«Hold dere unna, ellers behandler vi dere som dyr»

Chasing Asylum. Regi: Eva Orner 

Chasing Asylum gir et betimelig kritisk blikk på Australias grusomme flyktningpolitikk.

Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Chasing Asylum.

Eva Orner 

 

Den 19. juli 2013 ble Australia kjent som et av verdens verste land for asylsøkere. Fra og med den dagen ble båtflyktninger nektet adgang til australsk jord. Flyktninger som ble stanset i australske farvann, ble sporenstreks plassert i interneringsleire på de fjerntliggende øyene Manus (Papua Ny-Guinea) og republikken Nauru.

Leveforholdene der var rett og slett umenneskelige. Flyktningene ble pakket sammen i telt eller bølgeblikkskur i kvelende temperaturer uten hygieniske tiltak, med utilstrekkelige og ofte elendige toaletter, mangel på drikkevann og ingen mulighet for privatliv. Bare på Nauru var 20 000 flyktninger stengt inne på ubestemt tid, uten utsikter til forsvar eller håp om bedre forhold.

Ingen journalister eller filmskapere fikk komme inn i interneringsleirene. Kameraer var forbudt. Derfor måtte Oscar-vinneren Eva Orner basere dokumentaren Chasing Asylum – en amerikansk-australsk samproduksjon – på opptak tatt i hemmelighet i leirene, kjapt filmet og svært fragmenterte. Ansiktene til vitnene, flyktninger såvel som de ansatte i leirene er ofte skjult – for å beskytte dem. Alle forteller om utbredt selvskadingen blant flyktningene – alt fra kutt til selvmordsforsøk ved forgiftning eller henging.

Ignorerte verdenssamfunnet. Strategien som ble benyttet av den australske regjeringen for at flyktningene ikke skulle søke tilflukt i Australia, var å skape et skrekkbilde av interneringsforholdene. Samtidig prøvde de å skjule de barbariske tilstandene for landets egne medier, for ikke å risikere noen form for innblanding eller spørsmål. Denne strategien var en suksess, og strømmen av båtflyktninger til Australia stoppet opp. Imidlertid strandet om lag 10 000 asylsøkere i den indonesiske byen Cisarua, ifølge UNHCR.

Australia ignorerte beskyldningene om brudd på Den internasjonale menneskerettighetserklæringen og andre internasjonale traktater, deriblant Flyktningkonvensjonen av 1951, og investerte 12 milliarder australske dollar årlig til driften av interneringsleirene på Manus og Nauru. Flyktningene var fanget, uten tilgang til grunnleggende bekvemmeligheter, ingen skolegang for barna, og ingen beskyttelse mot de skadelige forholdene som var et resultat av at de var buret inne som dyr.

Orner ble truet og anklaget for å ha undertegnet falske erklæringer om begåtte ugjerninger, men hun holdt ut, og snakket med et lite antall flyktninger og ansatte som var villige til å avsløre enda flere grusomheter. En av dem er dr. Peter Young, som er leder for den psykiske helsetjenesten i interneringsleirene.

Vitneutsagnene deres handler både om barn som driver med selvskading ved dunke hodet mot en stein, og om de psykologiske konsekvensene av å savne en teddybjørn eller et privatliv. Seksualisert atferd ble observert hos barn under fem år impliserer også at de har vært vitne til seksuelle handlinger. Andre vitneutsagn omfatter mennesker som døde av blodforgiftning på grunn av manglende medisinsk behandling og hygiene. Den sjokkerende listen over nedverdigende straffetiltak topper seg med direkte fysisk og seksuelt misbruk av kvinner og barn, samt den brutale og ofte dødelige prylingen av fanger som ble utført av voktere som gjerne var soldater i landene flyktningene flyktet fra.

Alle forteller om utbredt selvskadingen blant flyktiningene – alt fra kutt til selvmordsforsøk ved forgiftning eller henging.

Brudd på torturkonvensjonen. Alle disse forholdene ble endelig offentliggjort i «Moss Report», som kom 17 måneder etter at det første tilfellet av misbruk var rapportert. De prekære forholdene for flyktningene førte til to voldelige opptøyer i 2015, det første på Nauru, og det andre sju måneder senere på Manus Island. Opprøret på Manus var forårsaket av angrep med steiner og skytevåpen fra utsiden mot flyktningene. Skadeomfanget i Nauru-leiren alene ble anslått å være ti millioner australske dollar. Rettssaken som fulgte, endte uten domfellelser, til tross for at 60 asylsøkere ble hardt skadet – én hadde fått strupen snittet, en annen hadde mistet et øye, og én person ble drept.

Etter at de sjokkerende hendelsene ble avslørt, undertegnet den australske regjeringen uten omsvøp en ny avtale i 40 millioner dollar-klassen med Kambodsja, et av verdens fattigste land, om å huse Australias flyktninger. Ytterligere 15 millioner dollar ble betalt senere.

Leirene på Mauru og Manus er også åpnet, og flyktningene forventes å integreres i det som i hovedsak er et fiendtlig samfunn. Det er ingen egentlige jobbmuligheter, bare elendig betalt arbeid. De blir beskyttet av væpnede styrker, denne gangen for sitt eget vern, men det er meldt om seksuelle overgrep og voldtekter av kvinner utenfor leirene. Ingen har noen gang blitt anklaget for disse forbrytelsene. I 2015 fant FN at Australias behandling av asylsøkere var brudd på Den internasjonale konvensjonen mot tortur.

Tiende politikere. I april 2015 strandet tusenvis av flyktninger, for det meste vietnamesere, utenfor kysten av Thailand. Det fikk Orner til å vende blikket tilbake til 1970-årene, da Malcolm Fraser var statsminister i Australia. Da slo 70 000 vietnamesere seg ned i Australia – uten at det vakte frykt eller motstand. Integrasjonen av dem var en suksess, og stimulerte til produktivt samarbeid i nye, blandede samfunn. Det var en erfaring som, med Frasers ord, var «svært produktiv og nyttig» for begge parter.

Orner sto overfor en mengde utfordringer da hun laget Chasing Asylum. Hun måtte finne godkjent statistisk materiale, offisielle politiske erklæringer og politiske fakta hun bare kunne legge til som skrevet informasjon. Historisk arkivmateriale er det svært lite av. Det var lagt sterke restriksjoner på muligheten til å gjøre opptak i leirene, og vitnene, som av og til ble drapstruet, måtte beskyttes. Alt dette gjorde dokumentaren hennes til et slags motstandsarbeid.

I 2015 fant FN at Australias behandling av asylsøkere var brudd på Den internasjonale konvensjonen mot tortur.

Målet hennes var å lage en informert og nyttig dokumentar, og det har hun absolutt lykkes med. Det beskjedne omfanget av representativt billedstoff, hensiktsmessig audiovisuelt materiale og individuelle synspunkt, særlig blant vitnene, virker forståelig.

Som forventet er det en lang liste over australske politikere som nektet å la seg intervjue i forbindelse med filmen. Det gjelder blant andre innvandringsminister Peter Dutton, tidligere innvandringsminister Scott Morrison, tidligere statsministre John Howard, Kevin Rudd, Julia Gillard, Tony Abbott – og dagens statsminister Malcolm Turnbull.

---
DEL