Hobbes’ spøkelse

Benjamin Wittes & Gabriella Blum: The Future of Violence: Robots and Germs, Hackers and Drones – Confronting a New Age of Threat. Basic Books 2015 I sin bok The Better Angels of Our Nature skriver evolusjonspsykologen Steven Pinker at det er mindre krig og vold i vår tid enn på noe annet tidspunkt i verdenshistorien. Vi […]

Benjamin Wittes & Gabriella Blum: The Future of Violence: Robots and Germs, Hackers and Drones – Confronting a New Age of Threat. Basic Books 2015

I sin bok The Better Angels of Our Nature skriver evolusjonspsykologen Steven Pinker at det er mindre krig og vold i vår tid enn på noe annet tidspunkt i verdenshistorien. Vi befinner oss på en reise mot opplysning, mener Pinker – en reise som ender når vi alle har forstått at vold og krig er dumt og teit. Dette er en sånn tese som har blitt kjent for å være «overraskende», for – som man sier rundt de tusen kjøkkenbord – «i avisene er det jo ikke annet enn krig og elendighet».
Uansett hvor overraskende tesen er, har etter hvert flere – blant dem den politiske filosofen og forfatteren John Gray – begynt å stille spørsmål ved antakelsene som ligger til grunn for Pinkers bok. Det viser seg at det likevel ikke er så enkelt å måle fredelighet; det hele kommer etter sigende an på hvordan man regner på det. I alle tilfelle har Pinkers fortelling om at vi beveger oss i retning av en mer fredelig verden, etablert seg som et naturlig omdreiningspunkt for alle som skriver om krig og fred og sikkerhetspolitikk og sånn i dag – deriblant også Benjamin Wittes og Gabrielle Blum, forfatterne av boken The Future of Violence.

Pinkers motsetning. Man kan imidlertid ikke si at disse forfatterne, henholdsvis en statsviter ved Brookings Institution og en jurist ved Harvard, dreier rundt Pinker; i høyden sneier de ham, og det på ganske pliktskyldig vis, på vei mot sin egen tese. Wittes og Blum konkluderer nærmest motsatt av Pinker: De mener at det i «vår nye verden» finnes veldig mange grunner til å være redd. Og de mener det bokstavelig: Når vi har så mange grunner til å være redde, er det fordi vår tid er kjennetegnet av at så mange kan skade oss.
Takket være en rekke nye teknologier som har noen viktige ting til felles, er det i dag «mulig for et individ å ha sitt eget personlige masseødeleggelsesvåpenprogram», skriver forfatterne. Det som er ens for de nye desentraliserte, eller «distribuerte», teknologiene, er at de omfordeler makt til enkeltmennesker. Dette tenker vi normalt på som demokratiserende: Hva ville for eksempel den arabiske våren vært uten Facebook og Twitter? Men – disse teknologiene distribuerer også makt til å påføre skade, og det er Wittes og Blums bedrift at de gir leseren en god oversikt over (potensielle) trender som tar opp i seg ny teknologi for å øve vold. Det dreier seg om hjemmelagde roboter og droner, og andre do-it-yourself-løsninger for overvåkning, angrep og forsvar; det dreier seg om forenklet tilgang til potensielt svært skadelig biologisk materiale, og det dreier seg om de bokstavelig talt grenseløse mulighetene til å forårsake skade, tap og død som man besitter hvis man virkelig forstår seg på data.
Forfatterne anskueliggjør de nye trendene med noen kontrafaktiske historier. Tenk deg, for eksempel, at den som stod bak anthrax-angrepene i 2001 ikke distribuerte bakterien i pakker og brev, men med hjemmelagde droner – som man nå kan få kjøpt deler til på nettet. Og la oss si at han mente det var en god idé å la denne dronen slippe utøyet ned over et fullsatt fotballstadion. Da har man det perfekte eksempel på hva slags trusler vi står overfor i vår tid, mener Wittes og Blum.

Little Brother. Dette er en verden hvor den viktigste sikkerhetspolitiske aksen ikke lenger er den mellom privatperson og borger på den ene siden, og staten på den andre. Vår nye verden er en verden der trusselbildene stadig oftere må tegnes på aksen «mange-til-mange». Forfatterne har noen slående måter å formulere dette på: Vi står overfor en «demokratisering av 1984», sier de – for når det gjelder evnen til å overvåke og invadere andres privatliv, er det nå slik at «’Little Brother’ også kan gjøre det». I vår nye verden er det slik at «du kan utgjøre en sikkerhetstrussel for enhver stat og ethvert individ på planeten – og enhver kan også true deg».
Dette åpner, slik forfatterne ser det, for noen nye spørsmål på det politisk-teoretiske området. Vi har lenge hatt for vane å tenke at sikkerhetspolitiske spørsmål om overvåkning og frihet først og fremst angår forholdet mellom stat og individ, og at spørsmålet om angrep og forsvar angår forholdet mellom stater. Imperativet er hele tiden å beskytte den lille mann mot en stat som fristes til å ta noen steg for mange inn i borgernes privatsfære, alternativt å beskytte en suveren stat fra andre staters aggresjon. Hensikten med The Future of Violence er å overbevise leseren om at en slik forståelse hører fortiden til. Det sentrale sikkerhetspolitiske spørsmålet i vår tid er, ifølge forfatterne, snarere hvordan man kan styre i en tid der de tradisjonelle parametrene ikke lenger kan møte de reelle truslene. Følgelig mener de at «det er en plausibel hypotese at våre moderne politiske styringssystemer ikke egner seg for jobben med å forhindre en eksplosiv, global naturtilstand».

Naturtilstanden. Ja, for dette er faktisk hva forfatterne maler på veggen som fremtidens trusselbilde – en trykkladet utgave av Hobbes’ naturtilstand, der alle først og fremst er ute etter å redde sitt eget skinn, koste hva det koste vil av vold og aggresjon mot andre. Dette er, etter min oppfatning, det største problemet med The Future of Violence: Altså at forfatterne, i likhet med en del andre abstrakthallusinerende politiske filosofer, tar Hobbes på alvor. Helt konkret utgår de fra noe som likner mistenkelig på den gamle filosofens ganske utrolige antropologi, der det heter at man bak et akk så skjørt ferniss av sosialitet finner noen beist av noen mennesker: ville vesener som er «venner» kun med sine egne lyster og behov – homo hominis lupus est.

Det dreier seg om hjemmelagde roboter og droner, og andre do-it-yourself-løsninger for overvåkning, angrep og forsvar.

Ifølge Hobbes’ idé om naturtilstanden – som i mye «kontraktteori» for øvrig – kommer «samfunn» først inn på et senere stadium, som noe kunstig. De som appellerer til en slik idé tar tilsynelatende alltid behørige forbehold: «Nei, vi sier ikke at en slik tilstand faktisk har eksistert; dette er bare et tankeeksperiment!» Men disse forbeholdene er alltid mistenkelig halvhjertede og slappe – så også i The Future of Violence. Problemet med naturtilstandstenkning er uansett ikke bare at man må finne ut av hvordan hypotetiske scenarioer forholder seg til den virkelige verden; problemet er at den ikke forholder seg til den virkelige verden. Det finnes ingenting som tyder på at en slik naturtilstand er en treffende beskrivelse av oss og verden. Derimot er det mye – inkludert mye forskning – som tyder på at vi mennesker er grunnleggende sosiale, altså at «samfunn» i en eller annen forstand er en nødvendig forutsetning for våre liv, helt fra fødselen av.

Sosiologisk blindhet. Slik sosialisering – herunder sosialisering til enten å bruke eller avstå fra å bruke voldsteknologier – er noe Wittes og Blum kun vier en unnselig bisetning, før de farer videre med sine hyperdramatiske fremtidsscenarioer. På denne måten blir den hobbesianske naturtilstanden til en eneste stor følgefeil i boken. Den gjør, for eksempel, at forfatterne kan snakke om «vår nye verden» som om den bare var ny. Kontrakten som har regulert forholdet mellom individer og stat er nå i ferd med å oppløses, mener de. Staten – Leviathan – har ikke lenger noe monopol på vold, og all den tid dette er selve definisjonen på en stat, kan man ikke helt stole på at staten fortsatt fungerer som en stat. Alle er tilsynelatende i større grad prisgitt seg selv, mener Wittes og Blum – i en verden der «du kan angripes fra hvor som helst, og av nesten hvem som helst». Denne analysen glatter på formidabelt vis over dype lag av kontinuitet som fortsatt regulerer forholdet mellom enkeltpersoner, mellom enkeltpersoner og staten, samt mellom stater.

Alle er tilsynelatende i større grad prisgitt seg selv, mener Wittes og Blum – i en verden der «du kan angripes fra hvor som helst, og av nesten hvem som helst».

Det er synd at forfatterne tyr til slike overdrivelser, for de setter åpenbart fingeren på noen viktige trender, og de begynner også – så vidt – å tenke rundt hvordan disse kan håndteres. Men i siste instans skjemmes boken av forfatternes bemerkelsesverdige evne til å overse det sosiale livet som både betinger og bruker teknologien de beskriver. Politiske teoretikere kan ikke være så sosiologisk blinde – for enhver polis hviler tungt på den mest sentrale menneskelige teknologien av dem alle, nemlig menneskelig samhandling.
Fordi de ikke har noe blikk for dette, kommer Wittes og Blum med mange kontrafaktiske og hypotetiske eksempler på hvordan enkeltpersoner kunne ha brukt den nye teknologien. Spørsmålet de aldri kommer i nærheten av å besvare er: Hvis hvem som helst nå kan angripe hvem som helst – uten at Leviathan kan forhindre det – hvorfor skjer det så ikke?


Kristian Bjørkdahl er forsker ved Uni Rokkansenteret. kristian.bjorkdahl@uni.no

---
DEL