Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Hoder som svever over himmelen

The Celestial Hunter
MYTOLOGIER / I Calassos fjorten essays befinner vi oss gjerne mellom myte og vitenskap.

The Celestial Hunter av den italienske forfatteren Roberto Calasso ble opprinnelig utgitt i 2016 av forlaget Adelphi som Il Cacciatore Celeste. Boken er nå tilgjengelig for engelske lesere takket være en fin oversettelse av Richard Dixon. De som kjenner Calassos essayistiske prosa, blir verken overrasket av hans Protevs-stil og tankegang eller av tematikken. De som ennå ikke kjenner hans forfatterskap, vil kunne glede seg over hans friske tilnærming til eldgamle emner og forskjellige assosiasjoner.

Boken er en samling av mytologier. Calasso er det 21. århundres myteskriver. Stilen hans er ikke som noen andres: Separate avsnitt som skaper en slags «pilotstige», som trappetrinn, er forbundet med tynne striper – de fungerer alene, men er likevel koblet sammen.

The Celestial Hunter fletter sammen fortellinger om metamorfose og utviklingen av etikk og mennesket i samfunnet. Assosiasjonene er brede, blant annet fra greske myter. Calasso gjengir eksempelvis en anekdote om egyptiske prester – som etter å ha hørt fra Solon at dette var deres eldre historie, begynte å le og sa: Ah, dere grekere er så barnslige; for egypterne er alle disse historiene ganske nye.

Er også Gud et dyr?

Calasso bringer oss til Nicolas Malebranche, Lewis Binford, Plotin og Simone Weil …

Calasso forteller historien om urjegerne, og hvordan Homo sapiens utviklet seg på grunn av sin metamorfose, hvordan mennesket faktisk utviklet seg til Homo sapiens ved å bli et dyr: Mennesket måtte bli rovdyr for å være menneske. For å drepe et dyr, for å jakte på kjøtt, forkledde mennesket seg som dyr. Det trengte redskaper for å drepe dyr, kunne ikke gjøre det med bare hendene. Calasso skriver: Mennesket skar dyreben om til verktøy og våpen – spottet det dermed dyrene? Fikk mennesket dårlig samvittighet? Kanskje hulemaleriene tjener som vitnesbyrd om menneskets første anger og fascinasjon, undrer Calasso. Hvordan kan mennesket så gjøre opp for sin skyld? Ved et offer, ved å ofre blod. Enten fra et annet dyr eller et menneske. Spørsmålet som da oppstår: Er også Gud et dyr, er også han et rovdyr?

Calasso – forkledd som Plotin – stiller spørsmål om etikk. Plotin er på flere måter lik gnostikerne, men likevel finner han adferden deres frastøtende – han synes gnostikerne mangler dyd.

En himmelsk jeger

Hvor kommer så dyden fra? Fra livet i kontemplasjon – svarer Plotin, eller Calasso. Men hva med eksistensens aldri helbredede sår som Nietzsche skrev om? Eller Marx’ og Cieszkowskis løsning med livet i praksis, spør Calasso.

Til slutt kommer han med en rekke refleksjoner over Simone Weil og hennes brevveksling med broren André, som var matematiker og satt i fengsel på den tiden. De snakker ikke om hans elendige situasjon, de snakker om irrasjonelle tall. André Weil mener at oppdagelsen av irrasjonelle tall, av det uforlignelige, var begynnelsen på en katastrofe: forståelsen av at verden og kosmos ikke har noen ende. Simone så derimot på det som en kilde til glede. Her befinner vi oss mellom myte og vitenskap.

Dette kan være et svar på Calassos undring og vandringer. Selv er han en jeger, men en himmelsk jeger, akkurat som Artemis, som han forherliger i et av de fjorten essayene, eller Orion, arbor inversa, det omvendte treet. Som Homer sier: mennene med hoder som svever over himmelen. Eller som Plotin, som mener at livets bevegelser er en kunst, som bevegelsene i en dans. I tillegg kommer lógos – for å eksistere trenger mennesket en utfordring, en kritisk tanke, en oppkvikkende, intellektuell motstand. Dermed jakter Calasso, som Orion, med hodet opp mot en ubegrenset himmel, på myter, og gir dem tilbake til oss i en frisk og stimulerende form.

Du vil kanskje også like