dyret i åpenbaringen er en del av Nei til EUs plattform. Jeg var med på EU-kampene både i 1972 og 1994. I 1972 ble dyret i åpenbaringen brukt som argument av enkelte grupper. Det kunne ikke vi andre ta ansvar for. Men ingen lot jo være å være motstandere av den grunn. Poenget er at Nei til EU, som den offisielle nei-fronten, må være tydelige på hva vi mener og hvilke argumenter vi bruker.

– Når kommer det en ny EU-kamp?

– Jeg er enig med dem som tror at det muligens kan komme en ny søknad i slutten av neste stortingsperiode. Men vi har beredskap for en ny EU-kamp uansett når den måtte komme. Dersom meningsmålingene viser ja-flertall over tid, kan fristelsen bli for stor for ja-sida – også for Arbeiderpartiet, som kan velge å prioritere EU framfor et regjeringssamarbeid. Det jeg liker dårlig, er de som vil forandre spillereglene underveis, ved å gjennomføre to avstemninger i stedet for en. Det er et taktisk spill som er grunnleggende udemokratisk – og handler selvsagt om å gjøre det lettere å få Norge inn i EU.

– Irriterer det deg at det stort sett bare er nei-folk som blir spurt om de har kommet i tvil om EU?

– Ja. Det enstonige opinionspresset via de store mediene krever en sterk og våken nei-side. Ja-sidas argumentasjon er preget av en oppgivelsesholdning, som om det handler om skjebne og ikke politikk. De skaper et inntrykk at vi er på vei inn i EU uansett – til tross for nei i to folkeavstemminger, sier Heming Olaussen.

Egentlig har 55-åringen vært sosionom og helse- og sosialsjef i hjemkommunen Ramnes, men fylkes- og lokalpolitikken har etter hvert gjort ham til heltidspolitiker. Nå må det lokale vike til fordel for Europa-politikk, i hvert fall om Nei til EUs landsmøte neste helg følger innstillingen fra valgkomiteen.

Å bytte arbeidsplass til Nei til EUs lokaler i Arbeidersamfunnet i Oslo gir om ikke annet Heming Olaussen bedre kontakt med fødebyen – han kommer egentlig fra Sinsen – og bedre muligheter for den fotballgærne SVern til å følge Vålerengas hjemmekamper på Ullevaal. Men som leder av Nei til EU må han nok, innrømmer han, være mer forsiktig med å rope ut om «skamslåtte bønder» fra Vålerenga-Klanens ståtribune.

---
DEL

Legg igjen et svar