Hobbes’ spøkelse

Benjamin Wittes & Gabriella Blum: The Future of Violence: Robots and Germs, Hackers and Drones – Confronting a New Age of Threat. Basic Books 2015 I sin bok The Better Angels of Our Nature skriver evolusjonspsykologen Steven Pinker at det er mindre krig og vold i vår tid enn på noe annet tidspunkt i verdenshistorien. Vi […]

Benjamin Wittes & Gabriella Blum: The Future of Violence: Robots and Germs, Hackers and Drones – Confronting a New Age of Threat. Basic Books 2015

I sin bok The Better Angels of Our Nature skriver evolusjonspsykologen Steven Pinker at det er mindre krig og vold i vår tid enn på noe annet tidspunkt i verdenshistorien. Vi befinner oss på en reise mot opplysning, mener Pinker – en reise som ender når vi alle har forstått at vold og krig er dumt og teit. Dette er en sånn tese som har blitt kjent for å være «overraskende», for – som man sier rundt de tusen kjøkkenbord – «i avisene er det jo ikke annet enn krig og elendighet».
Uansett hvor overraskende tesen er, har etter hvert flere – blant dem den politiske filosofen og forfatteren John Gray – begynt å stille spørsmål ved antakelsene som ligger til grunn for Pinkers bok. Det viser seg at det likevel ikke er så enkelt å måle fredelighet; det hele kommer etter sigende an på hvordan man regner på det. I alle tilfelle har Pinkers fortelling om at vi beveger oss i retning av en mer fredelig verden, etablert seg som et naturlig omdreiningspunkt for alle som skriver om krig og fred og sikkerhetspolitikk og sånn i dag – deriblant også Benjamin Wittes og Gabrielle Blum, forfatterne av boken The Future of Violence.

Pinkers motsetning. Man kan imidlertid ikke si at disse forfatterne, henholdsvis en statsviter ved Brookings Institution og en jurist ved Harvard, dreier rundt Pinker; i høyden sneier de ham, og det på ganske pliktskyldig vis, på vei mot sin egen tese. Wittes og Blum konkluderer nærmest motsatt av Pinker: De mener at det i «vår nye verden» finnes veldig mange grunner til å være redd. Og de mener det bokstavelig: Når vi har så mange grunner til å være redde, er det fordi vår tid er kjennetegnet av at så mange kan skade oss.
Takket være en rekke nye teknologier som har noen viktige ting til felles, er det i dag «mulig for et individ å ha sitt eget personlige masseødeleggelsesvåpenprogram», skriver forfatterne. Det som er ens for de nye desentraliserte, eller «distribuerte», teknologiene, er at de omfordeler makt til enkeltmennesker. Dette tenker vi normalt på som demokratiserende: Hva ville for eksempel den arabiske våren vært uten Facebook og Twitter? Men – disse teknologiene distribuerer også makt til å påføre skade, og det er Wittes og Blums bedrift at de gir leseren en god oversikt over (potensielle) trender som tar opp i seg ny teknologi for å øve vold. Det dreier seg om hjemmelagde roboter og droner, og andre do-it-yourself-løsninger for overvåkning, angrep og forsvar; det dreier seg om forenklet tilgang til potensielt svært skadelig biologisk materiale, og det dreier seg om de bokstavelig talt grenseløse mulighetene til å forårsake skade, tap og død som man besitter hvis man virkelig forstår seg på data.
Forfatterne anskueliggjør de nye trendene med noen kontrafaktiske historier. Tenk deg, for eksempel, at den som stod bak anthrax-angrepene i 2001 ikke distribuerte bakterien i pakker og brev, men med hjemmelagde droner – som man nå kan få kjøpt deler til på nettet. Og la oss si at han mente det var en god idé å la denne dronen slippe utøyet ned over et fullsatt fotballstadion. Da har man det perfekte eksempel på hva slags trusler vi står overfor i vår tid, mener Wittes og Blum.

Little Brother. Dette er en verden hvor den viktigste sikkerhetspolitiske aksen ikke lenger er den mellom privatperson og borger på den ene siden, og staten på den andre. Vår nye verden er en verden der trusselbildene stadig oftere må tegnes på aksen «mange-til-mange». Forfatterne har noen slående måter å formulere dette på: Vi står overfor en «demokratisering av 1984», sier de – for når det gjelder evnen til å overvåke og invadere andres privatliv, er det nå slik at «’Little Brother’ også kan gjøre det». I vår nye verden er det slik at «du kan utgjøre en sikkerhetstrussel for enhver stat og ethvert individ på planeten – og enhver kan også true deg».
Dette åpner, slik forfatterne ser det, for noen nye spørsmål på det politisk-teoretiske området. Vi har lenge hatt for vane å tenke at sikkerhetspolitiske spørsmål om overvåkning og frihet først og fremst angår forholdet mellom stat og individ, og at spørsmålet om angrep og forsvar angår forholdet mellom stater. Imperativet er hele tiden å beskytte den lille mann mot en stat som fristes til å ta noen steg for mange inn i borgernes privatsfære, alternativt å beskytte en suveren stat fra andre staters aggresjon. Hensikten med The Future of Violence er å overbevise leseren om at en slik forståelse hører fortiden til. Det sentrale sikkerhetspolitiske spørsmålet i vår tid er, ifølge forfatterne, snarere hvordan man kan styre i en tid der de tradisjonelle parametrene ikke lenger kan møte de reelle truslene. Følgelig mener de at «det er en plausibel hypotese at våre moderne politiske styringssystemer ikke egner seg for jobben med å forhindre en eksplosiv, global naturtilstand».

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.