Hitlers arv

Henning Mankell er en dyktig intrigesnekker og skriver fortsatt kriminalromaner som nesten er umulig å legge fra seg før siste blodflekk er tørket bort.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi møter en merkelig, mystisk mann, 76 år og bosatt på en avsidesliggende gård i Härjedalen i Sverige. Han er våken om nettene, sover om dagen og har en vakthund som heter Shaka, oppkalt etter den legendariske sørafrikanske Zulukongen. Mannen har to lidenskaper: å legge puslespill, helst litt kompliserte med mange brikker og å danse tango, noe han ofte gjør med den utstoppede dukken Esmeralda.

I starten får vi ikke vite hvem denne mannen er, men vi skjønner at han er en viktig person. Seinere, etter at han brutalt blir myrdet, viser det seg at han blant annet er en pensjonert politimann. Vi får også før han dør vite at han har en historie bak seg, en historie som gjorde ham redd, svært redd.

En tidligere kollega og denne bokas hovedperson, Stefan Lindman i Boråspolitiet, blir nysgjerrig – og vi skjønner etter bare 37 sider at vi har en kriminalroman foran oss (Henning Mankell har jo begynt å skrive i andre sjangre også) og gleder oss over at vi har 369 sider igjen av den.

For riktig nok er Lindman sjukmeldt fordi han har en svulst på tunga og kanskje lider av en ondartet kreft – men politimenn, i hvert fall de Henning Mankell kjenner, er som journalister, de er notorisk nysgjerrige, de snoker rundt i andres saker, i saker de strengt tatt ikke har noe med. Og dermed skaper de historier, intriger, blodspor og blindspor. Og – altså – kriminalromaner.

Da Lindman finner en puslespillbit på et sted den ikke burde ha vært, skjønner han alvoret, han skjønner at noe alvorlig har skjedd. Dette sporet klarer han ikke å fortrenge fra den snusende nesa si.

Men saken viser seg å være vanskelig å oppklare, og akkurat da Lindman, som egentlig ikke har noe med saken å gjøre, skal til å gi opp, dukker det opp en usedvanlig vakker kvinne. For en mannlig leser må det være legitimt å spørre: Er det ikke alltid sånn? Og svaret er: Jo, i bøker, men aldri/sjelden (stryk det som ikke passer) i virkeligheten. Men dette er fiksjon, ikke virkelighet – så skitt au.

Og hvorfor skal det være så innviklet å oppklare mord i bøker? «Danselærerens tilbakekomst» er altså ikke noe unntak, men hvem morderen er får vi likevel vite før vi er halvveis i lesningen. Dette er egentlig sjelden kost i kriminalromaner og kanskje en svakhet ved denne boka. For det krever svært mye av en forfatter for å holde på leseren etter at morderen er avslørt. Lufta går liksom litt ut av ballongen, igjen står bare motivet. Men Mankell er en dreven forfatter, en ringrev som sjølsagt har mer på lager. Mye mer. Og et nytt puslespill må legges.

Motivene viser seg raskt å være politiske i den grad hendelser fra krigen og nazistiske synspunkter fra siste verdenskrig kan kalles politikk høsten 1999, tidspunktet da hovedhandlingen i denne boka utspiller seg. Stefan Lindman mener ikke nazistiske synspunkter er politiske, men kriminelle.

Det ser lenge ut til at morderen også skal slippe greit fra sin forbrytelse, at han skal klare å rømme og slette ut sine spor. Men ved en tilfeldighet, som ikke er så veldig godt litterært begrunnet og blir noe kunstig og konstruert (som viser at dette er kunst, ikke real life), skjer ikke dette, og spenningen tar seg opp igjen da et nytt mord begås. Antagelig av en ny morder.

Er det noen forbindelse mellom de to mordene? Dette er det ikke bare leserne og etterforskerne som lurer på, men også opptil flere av bokas figurer. Det foregår en artig form for lek mellom fortelleren og leseren. Av og til føles det som om vi som lesere vet mer enn fortelleren. Sånn er det imidlertid ikke, det bare virker sånn.

Ingen hemmeligheter røpes når det kan avsløres at det her går som det ofte gjør i gode kriminalromaner – det drar seg til mot slutten. For saker og ting er ikke akkurat sånn de ser ut til, løgnene hoper seg opp, det begynner å bli like komplisert som et puslespill med 3000 nesten identiske brikker. Spenningen øker, og flere og flere får drapsmotiv.

Motivene for å delta i etterforskningen begynner også å bli kompliserte. Private motiver vikler seg inn i mer profesjonelle. Noen er sjukmeldte, noen er på jobb og noen burde holde fingrene fra fatet, men klarer det ikke. Lindmans kreftsvulst, en bagatell for alle andre enn Lindman sjøl, blir et bilde på hva som på flere plan skjer i denne historien. Er det ondartet? Har noe spredd seg? Hvor mye? Er det uhelbredelig?

Til tross for en vakker kvinne (den pensjonerte og myrdede politimannens datter), handler dette lite om kjærligheten og enda mindre om havet, men det handler sjølsagt mye – som det jo alltid gjør i kriminalromaner – om døden.

Vi som har vært ute en vinternatt før, som har lest en og annen kriminalbok, skjønner at når morderen avsløres så tidlig som her – ja, da er det flere enn én ugle i mosen, da må man se litt til siden og lete blant de mest usannsynlige for å finne medsammensvorne. En dyktig kriminalforfatter skjønner dette, en dyktig kriminalforfatter har også vært ute en vinternatt før, Henning Mankell har vært ute en sprengkald novembernatt i Sverige før – sjøl om han for tiden bor mest i Afrika.

Nå skal det sies at jeg skjønte relativt tidlig hvem som var den store skurken i denne boka, men det kan skyldes tilfeldigheter eller at jeg er en god leser. Det er jo heller ikke sånn at kriteriet på om en kriminalroman er god eller ei hviler på om leseren avslører skurken før etterforskerne.

Sverige har vært flinke til å fostre politisk bevisste kriminalforfattere (Sjöwall & Wahlöö, Jan Guillou m.fl.). Henning Mankell har plassert seg trygt innenfor denne tradisjonen. Noen direkte politisk bok er det imidlertid vanskelig å se at «Danselærerens tilbakekomst» er, men jeg føler meg trygg på at forfatteren personlig kan skrive under på følgende sitat fra en biperson helt mot slutten av boka:

«Jeg trodde aldri nazismen døde med Hitler, sa hun. – Mennesker med onde tanker, menneskeforaktende, rasistiske, finnes i like stor grad i dag. Men de har andre navn, andre metoder. I dag utkjempes det ingen krig mellom hærer på slagmarker. Hatet mot dem en forakter, blir uttrykt på andre måter, nedenfra, kan en si. Dette landet, eller Europa, er i ferd med å bli sprengt i stykker innenfra av sin forakt for svakhet, overfallene på flyktninger, rasismen. Jeg ser det overalt. Og jeg spør meg om vi egentlig evner å by tilstrekkelig motstand.»

Skal vi lese noe politisk budskap ut av denne boka må det være at Hitlers arv, hans nazistiske og rasistiske holdninger ikke er døde, en erkjennelse det kan lønne seg å ta på alvor. Utover dette har Henning Mankell igjen skrevet en nøktern og velkomponert kriminalroman som det var veldig vanskelig å sette i bokhylla før siste punktum var lest.

---
DEL

Legg igjen et svar