Hjemmets skjøre vegger

Med et økende antall spillefilmer basert på filmskaperens egne erfaringer kan dokumentarfilmen se ut til å ha fått en aktivistisk konkurrent. Føniks handler om barn og omsorgssvikt.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.10.2018

Når foreldre svikter, tvinges barna til å bli små voksne. Spillefilmregissør Camilla Strøm Henriksen henter modig fra egne smertefulle erfaringer for å løfte frem dette viktige og vanskelige temaet i sin debutfilm Føniks. Med seg på laget har hun ikke bare usedvanlig engasjerte og glitrende skuespillere, men også et tydelig engasjement bak kamera og hos produsent og distributør med teft.

Aktivisme

Det selvbiografiske har lenge hatt suksess i både norsk litteratur og film. Publikum engasjerer seg. Fra en trikk på vei forbi Solli plass bevitnet jeg en endeløs kø, flere kvartaler lang, mot Nasjonalbiblioteket. Det enorme oppmøtet skyldtes hverken en rockestjerne eller en annen utenlandsk celebritet, men de to skrivende, selvutleverende søstrene Hjorth.

Er spillefilmen i ferd med å ta over aktivismen?

Film basert på eget liv har også bred publikumsappell: Hva vil folk si av Iram Haq er ikke bare nettopp oscarnominert og en gedigen kassasuksess, men også en viktig påvirkningsfaktor for å hindre tvangsgifte av innvandrerjenter og -gutter. Føniks vil omsorgssvikten og samfunnets manglende håndtering av denne til livs. Er spillefilmen i ferd med å ta over aktivismen? Er dokumentarfilmen nødt til å dele sitt tidligere enerådende domene?

Kjønnsaspekt


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer