Hjertets sannhet, livets mening

Ny Tid valgte som månedsavis denne gang å samtidig hente inn en kommentar til
Kiøsteruds essay (se over).

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Naturromantikk og svermeri blir for Erland Kiøsterud et ankepunkt mot Arne Næss’ dypøkologi så vel som mot Arne Johan Vetlesens bestrebelser for å grunnfeste naturens egenverdi i panpsykisme – en forståelse av naturen som besjelet. Kiøsterud har også tidligere debattert med Vetlesen i Ny Tid. Kiøsterud synes å sidestille naturromantikken med det å sentimentalt smelte hen i en idealisert natur. Selv ønsker han en forening av hjerte og hjerne i et nytt språk der naturromantikk og vitenskap møtes. Men i sin insistering på en motsetning mellom de to størrelsene, risikerer han å fortegne begge ytterligheter.

Bløthjertet?

Det skinner gjennom at Kiøsterud langt på vei sidestiller naturromantikk med en slags bløthjertet idyll. Å bli spist av krokodillen er ikke idyllisk, om du enn bokstavelig talt oppnår enhet med naturen. I dokumentarfilmen Grizzly Man skildres naturromantikeren og bjørneelskeren Timothy Treadwell, som søkte vennskap og en sjelelig nærkontakt med bjørnene, men endte opp med å bli fortært av en sulten grizzly. Filmskaperen Werner Herzog kommenterer sarkastisk at han i bjørnens øyne, i motsetning til Treadwell, bare ser et tomt blikk og en dorsk appetitt.

Identifikasjon med naturen blir gjerne fremstilt som en tvilsom projeksjon, en naiv lengsel etter enhet. En antiromantisk insistering på at naturen er brutal, nøytral og meningsløs, fremstår som mer intelligent. Går vi grundigere inn i romantikken som både begrep, epoke og livstilnærming, blir det fort klart at dens tidsånd ikke handler om harmoni, men snarere om Sturm und Drang; stormfulle konflikter, indre og ytre krefter utenfor menneskets kontroll. Romantikerne søkte en intuitiv forståelse av og innlevelse i disse kreftene. Overført på økologien: å tro på at naturen har noe å lære oss – at den bærer i seg det vi i mangel av et bedre ord omtaler som «mening»: en retningsgivende deltakelse i en større sammenheng.

Kynisme

Den selverklært usentimentale eksistensialismen, som Kiøsterud tidligere har gjort seg til talsmann for, tar det for gitt at naturen ikke egentlig har noen mening: Naturens verdi er en konstruksjon. Med sin skepsis til romantikken ligger Kiøsterud nær naturalismen hva gjelder både epokens ånd, litteratur og følsomhet. Fra Émile Zola til Michel Houellebecq har den naturalistiske litteraturen lagt an et kynisk blikk på mennesket, inspirert av naturvitenskapen. Kiøsterud tar denne vitenskapen til inntekt for sin grunnleggende intuisjon – at dét dypøkologene omtaler som «egenverdi», er en halvreligiøs fiksjon – og sier: «Økosystemet selv har ingen mening, […] heller ingen retning.»

At det er ett fett «for naturen» om livet på Jorden forgår, er kanskje sant på et kosmisk nivå, men usant for ethvert jordisk vesen som hele tiden strever for å leve videre.

I sin siste bok diskuterer den svenske sosialfilosofen Andreas Malm om naturen selv vil noe, og mener det bærer galt av sted å gjøre kull og olje til «aktører» som gjør og vil, mens levende ting tross alt har mål og formål. Økosystemet består, som Kiøsterud påpeker, av både levende og død materie og blir slik sett et tvilstilfelle.

Men å si at hjertet som organ ikke har noen funksjon – at alt snakk om at hjertets formål er en menneskelig projeksjon eller en konstruksjon – er utvilsomt å gå for langt. Selv om Malm anser den franske filosofen Bruno Latour som «konstruktivist» og ideologisk motstander, er det mye av det samme Latour vil frem til: Vitenskapen kommer tilsynelatende med nøytrale utsagn om nøytrale gjenstander, sier han, men det er likevel åpenbart at forskerne selv vil ting – forstå, avdekke, mestre, kartlegge. De klarer heller ikke å unngå å innrømme naturens systemer, organismer og organer en vilje – behov, tendenser, streben, sunnhet eller ubalanse. Også Kiøsterud snakker om at økosystemene «søker stabilitet». Er ikke dette nettopp en mening, en verdi og en retning?

Ikke ett fett

Å si at naturen egentlig er likegyldig – slik Kiøsterud synes å gå inn for – skulle bety at det er ett fett «for naturen» om biosfæren kollapser og livet på Jorden forgår. Dette virker både sant og usant, noe som røper at det er noe galt med naturbegrepet. Påstanden er kanskje sann på et kosmisk nivå (livet på Jorden bukker under, hva så), men usann for ethvert jordisk vesen som hele tiden strever for å leve videre. Å leve i økosystemet Jorden betyr nettopp å være ett med den levende naturen – i den forstand at vi forstår hva det er å ville leve. Det betyr ikke at naturen er harmonisk – men det å strebe etter harmoni er en betingelse for å overleve, og dette bringer oss nær Kiøsteruds mål: at hjertets sannhet også skal gi mening for tanken.

Kommentarer
DEL