Hvem er Ho Chi Minh?

Orientering 24.2.1968

Professor Lorentz Eckhoff

De fleste av oss vet at Ho Chi Minh er president i Nord-Vietnam, punktum. — Å få vite mer — om mannen selv — er ikke lett, for han gjør hva han kan for å gjemme seg bak sitt verk. Jeg har foran meg en bok på 389 sider, utkommet i fjor, 1967; den rommer (sannsynligvis) alle de artikler, taler, opprop og innlegg som han har forfattet og sendt ut gjennom sitt lange liv, fra 1920 da han var en fattig og uvitende, men nidkjær ung mann på de tredve, til 1966; jeg leter etter glimt av Ho Chi Minh privat, jeg finner ett ørlite glimt som kommer fram i anledning av en ekteskapslov — han innrømmer at han på en måte ikke er sakkyndig, for han er ungkar. — Har han ofret også ekteskapet for sakens skyld? Det er mulig.

Og saken — hva er så det? Ja, det er først og fremst det vietnamesiske folk, dets frigjøring fra årelang undertrykkelse, urettferdighet og utplyndring; fra føydalismen og fra kolonimakten Frankrike, fra fattigdom, sult og uvitenhet; dets opplæring, trivsel og velferd; dets samling og vekst fram til fred, frihet og demokrati; og dernest: sant demokrati og virkelig fred i hele verden.

Ja, dette er saken, programmet for Ho Chi Minh; det er dette han har arbeidet for hele sitt liv, fra tidlig ungdom, gjennom manndom og opp i sin høye alderdom. For denne saken har han ofret alt, alt. Og hva har han ikke fått utrettet? Nesten alt, unntatt det som president Johnson og hans bomber hindrer ham i. Han har vekket det vietnamesiske folk opp til håp og til tro på framtiden; han har organisert partiet, organisert kampen mot det franske kolonivelde; ført denne kampen fram til seier; skapt sitt fedrelands lovverk; arbeidet for gjenforening med Syd-Vietnam, for opplæring og oppdragelsen av et helt folk, og nå kjemper han en kamp mot amerikansk militærmakt, mot napalmbomber og hundretusener av soldater. Intet under om han i sin høye alderdom kan bli trett, og bli nødt til å søke ly og hvile oppe i fjellene — han er 77 år gammel.

Ho Chi Minh har lært meget av Lenin, og det fremhever han selv; men han har i sannhet også visst å anvende det han har lært.

Man kan ikke annet enn beundre en slik personlighet, hans energi og utholdenhet, hans mildhet, elskelighet og beskjedenhet, hans evne til helt og fullkomment å glemme seg selv — til fordel for saken: Vietnams sak, de fattiges og undertryktes sak, menneskehetens sak.

Hvem ligner han egentlig, hvem kan han sammenlignes med? Selvfølgelig en statsmann — av helt usedvanlig format; han kunne kanskje ha fått rang som tenker, men han har aldri hatt tid og anledning fil å utarbeide noe system, for de praktiske oppgaver har helt og fullstendig lagt beslag på ham.

— Tanken går til de store lovgivere og statsmenn, som Solon, Confutse og Cæsar; til de selvforglemmende hellige, menn, som Akhnaton, Buddha, Franciskus; — nei, der er ingen som helt passer inn i sammenligningen, men det er allikevel i dette selskap han hører hjemme. En helgen, en mann av den aller beste vilje, en far for sitt folk og en velgjører både for det og for menneskeslekten! Og det er dette menneske president Johnson går til krig imot, dette enestående menneske samt dette hans helt enestående verk!

Hvordan må president Johnsons hjerne være innrettet? Og alle de hjerner som tenker som hans? Hva fatter de av Øst-Asia? Tenk Dem et folk som har levet på sultegrensen i århundrer, et folk som aldri har fått en anelse om hva frihet vil si. Hva betyr kommunismen for dem? Den betyr simpelthen et løfte om brød, et løfte om at i morgen skal de for første gang slippe å sulte, da skal de endelig en gang bli mette, tenk, bli mette. De fleste amerikanere har aldri kjent sult, de har hele sitt liv vært så mette at en slik tilstand som den i Vietnam kan de overhode ikke fatte, den går langt hinsides deres forstand. Og så kommer dertil deres forferdelige faktum, denne uhyrlige misforståelse: de innbiller seg at ideer, at «kommunisme» af nød og sult og fattigdom og uvitenhet kan og bør bekjempes med bomber og med kanoner.

Om president Johnson et øyeblikk kunne forsøke å tenke, å sette seg inn i det vietnamesiske folks sinnstilstand; om han kunne fatte at denne krigen vil han aldri vinne, fordi det vietnamesiske folk vil heller dø enn gå til forhandlingsbordet så lenge president Johnson fortsetter å bombe deres land. — Si meg, har Nord-Vietnam noen gang angrepet USA? Har vietnamesiske bomber noen gang falt over New York, Chicago eller Washington? Når det skjer, president Johnson, da ville noen mennesker kanskje kunne forstå om De begynte krig.

Ho Chi Minh: On Revolution. Selected Writings, 1920—66.
Edited and with an Introduction by Bernard B. Fall. Pall Mali press, London, 1967.

---
DEL