Hitler-skrift, bleieskift og skrivedrift med tysk suksess

Knausgårds bøker skaper addicts. Først når virkestoffene er kartlagt, er det håp om rehabilitering.

Oslo 20151028. Forfatter Karl Ove Knausgård har kommet til Oslo for å snakke om sin siste bok "Om høsten". Her i bakgården til Oktober Forlag, onsdag. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Eivind Tjønneland

22. mai ble sjette bind av Knausgårds Min kamp lansert i Tyskland under tittelen Kämpfen. Det ble en triumf for forfatteren med opplesninger og samtaler for fulle hus i Berlin, Frankfurt og München. Epidemien er nå et faktum også i dikternes og tenkernes land.

Thomas Andre utropte i Hamburger Abendblatt Knausgård til det mektigste litterære ego i samtiden. Han er en «litterær stjerne – en mann med karisma, en åpenbaring, en autentisk begivenhet. Han kunne vært frontfiguren i et band. Jeg liker hypen rundt ham, den høye kursen han har på oppmerksomhetsbørsen.»

Peter Urban-Halle skrev i Berliner Zeitung at Knausgård er «uforferdet, radikal og hensynsløs, også mot seg selv. Han skildrer livets forskjellige eksistensformer på en måte ingen har gjort før. I romanen er han helt seg selv og likevel universell». Romanprosjektet er «enestående, en milepæl i vårt århundre».

Live i Berlin. Radio Eins hadde to timers spesialsending fra lanseringen i Berlin 22. mai. Arrangementet i Rundfunk Berlin-Brandenburgs store sal var for lengst utsolgt – til en pris av 17,50 euro eller godt over 160 kroner per person.

Før Knausgård ankom klokken 20.00, varmet sendingen opp med Narve Solheim, norsk ambassaderåd for kultur i Berlin. Han kunne opplyse at Min kamp-serien hadde solgt 500 000 i Norge. Hver tiende nordmann har lest bøkene. Men ryktene om at nordmenn fikk fri fra jobben for å lese Knausgård, tilbakeviste Solheim som mytologi. Han hadde heller ikke noe forhold til ordet «knausomani», men fremhevet at verket var «radikalt»: Det forskyver grensene mellom privat og offentlig. Solheim opplyste videre at de voldsomme reaksjonene i Norge skyldtes at det er et lite land: Alle kjenner noen som kjenner romanpersonene.

Etter at Knausgård var på plass, introduserte Thomas Böhm Min kamp som «det betydeligste romanprosjekt i det 21. århundre». Knausgård «har åpnet et enormt rom», som spenner fra bleieskift til 400 sider om Hitler. Knausgård vektla at litteraturen er her. Hva vil det si å være i verden? Ulike ting blandes, du tenker på poesi mens du kjøper bacon, eller på Heidegger mens du vasker tøy. Willy Brandts sønn, skuespilleren Matthias Brandt, leste to utdrag fra den tyske oversettelsen. Knausgård avsluttet seansen i Berlin med å lese fra David Bowies «Ziggy Stardust» på engelsk: «making love with his ego».

Richard Kämmerlings fremhevet i Die Welt at Knausgård utvikler sin egen romanteori som reaksjon på økende virtuell virkelighet: Hvis alt enten er fiksjon eller blir ansett for å være fiksjon, kan ikke romanforfatterens oppgave være å skrive flere fiksjoner. Knausgård er et fremragende filosofisk hode, men blotterestetikkens «collateral damage» har også økt i omfang i bind 6. Kämmerlings konklusjon er derfor tvetydig: «Det finnes kamper der man i ettertid ikke kan avgjøre om de ble vunnet eller tapt.»

Hannah Engelmeier syntes i Die Tageszeitung at romanen var anstrengende: Forlagsredaktøren har ikke gjort jobben sin! Bind 6 er et kommentarbind til de tidligere, som hun alle har lest med glede. Men den essayistiske passasjen «Navnet og tallet» minner om hjemmeoppgavene til en flittig, men naiv og uerfaren student, mente hun. Likeledes snakket Ursula März på Deutschlandsfunk om litterært formtap og retningsløs vilkårlighet (Beliebigkeit) i sjette bind. Også hun har vansker med å svelge Hitler-essayet – av estetiske grunner.

Knausgård vektla at litteraturen er her. Hva vil det si å være i verden? Du tenker på poesi mens du kjøper bacon, på Heidegger mens du vasker tøy.

Under tittelen «Hardere enn enhver selfie» innrømmer Stephan von Bergen i Berner Zeitung at han er fan. Knausgård kan være kjedelig å lese, men gjentakelse og kjedsomhet er en av våre store grunnleggende erfaringer. «That’s life!» tenker han: «Endelig en bok, som har noe med mitt liv å gjøre!» Kollega Andreas Breitenstein i Neue Zürcher Zeitung, som slaktet bind 5 under tittelen «Infantilismens estetikk», er hemmet av borgerlige dannelsesidealer. For dette er antilitteratur: I stedet for å lage en historie, forteller Knausgård om livet slik det virkelig er. von Bergen hoppet riktignok over noen sider i Hitler-essayet, men mener å ha fått med seg hovedpoenget: Min kamp er et humanistisk motstykke til Hitlers makkverk Mein Kampf.

Mladen Gladic påpekte i ukeavisen Der Freitag at Knausgård ikke bare skriver om det hverdagslige, men også om kroppsvæsker, skitt og avfall. Ordet «bleie» forkommer ofte i bind 6, mens det står lite om sex. «Om den knausgårdske hyperindividualismen i tider med self awareness og terapeutisk kultur ikke for lengst er blitt den dominerende form for prosa, forblir riktignok et åpent spørsmål. En lesning av boken kan her hjelpe en videre,» avslutter han med mild ironi.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer