Hitler-skrift, bleieskift og skrivedrift med tysk suksess

Knausgårds bøker skaper addicts. Først når virkestoffene er kartlagt, er det håp om rehabilitering.

Oslo 20151028. Forfatter Karl Ove Knausgård har kommet til Oslo for å snakke om sin siste bok "Om høsten". Her i bakgården til Oktober Forlag, onsdag. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

22. mai ble sjette bind av Knausgårds Min kamp lansert i Tyskland under tittelen Kämpfen. Det ble en triumf for forfatteren med opplesninger og samtaler for fulle hus i Berlin, Frankfurt og München. Epidemien er nå et faktum også i dikternes og tenkernes land.

Thomas Andre utropte i Hamburger Abendblatt Knausgård til det mektigste litterære ego i samtiden. Han er en «litterær stjerne – en mann med karisma, en åpenbaring, en autentisk begivenhet. Han kunne vært frontfiguren i et band. Jeg liker hypen rundt ham, den høye kursen han har på oppmerksomhetsbørsen.»

Peter Urban-Halle skrev i Berliner Zeitung at Knausgård er «uforferdet, radikal og hensynsløs, også mot seg selv. Han skildrer livets forskjellige eksistensformer på en måte ingen har gjort før. I romanen er han helt seg selv og likevel universell». Romanprosjektet er «enestående, en milepæl i vårt århundre».

Live i Berlin. Radio Eins hadde to timers spesialsending fra lanseringen i Berlin 22. mai. Arrangementet i Rundfunk Berlin-Brandenburgs store sal var for lengst utsolgt – til en pris av 17,50 euro eller godt over 160 kroner per person.

Før Knausgård ankom klokken 20.00, varmet sendingen opp med Narve Solheim, norsk ambassaderåd for kultur i Berlin. Han kunne opplyse at Min kamp-serien hadde solgt 500 000 i Norge. Hver tiende nordmann har lest bøkene. Men ryktene om at nordmenn fikk fri fra jobben for å lese Knausgård, tilbakeviste Solheim som mytologi. Han hadde heller ikke noe forhold til ordet «knausomani», men fremhevet at verket var «radikalt»: Det forskyver grensene mellom privat og offentlig. Solheim opplyste videre at de voldsomme reaksjonene i Norge skyldtes at det er et lite land: Alle kjenner noen som kjenner romanpersonene.

Etter at Knausgård var på plass, introduserte Thomas Böhm Min kamp som «det betydeligste romanprosjekt i det 21. århundre». Knausgård «har åpnet et enormt rom», som spenner fra bleieskift til 400 sider om Hitler. Knausgård vektla at litteraturen er her. Hva vil det si å være i verden? Ulike ting blandes, du tenker på poesi mens du kjøper bacon, eller på Heidegger mens du vasker tøy. Willy Brandts sønn, skuespilleren Matthias Brandt, leste to utdrag fra den tyske oversettelsen. Knausgård avsluttet seansen i Berlin med å lese fra David Bowies «Ziggy Stardust» på engelsk: «making love with his ego».

Richard Kämmerlings fremhevet i Die Welt at Knausgård utvikler sin egen romanteori som reaksjon på økende virtuell virkelighet: Hvis alt enten er fiksjon eller blir ansett for å være fiksjon, kan ikke romanforfatterens oppgave være å skrive flere fiksjoner. Knausgård er et fremragende filosofisk hode, men blotterestetikkens «collateral damage» har også økt i omfang i bind 6. Kämmerlings konklusjon er derfor tvetydig: «Det finnes kamper der man i ettertid ikke kan avgjøre om de ble vunnet eller tapt.»

Hannah Engelmeier syntes i Die Tageszeitung at romanen var anstrengende: Forlagsredaktøren har ikke gjort jobben sin! Bind 6 er et kommentarbind til de tidligere, som hun alle har lest med glede. Men den essayistiske passasjen «Navnet og tallet» minner om hjemmeoppgavene til en flittig, men naiv og uerfaren student, mente hun. Likeledes snakket Ursula März på Deutschlandsfunk om litterært formtap og retningsløs vilkårlighet (Beliebigkeit) i sjette bind. Også hun har vansker med å svelge Hitler-essayet – av estetiske grunner.

Knausgård vektla at litteraturen er her. Hva vil det si å være i verden? Du tenker på poesi mens du kjøper bacon, på Heidegger mens du vasker tøy.

Under tittelen «Hardere enn enhver selfie» innrømmer Stephan von Bergen i Berner Zeitung at han er fan. Knausgård kan være kjedelig å lese, men gjentakelse og kjedsomhet er en av våre store grunnleggende erfaringer. «That’s life!» tenker han: «Endelig en bok, som har noe med mitt liv å gjøre!» Kollega Andreas Breitenstein i Neue Zürcher Zeitung, som slaktet bind 5 under tittelen «Infantilismens estetikk», er hemmet av borgerlige dannelsesidealer. For dette er antilitteratur: I stedet for å lage en historie, forteller Knausgård om livet slik det virkelig er. von Bergen hoppet riktignok over noen sider i Hitler-essayet, men mener å ha fått med seg hovedpoenget: Min kamp er et humanistisk motstykke til Hitlers makkverk Mein Kampf.

Mladen Gladic påpekte i ukeavisen Der Freitag at Knausgård ikke bare skriver om det hverdagslige, men også om kroppsvæsker, skitt og avfall. Ordet «bleie» forkommer ofte i bind 6, mens det står lite om sex. «Om den knausgårdske hyperindividualismen i tider med self awareness og terapeutisk kultur ikke for lengst er blitt den dominerende form for prosa, forblir riktignok et åpent spørsmål. En lesning av boken kan her hjelpe en videre,» avslutter han med mild ironi.

I likhet med mange andre kritikere setter Volker Weidermann i Der Spiegel spørsmålstegn ved Knausgårds bruk av virkelige mennesker. Linda Boströms annonserte skilsmisse tyder på at hun vil ha livet sitt tilbake – sammen med illusjonen, løgnene og drømmene. Også Aldo Keel legger i Neue Zürcher Zeitung vekt på at Knausgård ikke bare nådeløst dissekerer mannens sjelsliv. Fremfor alt har han vært nådeløs mot sin kone. Keel minner om Witt-Brattströms betegnelse «intimfascisme».

Weidermann fokuserte også på forbindelsen til Hitler. Tittelen er «Bruder Hitler», tatt fra et essay av Thomas Mann fra 1938. Når det gjelder Hitler er gjenkjennelsen mer produktiv enn hatet, hevdet Mann. Knausgård leser Hitlers Mein Kampf som en dannelsesroman skrevet av en slektning. Weidermann mener Knausgård er ordinær (gewöhnlich) inntil det selvutslettende. Han er det moderne livets skriftefar, og bøkene er skriftestolen. Leserne hører på ham og erkjenner seg selv.

Men både tidsavstanden og at Knausgård ikke er tysker, gjør identifikasjonen mye mer problematisk enn den var for Thomas Mann. Dette går ikke Weidermann eller andre tyskspråklige kritikere inn på. Stefan Kuzenberger fremhever i wieneravisen Der Standard at forskjellen på Hitler og Knausgård er at det Hitler skrev i Mein Kampf ble virkelighet, mens Knausgård gjør virkeligheten til litteratur.

Knausgård er det moderne livets skriftefar, og bøkene er skriftestolen. Leserne hører på ham og erkjenner seg selv.

Uteblitte Hitler-reaksjoner. De som gjettet på at tyskerne ikke ville finne seg i Hitler-fremstillingen, har foreløpig tatt feil. Historikeren Sten Reinhardt Helland har kritisert både Knausgårds kildebruk og konklusjoner i to artikler i tidsskriftet Vinduet. Man skulle trodd at slike problemstillinger ble tatt mer alvorlig i nazismens hjemland: Du spøker ikke med Hitler! Da magasinet Stern publiserte Hitlers dagbøker som senere ble avslørt som forfalskninger i 1983, sank opplaget med 300 000. Men dét er en generasjon siden. De fleste tyske studenter med fedre som var soldater på Østfronten, hadde på begynnelsen av 1980-tallet aldri hørt et ord om dette hjemme. Fortrengningen var massiv. Men nå kan man treffe tyske 20-åringer som uoppfordret forteller at bestefar var i SS. Thomas Böhm er den mest positive og mener at Knausgårds essay i bind 6 er det mest opplysende han har lest om Hitler.

Kritikken av Hitler-portrettet kan derfor komme som import fra Norge eller Sverige – i Danmark virker det som Knausgård-diggerne dominerer fullstendig. Samme dag som Kämpfen ble lansert, la svensken Maja Hagerman en engelsk utgave av debattinnlegget om Knausgårds Hitler-fremstilling ut på Humboldt-universitetes Nord-Europa-forum-blogg: «Knausgård’s Strange approach to Hitler».

Fascinasjonens årsak. Mens Knausgård ble feiret i Tyskland, holdt litteraturforskeren Toril Moi et foredrag på Nasjonalbilblioteket 22. mai der hun prøvde å begrunne hvorfor Min kamp er et mesterverk. Knausgård bryter med den postmoderne estetiske tradisjonen fra 90-tallet, ifølge Moi. Subjektet er ikke lenger en konstruksjon eller en rolle, men eksistensielt på jakt etter mening, erfaring og autentisk virkelighet. Knausgård er oppmerksom, han fyller bevisstheten med det han opplever her og nå. Gjennom beskrivelsene inviterer Knausgård leseren til å se verden på sin måte. Derfor: Vi skal ikke være mistenksomme, symptomallese eller bedrive ideologikritikk. Vi skal la oss rive med!

Her kjører Moi åpenbart for fort i svingene. Den tyske mottakelsen av Knausgård viser at folk ikke akkurat har for mye distanse! Problemet er snarere at de ikke klarer å begrunne hva som fascinerer dem. Derfor får dyrkelsen av Knausgård religiøse trekk. Menigheten samler seg rundt Knausgårds karisma. I likhet med tyske Knausgård-fans klarer heller ikke Moi å forklare hva forfatterens magi består i.

Det tyske publikum klarer ikke å begrunne hva som fascinerer dem. Derfor får dyrkelsen av Knausgård religiøse trekk.

Uidentifisert virkestoff. Av alle de tyskspråklige avisene ga Die Welt siste bind mest plass. Allerede 20. mai brøt avisen sperrefristen med en helsides duell om Knausgård: «Kamp eller krampe». Philipp Haibach var for, og Mara Delius mot. Haibach trakk frem et par setninger fra begynnelsen: «Å, det var et sug i den luften. Den hadde havets blå i seg, men var ikke varm på den måten luften var om sommeren, det fantes et strøk av noe kjølig og rolig i den.» «Å, er det ikke vakkert sagt!» «Oh, ist das nicht hübsch gesagt?» utbryter Haibach. Han imiterer Knausgårds begeistrede utrop: «Å!» Det hjelper ikke at Knausgård formulerer seg klønete. Fascinasjonen smitter over på leseren.

Delius var polemisk og parodierte Knausgårds fortellerteknikk: «Det regner. Ikke noe skjer. Solen kommer. Intet skjer. Det regner videre. Fortsatt skjer det ingenting.» Egentlig finnes ikke Knausgård-lesere, bare fans som dyrker forfatteren som en rockestjerne, hevder hun. Fansen opplever et sug som overskrider den banale hverdagsfortellingen. Men ifølge Delius lokker den absolutte form- og spenningsløsheten leseren inn i en ørken av pseudo-autentisitet.

Heller ikke hun kan forklare hvorfor leserne blir hektet. Den engelske romanforfatteren og essayisten Zadie Smith skrev at «I needed the next volume like crack». Mladen Gladic påpekte at de tyske knausomanene lenge har vært utålmodige, siden det er over ett og et halvt år siden de fikk forrige dose. Når man først har begynt å lese, er det umulig å holde opp. Bøkene virker som narkotika. Derfor trenger vi nå fremfor alt en litterær rusmiddelforskning som forsøker å identifisere de vanedannende stoffene i Min kamp-serien. Først da er det håp om rehab for utallige Knausgård-avhengige.

---