Hjemmets skjøre vegger

Med et økende antall spillefilmer basert på filmskaperens egne erfaringer kan dokumentarfilmen se ut til å ha fått en aktivistisk konkurrent. Føniks handler om barn og omsorgssvikt.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.10.2018
film:

Føniks

Camilla Strøm Henriksen

Norge

Når foreldre svikter, tvinges barna til å bli små voksne. Spillefilmregissør Camilla Strøm Henriksen henter modig fra egne smertefulle erfaringer for å løfte frem dette viktige og vanskelige temaet i sin debutfilm Føniks. Med seg på laget har hun ikke bare usedvanlig engasjerte og glitrende skuespillere, men også et tydelig engasjement bak kamera og hos produsent og distributør med teft.

Aktivisme

Det selvbiografiske har lenge hatt suksess i både norsk litteratur og film. Publikum engasjerer seg. Fra en trikk på vei forbi Solli plass bevitnet jeg en endeløs kø, flere kvartaler lang, mot Nasjonalbiblioteket. Det enorme oppmøtet skyldtes hverken en rockestjerne eller en annen utenlandsk celebritet, men de to skrivende, selvutleverende søstrene Hjorth.

Er spillefilmen i ferd med å ta over aktivismen?

Film basert på eget liv har også bred publikumsappell: Hva vil folk si av Iram Haq er ikke bare nettopp oscarnominert og en gedigen kassasuksess, men også en viktig påvirkningsfaktor for å hindre tvangsgifte av innvandrerjenter og -gutter. Føniks vil omsorgssvikten og samfunnets manglende håndtering av denne til livs. Er spillefilmen i ferd med å ta over aktivismen? Er dokumentarfilmen nødt til å dele sitt tidligere enerådende domene?

Kjønnsaspekt

Henriksen ønsker å nå ut og å åpne publikums øyne. Hennes familie og oppvekst ble skadelidende av at ingen så. At Føniks er fundert i det selvbiografiske, styrker relasjonen med seerne og gir antakeligvis også uttelling markedsføringsmessig. Samtidig går det en hårfin grense mellom det personlige og det private. Utlevering er utfordrende. Fortellingen oppfattes fort som for «liten», eller klaustrofobisk. Opplevelsen av verket farges også av hvilket kjønn fortelleren har. Der Knausgård trygt kan rapportere fra kjøkkenbenken og omdanne hverdagens trivialiteter og drama til boklige bautaer, eksisterer det en større motstand mot de intime kvinnefortellingene fra hjemmets ofte dramatiske innside. Tatt i betraktning at de langt fleste aktørene i norsk spillefilm har vært menn, både foran og bak kameraet, er det alt annet enn overraskende at det tok tolv (!) år fra Henriksen fikk sin idé til filmen hennes var fullfinansiert og ferdigstilt. 

Øyeblikk som treffer

Regissøren har fått god tid til å «elte» sin fortelling. Hun er svært bevisst hva hun deler og hva hun skjermer. En ødelagt barndom er presset ned til et fem dagers drama, om hva som skjer når de voksne ikke makter å ta sitt foreldreansvar. To kontrasterende, men begge ugjestmilde universer omslutter barna: morens mørke, innestengte 70-talls-tekstilkunstner-bohemreir mot farens upersonlige, hvite hotellomgivelser. Ingen av dem representerer den trygge havnen barna trenger og lengter etter. I skyggene lurer det noe mørkt. I lyset er det bare tomhet. Det er bildene som skaper fremdriften i historien, mens det usagte i dialogen hugger vei for det fatale. Likevel er det i de små, stygge og ærlige øyeblikkene Henriksens drama berører mest. Kanskje rett og slett fordi historiens større linjer blir for tunge å ta innover seg i sin brutalitet.

Enkle grep, sterk effekt

Føniks hviler på unge Jill, spilt av Ylva Bjørkaas Thedin. De farlige følelsene som farer over ansiktet hennes og som hun må mestre. Hun og broren Bo (Casper Falck-Løvås) kryper tett sammen i den eldgamle slitte sofaen i morens stue. Det talende blikket de retter mot moren (Maria Bonnevie), der hun girer seg opp og vil lage ny kunst før et jobbintervju. Vaktsomheten i Jills lytting idet det unevnelige som hun frykter mest nærmer seg. Hennes skarphet når hun vil bli kvitt noen, og de skånselløse handlingene når hun vil beskytte Bo. Mest av alt er Jill alene, med så altfor mye å bære på. Likevel fører hun seg med en filmstjernes eleganse og med en sterk tilstedeværelse i egen kropp og følelser.  

Det neddempede uttrykket gir skuespillerne rom til virkelig å leve sine roller, med funklende prestasjoner.

Regissøren har iført hovedpersonen en kroppsnær gammelrosa paljettkjole mens hun er på vift med faren. Dette enkle grepet med innføring av ørlite grann glamour, gir et sårt tiltrengt pusterom for tilskueren i en mistrøstig historie der det ikke finnes håp. Farens fengende konsertscene likeså. Barna ønsker å tro på noe bedre, før virkeligheten og farens sanne natur atter innhenter barna. Det er ikke bare foreldrene som svikter: Den elskverdige naboen klarer ikke engang å reparere en ødelagt sykkel, og familievennen evner hverken å gi omsorg eller få med seg noe av det som foregår. Rundt Jill og Bo virker rett og slett alle voksenpersonene udugelige. 

Magespark

Regissøren står støtt i egen historie og forteller den på en enkel og ærlig måte. Det neddempede uttrykket gir skuespillerne rom til virkelig å leve sine roller, med funklende prestasjoner. Samtlige er plukket fra øverste hylle og gestalter sine karakterer nærmest begjærlig og uten å holde noe tilbake. Bonnevie er blendende ubehagelig som de to søsknenes mor, der hennes intense ustabilitet ledsages av noe illevarslende som bare fjortenåringen Jill fornemmer. Datterens ellers vante handlekraft lammes i forsøket på å holde den farlige sannheten vekk: Hun fanges i sine egne løgner om morens tilstand. 

Jill verner så godt hun kan om sin lille familie, mens lengselen etter faren – og at han skal komme henne og broren til unnsetning – holder henne gående. Vi er ikke langt inne i filmen før det blir klart at han ikke er av en slik støpning. Morens destruktive mørke og farens glatte veikhet er godt plasserte ytterpunkter som begge treffer vondt i mellomgulvet. Jill og Bo spinner rundt, uten andre holdepunkter enn hverandre. Og når moren endelig kommer seg opp fra sitt apatiske sengeleie, blir alt bare verre. Morens replikker når hun vil ut uten barna, sier i grunnen alt: «Jeg har ingenting som er mitt.» «Du har jo oss!» «Det er ikke nok.»

Føniks har premiere på norske kinoer 12. oktober.

Kommentarer