Hjernen er ikke alene

Siri Hustvedt: A Woman Loooking at Men Looking at Women. Sceptre

Siri Hustvedt går til et feministisk forsvar for mykere metaforer i vitenskapen.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

A Woman Loooking at Men Looking at Women

Siri Hustvedt

Sceptre

«What seems lucid when it is articulated can actually be murky when it is closely examined.»

Siri Hustvedt

I sin femte essaysamling – den største og kanskje mest ambisiøse hittil – går Siri Hustvedt inn i det filosofiske grunnlagsproblemet «hva er bevissthet?» med hud og hår. Den døde metaforen er passende her, fordi hun tilskriver det kroppslige en mye større betydning enn sine hovedmotstandere. De hun er sterkt uenig med er representert ved blant andre de populærvitenskapelige og populære forfatterne Richard Dawkins og Steven Pinker. Hun mener deres overdrevent selvsikre titler som How the Mind Works og The Selfish Gene er både villedende og ideologisk problematiske.

Ironisk tittelvalg. Hvis bevissthet er et sentralt tema for essaysamlingen, hvorfor heter den da A Woman Looking at Men Looking at Women? Det lurer jeg virkelig på. Hvorfor har forlaget valgt å bruke et essay på 15 sider som tittel, når det mest imponerende og substansielle bidraget er en tekst på rundt 200 sider med en gjennomgang av bevissthetsforskning fra Descartes til i dag? Ironisk nok forsterker dette Hustvedts feministiske poeng om at kvinner ikke blir tatt seriøst nok i en debatt preget av såkalt «hard» naturvitenskapelig forskning, for kvinner forbindes fortsatt med det «myke». Jeg skulle ønske forlaget hadde gitt ut de feministiske essayene og de mer naturvitenskapelig orienterte hver for seg, og at de hadde brukt tittelen på det lange essayet – «The Delusions of Certainty» – på den sistnevnte samlingen. Den kunne gjerne også hatt undertittelen «Why the Brain is Not a Computer» og på den måten vakt oppmerksomheten til Pinker- og Dawkins-fansen som, og dette har jeg observert etter mange år i bransjen, sjelden trekkes mot feminismehylla i bokhandelen.

Computerteori. Det er en utbredt oppfatning at hjernen fungerer som en computer, som i løpet av overskuelig fremtid kan lages smartere enn mennesket, bare den gis nok informasjon. Hustvedt mener at «real biological systems are not rational agents that take inputs, compute logically and produce outputs» og at den populære computer-metaforen uelegant hopper over et filosofisk problem som fortsatt ikke er løst. Dette problemet kalles kropp/sinn-problemet og handler om at vi ennå ikke vet hva bevissthet er og dermed ikke vet hva som er laget av fysiske komponenter, og hva det eventuelt ikke-fysiske består i. Likevel har CTM-teorien (The Computational Theory of Mind) fått et trygt fotfeste i populærvitenskapen, og de mange motstemmene, deriblant Hustvedts, vinner ikke frem.

Hustvedt peker på placeboeffekten og falske graviditeter for å vise hvordan kroppen og hjernen interagerer.

Nevrovitenskap. «I am because you are,» sier en av hovedpersonene i Hustvedts roman What I Loved fra 2003. Siri Hustvedt har lenge vært opptatt av hvordan både relasjoner, kropp og språk påvirker hjernen vår, og har i løpet av de siste årene bygget opp en solid kunnskap innen nevrovitenskap som gjør henne i stand til å belegge sitt teoretiske rammeverk fra flere vinkler. I den foreliggende essaysamlingen skriver hun blant annet om det uendelig komplekse samspillet mellom mor og barn, og bruker dette for å forklare hvordan interaksjonen med omverdenen bokstavelig talt former oss: «We are body subjects in relation to other body subjects.» Hun peker også på for eksempel placeboeffekt og falske graviditeter for å vise hvordan kroppen og hjernen interagerer på måter som ikke passer inn i CTM-modellen.

Genetikk. Forfatteren trekker også inn misforståtte oppfatninger om gener, og skriver at det er vanskelig å definere et gen som noe enhetlig og at hele ideen om gener som medfødte koder (der var computer-metaforen igjen, gitt) er lite vitenskapelig: «The idea that genes can directly code for complex structures has been one of the most remarkably persistent misconseptions in modern biology,» sier biologen Mary Jane West-Eberhard, sitert av Hustvedt.

En computer passer sammen med «hard» vitenskap: Den er laget av rene, harde og tørre deler og ikke våt, myk og bakterieinfisert biologisk masse.

Et spørsmål som melder seg i denne sammenheng, er hvorfor det er så vanskelig å endre folks tro på CTM og gener som medfødte koder når det foreligger så tunge vitenskapelige innsigelser. Hustvedt mener man ikke plukker opp hverken alternative eller ikke-alternative fakta kun basert på logiske resonnementer, men også basert på følelser.

Metaforer og symbolikk. En gjennomgående referanse i essaysamlingen er George Lakoff og Mark Johnsons Metaphors We Live By. Hustvedt mener det er vanskelig å tenke uten metaforer, og at de metaforene vi foretrekker er basert på følelser. Som jeg nevnte innledningsvis er det «harde» og det «myke» en klassisk metaforisk struktur for det maskuline og det feminine. En computer passer sammen med den såkalt harde vitenskapen, fordi den er laget av rene, harde og tørre deler, ikke våt, myk og bakterieinfisert biologisk masse. Det «harde» blir gjerne sammenkoblet med det rasjonelle, og det er vel heller ingen nyhet at det rasjonelle/irrasjonelle også er godt brukte metaforer for det mannlige og det kvinnelige. Når Hustvedt prøver å forstå tiltrekningen mot det harde og rene, skriver hun: «Perhaps clean, hard boundaries have a nice, logical feeling and entangled interactions suggest something messier, perhaps even something less rational.»

Så da ender vi med en ironisk tvist (ironi er forresten heller ikke så lett for en computer å plukke opp, bare gjør et forsøk med Google Translate): Tilsynelatende i rasjonalitetens tjeneste bruker Dawkins, Pinker & Co symboler og metaforer som først og fremst fungerer som en opprettholdelse av en eldgammel og irrasjonell maktstruktur. Det er definitivt flere som burde ta en titt på den feminismehylla.

---