Kunstkritiker og Billedkunst-redaktør Kjetil Røeds nye bok Kunsten og døden. En bruksanvisning er en selvstendig oppfølger til Kunsten og livet (2020) – der Røed undersøkte kunsterfaringer og essensielle verdier som oppmerksomhet, dømmekraft og solidaritet i samfunnet. Denne gangen er det kunsterfaringene i det personlige: i døden og alderdommen. Kunsten og døden er Røeds mest personlige bok, tilegnet Røeds onkel Trygve (1932-2013) – som også gjøres til et omdreiningspunkt.
Røed sender oss til London. Med den innledende henvisningen til Ambassadørene (1533) av Hans Holbein den yngre anspores leseren til å undersøke sine perspektiv («inntrykk og fortolkning») – slik som Holbein malte den berømte fordreide hodeskallen som er skjult i det vanlige tilskuerperspektivet. Eller slik Wittgensteins «aspektdemring» også kan se ut til å bli uttrykt i Anne Katrine Dolven s filmloop Moving Mountain (2004), en videoloop hvor perspektivet er en tålmodig betraktning av tåken som langsomt letter og blir borte.
Dødens forberedelse
Å undersøke onkel Trygves liv viser seg å være vanskelig. Da Holbein den yngre portretterte ambassadørene de Dinteville og de Selve i 1533, var det av disse som besittere av vitenskap og makt. Men i portrettet av onkel Trygve finnes det ingen globus, ingen eksotiske kart, ingen ny verden, ingen skinninnbundet salmebok, ingen matematiske og astronomiske instrumenter, ingen lutt eller orientalske tepper, ikke noe krusifiks. Det er bare Hamar, og det mest eksotiske er utsikten over flatbygdene fra kornsiloen over Martodden.
Ingen globus, ingen eksotiske kart, ingen ny verden, ingen skinninnbundet salmebok, ingen matematiske og astronomiske instrumenter …
Røed drar oss med inn i undersøkelsene av Trygves Røeds liv. Disse undersøkelsene viser seg å bli vanskelige siden Trygve ikke etterlot seg så mye dokumentasjon som kunne avsløre livets store hendelser. Onkelen arbeidet hele livet i Det norske Skogfrøverk – og den mest spennende gjenstanden eller mest interessante attributtet er en norskprodusert vanlig gråsekk fra krigen. Men selv det mest tilbaketrukne liv viser seg å inneholde en rekke uavklarte spørsmål.
Hvorfor avviste onkel Trygve samtalen med en prest da han lå på død sleiet? Hvorfor flyttet Trygve til Hamar? Hvorfor levde onkelen to adskilte liv, ett på Lier utenfor Drammen hvor han kom fra, og ett på Hamar – med Mjøsa som en glemselens elv der imellom?
Trygve er en stoiker på Hamar. Røed poengterer likhetene mellom det nordiske sekulære livet og antikkens materialisme. Uten det religiøse aspektet finnes ingen tanker om gjenforening: Vi vet ikke så mye. Vi er født, og vi skal dø. Vi skal alle forsvinne. Frykten kommer når man ikke er forberedt. Ciceros angst for døden forsvant etter at han skrev boken om det gode liv. Lykke er å unngå å ønske seg noe som er uoppnåelig, skrev Epikur.
Kunsten å forsvinne
I Kunsten og livet (2020) hadde kunsten stor betydning som resonans for å kunne lese samfunnet. Her fungerer kunsterfaringene mer som hjørnestolper, holdepunkter eller peilepunkter for å finne andre synsvinkler når vi konfronteres med vanskelige spørsmål om tilværelsen, eller for å kunne samle trådene, som Røed eksemplifiserer i Elin Eines broderi Hull i hjertet (2020): «Snarere er poenget å omforme det daglige arbeidet som tar deg vekk fra frykten, angsten, selvforaktelsen som er preget av undertrykkelse og stereotypier.» Kunsten kan her fungere som korreksjon til diskriminering, selvfornektelse og selvforakt.
I antologien Vendepunkter (Kalliope, 2021) omtaler Finn Skårderud tap av noe kjent (det du vet hva er) som svart sorg, mens fravær av noe du aldri har hatt (fravær av «ingenting»), er en hvit eller gjennomsiktig sorg. Det kan se ut som det er et slikt hvitt landskap eller tåkehav som etter hvert åpenbarer seg for vandreren i Røeds bok. Røed beveger seg, som en omtenksom etterforsker, en etterkommer – eller som en ambassadør forsiktig bærende på onkel Trygves urne, levningene som skal bringes tilbake til naturen.
Han bringer inn Caspar David Friederichs maleri Vandreren over tåkehavet (1818), men i Røeds bok kan det synes som om at vandreren har dykket ned i tåken med asken til onkel Trygve i et landskap uten forrevne fjell – det er på Hedmarksvidda det foregår, i et tilnærmet mytisk landskap. I aksen mellom kunsten og døden finnes stier, en av dem heter Livet. En kvinne dukker opp som bindeleddet mellom onkel Trygves to verdener, og et sted i tåken finnes hytta.
Sprangene Røed foretar, er interessante: Fra Holbeins mektige ambassadører bringes vi som lesere via Dagny Tande Lids følsomme floraarbeid til arbeidene til avmektige jugoslaviske krigsfanger. Inntil Røed viser til en hodeskalle, meislet ut av en golfball, som stammer fra Tor Børresens utstilling Death To All Golfers (2004). Et understatement om hvilke slag livet kan medføre.
Synlighet og usynlighet
Kunsten og døden er ingen krim som gir et slående svar i siste kapittel, og det er det som er så fint med den. Kanskje er ikke boken bare en bok om kunsten og døden, men også om synlighet og usynlighet. Røed samler ikke trådene, men han presenterer trådene slik at vi selv kan sette dem sammen. Alt trenger ikke bli forklart. For hva hadde egentlig onkel Trygve med seg i sin bagasje, i den grå sekken? Leseren må selv knytte trådene sammen etter at boken er lest ferdig, sortere langsom forståelse fra de ulike perspektivene og forsøke å finne sammenheng. Slik fungerer faktisk denne boken som en slags bruksanvisning.
Røeds prosjekt er et portrett av en som talte lavt og gikk stille. Jeg er usikker på om boken kunne vært skrevet noe annet sted enn i Norge – og det er positivt ment! Ikke bare på grunn av Norges satsing på sakprosafeltet, støtteordninger som Fritt Ord og NFFOs sakprosaordning, men også siden det norske samfunnet inntil videre tilstreber å være et antihierarkisk samfunn. Røeds prosjekt viser hvorfor sakprosa en som form er uhyre interessant. Han velger å undersøke følsomhet snarere enn å skrive den i romans form. Røed er en av Norges beste sakprosaforfattere, og måten han håndterer sakprosaformatet på, har blitt stor kunst, stor poesi. Boken er en vakker hendelse innen norsk sakprosa.
