Hjerneforskningen møter ikke mennesket som tenkende vesen

Moderne hjerneforskning har i dag en utvilsom ledestjernerolle i nyere vitenskap og forskningspolitikk. Markus Gabriel setter et stort spørsmålstegn ved denne statusen og posisjonen, og viser at det er intet mindre enn vår frihet som står på spill.

Sigurd Ohrem
Ohrem er skribent for Ny Tid.
Email: sigurdoh@vfk.no
Publisert: 02.05.2018

I Am Not a Brain

Markus Gabriel

Polity Press

USA/Storbritannia

Spørsmålet om forholdet mellom sinnet og hjernen – sjel–kropp-problemet – kan i moderne tid spores tilbake til Descartes, og går egentlig helt tilbake til de gamle grekerne. Temaet med diverse avleggere har i samtiden fått en fornyet aktualitet, knyttet til både utviklingen av ny teknologi og nye ideologier sprunget ut av fremskritt innen naturvitenskapen.

Moderne hjerneforskning har fått en påfallende ledestjernerolle, som honnørord, som forbilledlig virksomhet og som metafysisk grunnlag for tilsynelatende all annen vitenskapsdiskurs. Dette er problematisk og har alvorlige konsekvenser, som jeg vil drøfte i et ideologikritisk perspektiv ved å ta for meg hovedtankene i den tyske filosofen Gabriels aktuelle bok.

Markus Gabriel utga i 2017 sin opprinnelige Ich ist nicht Gehirn på engelsk under tittelen I Am Not a Brain. Boken er trygt forankret i en kritisk sinnsfilosofisk (bevissthetsfilosofisk) tradisjon. Tittelen gir oss en forsmak på en identitetsproblematikk som er sentral i boken, men som er for spissfindig til å gås i dybden på her. Filosofiboken handler nemlig mye om hva det betyr at noe er noe annet. Er jeg og hjernen min ett og det samme? Er sinnet hjernen? Er bevisstheten et dataprogram? Slike spørsmål kan stilles i det uendelige, og blir i boken alle besvart med et nei. Hverken jeget, bevisstheten, sinnet eller selvet er identisk med noe annet enn seg selv – noe som både tåkelegges og misforstås av de såkalte nevroreduksjonistene, ifølge Gabriel.

Nevro-reduksjonismen prediker at selvet er hjernen. Gabriel mener selvet ikke er identisk med hjernen, og dermed knyttet til menneskets frihet.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Hjernens tiår. Gabriel kritiserer, med stor kraft, ulike utgaver av «hjerne-reduksjonisme». Nevroreduksjonisme med den akkompagnerende ideologien nevrofetisjisme, prediker at selvet er hjernen. Følgelig kan virkelig kunnskap og dyp forståelse av selvet, bevisstheten, viljen og sinnet bare nås gjennom studiet av hjernen via hjerneforskning primært paret med evolusjonsbiologi. Gabriels syn er selvsagt det motsatte – selvet er ikke hjernen. Og det har den viktige konsekvens at vi er frie vesener, hvilket innebærer at selvet ikke kan gripes ut fra en enkeltstående teori eller omfattes av en ideologi. Gabriels korstog mot nevrofetisjismen er samtidig en protestmarsj i frihetens navn.

Gabriel setter innledningsvis et stort spørsmålstegn ved den status og posisjon hjerneforskningen har blitt tildelt i nyere vitenskap og sinnsfilosofi, og bruker størstedelen av boken på vise hvorfor denne optimistiske opphøyelsen er både ufortjent og feilaktig fundert. Hjerneforskningens ideologiske hegemoni fikk en kraftig startinjeksjon med Georg Bush seniors erklæring av «the decade of the brain» i slutten av 1980-årene, og hjerneforskningens vilkår og ressurstilgang ble deretter dramatisk bedret. Slik sett er Gabriels kritikk ikke bare filosofisk, den er direkte politisk. Feil i tenkningen rundt hjernen og ideologisk baserte storhetstanker om forskningens gloriøse fremtid er nært knyttet til politiske maktinteresser – det legitimerer et rådende regime hvor hjernens opphøyelse (og isolasjon) har en prominent og nødvendig plass.

Men hvorfor er det viktig å identifisere jeget og sinnet med hjernen? Fordi det er et koloniseringsprosjekt, som eliminerer sine konkurrenter gjennom å kreve hegemoni. Derfor er totalitets- og storhetspretensjonene overdrevne, men har uansett en funksjon: å fjerne enhver tvil, i form av alternative teorier og ideer, til at utforskingen av hjernen gir svaret på alle våre spørsmål. Det viktigste bolverket mot nevrofetisjismen er, ifølge Gabriel, den sinnsfilosofiske tenkningen i neoeksistensialistisk tapning med en dash kantiansk opplysningsfilosofi i bunnen. Og det er friheten som står på spill!

Det tar tid å fordøye Gabriels meningsmettede bok, men likevel er boken merkelig lettlest, det tunge temaet tatt i betraktning.

Retro positivismekritikk. Et grunnpoeng hos Gabriel er at hjerneforskningen ikke kan redegjøre for såkalte sinnsavhengige faktorer. Den forholder seg kun til størrelser som er sinnsuavhengige, og dermed objektiviserbare. Følgelig står den menneskelige subjektiviteten på spill. For utgangspunktet for den sinnsfilosofiske tenkningen er nettopp sinnsavhengige forhold, blant annet fordi menneskesinnet nettopp er forholdet til sitt eget forhold – det vil si til sin egen bevissthet og persepsjon – og dermed er helt og holdent sinnsavhengig. Sinnstenkingen handler grunnleggende om selvforståelse – selvets forhold til seg selv. Hjernen derimot – for eksempel som informasjonsmaskin – kan hverken tilskrives et selv eller selvforståelse, og hjerneforskningen er nesten per definisjon henvist til å handle om noe annet enn mennesket som tenkende vesen.

Med sin ideologikritiske snert minner Gabriels bok i mangt og meget om positivismekritikken i Tyskland og Norge i 1960- og -70-årene. Debatten handlet mye om naturvitenskapens påståtte tilbøyelighet til å dominere samfunnsvitenskapene, med koloniserende krav om vitenskapelighet og objektivitet. Liknende tendenser finner vi ifølge Gabriel i dag både innen nevrologisk hjerneforskning og psykologi, og særlig innenfor områder som er informert og inspirert av nevrovitenskap, som kunstig intelligensforskning, Computer Science, og visse typer bevissthetsfilosofi.

Populærkulturelle metaforer. Gabriel er innom mye i I Am Not a Brain, som tar tid å fordøye. Likevel er den merkelig lettlest, sitt tunge tema tatt i betraktning. Mye av dette skyldes nok tekstens gjennomgående stil. For i tillegg til å fore på med talløse eksempler presenterer forfatteren tidsaktuelle metaforer hentet fra populærkulturen. Særlig de mange film- og serieeksemplene fra Matrix, Strange Days, Fargo, Lucy og Døden i Venedig er illustrerende – selv om forfatteren, til eget husbruk, av og til tar seg vel store friheter i sine tolkninger av filmenes temaer. Alle tankeeksperimentene bidrar også til å gi Gabriels meningsmettede bok økt dybde og fantasieggende spenn.

Hjerne-forskningen forholder seg kun til størrelser som er sinns-uavhengige, og dermed objektiv-iserbare. Følgelig står den menneskelige subjektivit-eten på spill. 

Forsidebildet – en sykkel stilt på hodet – er et meget illustrerende eksempel på bokens hovedpoeng. For å forflytte seg ved hjelp av sykkel trenger man både sykkelen og kroppen. For å sykle trenger man i tillegg en nådegave – å kunne sykle. Men aktiviteten sykling er ikke identisk med noen av sine materielle forutsetninger. For eksempel er det å ønske å dra et sted (medbringende kroppen sin) et ikke-reduserbart element i tillegg til selve syklingen. Sykling kan på ingen måte reduseres til å tråkke rundt, bremse og gire. Syklingen som helhetlig fenomen er dermed ubegripelige for den reduksjonistiske hjerneforsker. Hjerneforskeren må nøye seg med å forbli i ro med sykkelen stående i opp-ned-posisjon i bakgården, med kontinuerlig behov for reparasjoner og begrenset av de manipulerbare, materielle betingelsene.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer