Hjemmets skjøre vegger


Med et økende antall spillefilmer basert på filmskaperens egne erfaringer kan dokumentarfilmen se ut til å ha fått en aktivistisk konkurrent. Føniks handler om barn og omsorgssvikt.

Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 2018-10-01
Føniks
Regisør: Camilla Strøm Henriksen
(Norge)

Når foreldre svikter, tvinges barna til å bli små voksne. Spillefilmregissør Camilla Strøm Henriksen henter modig fra egne smertefulle erfaringer for å løfte frem dette viktige og vanskelige temaet i sin debutfilm Føniks. Med seg på laget har hun ikke bare usedvanlig engasjerte og glitrende skuespillere, men også et tydelig engasjement bak kamera og hos produsent og distributør med teft.

Aktivisme

Det selvbiografiske har lenge hatt suksess i både norsk litteratur og film. Publikum engasjerer seg. Fra en trikk på vei forbi Solli plass bevitnet jeg en endeløs kø, flere kvartaler lang, mot Nasjonalbiblioteket. Det enorme oppmøtet skyldtes hverken en rockestjerne eller en annen utenlandsk celebritet, men de to skrivende, selvutleverende søstrene Hjorth.

Er spillefilmen i ferd med å ta over aktivismen?

Film basert på eget liv har også bred publikumsappell: Hva vil folk si av Iram Haq er ikke bare nettopp oscarnominert og en gedigen kassasuksess, men også en viktig påvirkningsfaktor for å hindre tvangsgifte av innvandrerjenter og -gutter. Føniks vil omsorgssvikten og samfunnets manglende håndtering av denne til livs. Er spillefilmen i ferd med å ta over aktivismen? Er dokumentarfilmen nødt til å dele sitt tidligere enerådende domene?

Kjønnsaspekt

Henriksen ønsker å nå ut og å åpne publikums øyne. Hennes familie og oppvekst ble skadelidende av at ingen så. At Føniks er fundert i det selvbiografiske, styrker relasjonen med seerne og gir antakeligvis også uttelling markedsføringsmessig. Samtidig går det en hårfin grense mellom det personlige og det private. Utlevering er utfordrende. Fortellingen oppfattes fort som for «liten», eller klaustrofobisk. Opplevelsen av verket farges også av hvilket kjønn fortelleren har. Der Knausgård trygt kan rapportere fra kjøkkenbenken og omdanne hverdagens trivialiteter og drama til boklige bautaer, eksisterer det en større motstand mot de intime kvinnefortellingene fra hjemmets ofte dramatiske innside. Tatt i betraktning at de langt fleste aktørene i norsk spillefilm har vært menn, både foran og bak kameraet, er det alt annet enn overraskende at det tok tolv (!) år fra Henriksen fikk sin idé til filmen hennes var fullfinansiert og ferdigstilt. 

Øyeblikk som treffer

Regissøren har fått god tid til å «elte» sin …

Abonnement kr 195/kvartal

Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?