Holberg-debatten: Vesentlige usannheter og uvesentlige sannheter

Hvorfor reagerer vanlige journalister så sterkt på mediekritikk av den typen Assange og Pilger bringer til torgs? Dagbladet og Bergens Tidende var raskt ute med å kalle de to «konspiratoriske».

Øivind Nygård
Nygård er fast bidragsyter i NY TID. Han har en mastergrad i nordisk språk og litteratur.

At trumpingen er den nye hitlingen, er for lengst et etablert faktum. For ikke lenge siden lot Dagbladets Marie Simonsen Kjetil Rolness få gjennomgå på Facebook fordi han – hold dere fast – hadde kalt mainstream-media for mainstream-media! Å gjøre slikt «er jo trumpsk». Dermed bør det ikke komme som noen overraskelse at Inger Merete Hobbelstad fra samme avis hevder at Julian Assange og John Pilger under årets Holberg-debatt «forkynte et konspiratorisk syn på mediene som likner Donald Trumps», eller at kommentator i Bergens Tidende Eirin Eikefjord i sin omtale av debatten karakteriserer Assange som «Trump-aktig». For ikke bare ble begrepet mainstream-media brukt i debatten. Det bildet Assange og Pilger tegnet av media var heller ikke særlig flatterende, for å si det forsiktig. Er det noe media misliker, er det mediekritikk. Og dette var ikke vanlig mediekritikk. Det var fundamentalkritikk.

(Se også NY TIDs undersøkelse av saken.)

Betydelig nyanseforskjell. Temaet for årets Holberg-debatt var «Propaganda, Facts and fake news». Tre prominente gjester var invitert for å diskutere spørsmålet: «Is there an escalating war of information that is threatening our democracy and our ability to make informed decisions?» Hvis man vil ha en karikatur av debatten som på pussig vis reflekterer debattens tema, er både Hobbelstads og Eikefjords artikler ypperlige kilder.

Det vi ikke ser, kan vi ikke diskutere, og det vi ikke kan diskutere, kan vi ikke forandre.

Begge gjengir debatten i korte, tabloide setninger som minner om Trump. «Nyheter har alltid vært falske» er et eksempel begge bruker på de drøye påstandene publikum fikk høre. «Det har alltid vært falske nyheter» er min oversettelse av det samme utsagnet. Djevelen ligger i detaljene. Den første setningen fremstår absurd, den siste bør være en ganske ukontroversiell påstand. «Konspirasjonsteorier» heter det videre hos Eikefjord, mens «konspiratorisk» er Hobbelstads karakteristikk. Man skulle nesten tro de hadde kikket hverandre over skulderen. Eikefjord overgår imidlertid sin artsfelle med påstanden om at Assange «fremstilte journalister som mordere». I virkeligheten påpekte han en sammenheng mellom medieinvolvering, krigshandlinger og tapstall. Og slik kunne jeg ha fortsatt. Med omtrentlige gjengivelser tatt ut av sammenhengen tegner både Eikefjord og Hobbelstad et grunnleggende falskt bilde av hva som faktisk ble formidlet. Dette er ikke fake news, men «fake journalism» – for å låne et uttrykk fra Pilger.

Sterke påstander, ja. Kanskje må man være journalist for å se Trump i Assange eller Pilger. Selv er jeg ikke journalist. I stedet har jeg studert fag som språk, litteratur, filosofi og idéhistorie. Å lytte til Assange og Pilger var for meg utfordrende – men utfordrende på en god måte. Fordi begge, hver på sitt vis, på intellektuelt stimulerende vis utfordret det verdensbildet og den virkelighetsbeskrivelsen vi får gjennom de tradisjonelle nyhetsmediene. Dette ble ikke gjort med trumpske slagord og banaliteter, men med sammenhengende resonnementer og dokumenterbare kjensgjerninger.

Visst kom Assange og Pilger med oppsiktsvekkende påstander, men leverte til gjengjeld grundige begrunnelser for sine synspunkter. Assange hevdet eksempelvis at media er «en av de mest destruktive kreftene (forces) som noensinne har eksistert». Dette er sterke ord, og neppe noe hverken Hobbelstad eller Eikefjord ville funnet på å si. Men Assange begrunner synspunktet, og viser til hvordan mediene gang på gang er blitt brukt som talerør for myndigheters krigsinteresser. Han nevner blant annet andre verdenskrig («to a certain extent»), Vietnamkrigen (leseren kan google «Tonkin-episoden») og Irak-krigen. Hadde pressen i disse tilfelle kritisk etterprøvd myndighetenes løgnaktige påstander for å legitimere disse krigene, kunne millioner av liv vært spart.

Fake news-apokalypsen. Assange fremstod ikke bare som en skarp analytiker av fortiden og dagens situasjon, han hadde også interessante og skremmende tanker om hvor vi er på vei. Slik sett er han en moderne dommedagsprofet. Noe av det som gjør Assange særlig bekymret, er potensialet som ligger i kunstig intelligens til å manipulere informasjon. Ifølge Assange er det dette som representerer den største trusselen mot menneskeheten – og ikke klimaforandringene. Hver gang vi er på internett, legger hver og en av oss igjen mengder av informasjon om oss selv: hva vi søker på, hvilke nettsteder vi besøker, hvilke YouTube-videoene vi ser på, hva vi poster om oss selv i sosiale medier – for ikke å snakke om den informasjonen vi frivillig gir fra oss i bytte mot en nyttig app. Til sammen utgjør dette en mer enn tilstrekkelig informasjonsmengde for å skape og trene kunstig intelligens-systemer (AI-systems). Dette kan brukes til, og blir brukt til, å skape nettressurser som vi alle har glede av, som for eksempel Google translate. Men det kan også brukes til, og blir brukt til, å manipulere menneskelig adferd. Hvem bestemmer hva vi blir eksponert for i denne nye internettoffentligheten, og hvem som får se hva vi selv har å melde? De nye portvokterne, som har tatt over for redaktørene, er algoritmene – eller rettere sagt de som kontrollerer algoritmene, nemlig store Silicon Valley-selskaper som for eksempel Google og Facebook. Hva folk blir eksponert for på nett manipulerer effektivt folks adferd – langt mer enn fake news. Skjer utviklingen for fort, og blir AI-systemene sofistikerte nok, kan vi nå et kritisk punkt hvor menneskeheten ikke lenger er i stand til å oppdage hva som skjer. Det vi ikke ser, kan vi ikke diskutere, og det vi ikke kan diskutere, kan vi ikke forandre. Og da vil vi være langt inne i det Assange kaller «fake news-apokalypsen».

Dette er ikke fake news, men fake journalism.

To typer profeter. Mens Assange blant mye annet opptrådte som dommedagsprofet, minnet John Pilger mer om en gammeltestamentlig domsprofet – altså en som med moralsk autoritet avdekker urett. Pilger er en høyt dekorert og prisbelønt australsk journalist, forfatter og dokumentarfilmskaper som har dekket krig og konflikter i over fem tiår. I sin grundige historiske gjennomgang viste Pilger at fake news på ingen måte er noe nytt fenomen. Særlig fikk anerkjente BBC og The Guardian gjennomgå for sin historiske rolle som propagandaverktøy for britiske myndigheter. I likhet med Assange var Pilger opptatt av medienes rolle som krigsagitatorer. Hva gjorde NATOs intervensjoner i Kosovo, Libya og Irak mulige, for å nevne noe? Pilgers svar var igjen og igjen: «fake news.»

Britiske Jonathan Heawood var den minst kontroversielle av debattens tre deltakere. Heawood er grunnlegger og administrerende direktør for IMPRESS, som ifølge Wikipedia er «the only press regulator to be recognized as independent and effective under the Royal Charter in the United Kingdom». Han leverte en interessant analyse av Google og Facebook som øver direkte innflytelse på 70 prosent av all internettrafikk i verden. De nye portvokterne kontrollerer i stor grad hvem som får se hva på internett, men er selv ikke gjenstand for reguleringer og heller ikke transparente – det vil si mulig å se i kortene. En annen av Heawoods bekymringer gjaldt hvordan den private sfæren i dag er i ferd med å smelte sammen med og slukes av den offentlige sfæren. Det mest skremmende er for ham muligheten for et samfunn i nærheten av det vi finner i Orwells 1984, der karakterene ikke har noe privatliv. Og uten et privatliv kan de aldri uttrykke seg fritt.

Kolliderende virkeligheter. Tilbake til Eikefjord og Hobbelstad. Hvorfor reagerer vanlige journalister så sterkt på mediekritikk av den typen Assange og Pilger bringer til torgs? Noe av forklaringen kan være at to fundamentalt forskjellige verdensbilder kolliderer med hverandre. I begge representerer desinformasjon og fake news et demokratisk problem. Etter nevnte journalisters syn er mediekritikere som Assange og Pilger konspiratoriske fanatikere og farlige folkefiender som helst ikke bør lyttes til og i hvert fall ikke få snakke uimotsagt, siden de undergraver tilliten til mediene og med dét også bidrar til å undergrave demokratiet. I Pilgers og Assanges verdensbilde, derimot, er mainstream-media en integrert del av problemet – der media i for stor grad fortier vesentlige sannheter til fordel for vesentlige usannheter og uvesentlige sannheter. Mainstream-media ender som et nyttig redskap for antidemokratiske interesser.

Både før og etter Holberg-debatten hadde jeg et inntrykk av at vi i mange viktige saker ikke kan stole på mediene. Etter å ha lest BTs og Dagbladets dekning av debatten har dette inntrykket bare fått enda bedre feste.

 

Se også NY TIDs undersøkelse av saken.

---
DEL