Historiske synder og botsgjengeri

Det er ikke bare AKP som har historiske svin på skogen i Indokina.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Søndag var det valg i Kambodsja – ikke et valg blant mange i dette hjemsøkte landet, men et valg som markerte slutten på en historisk oppryddingsprosess etter USAs og Røde Khmers herjinger gjennom mange tiår. Røde Khmer var Kambodsjas kinakommunistiske parti.

Død, drap og grusomheter var hverdagen for folk i Kambodsja, Laos og Vietnam det meste av andre halvpart av det forrige hundreåret. Det offisielle Norge med alle store norske aviser som talerør, støttet hele veien USA. En periode viste de også forståelse for den blodige Pol Pot. Ingen kan i ettertid si at de ikke visste. Alle som ville vite, de visste.

Tall over døde i krig er alltid vanskelig. Hvert liv er like mye verdt enten det gjelder en soldat som faller på slagmarken eller et barn som brenner inne etter et bombeangrep. Folk dør fordi vannforsyningen er brutt sammen, folk dør fordi legen er drept, folk dør fordi en landmine eksploderer lenge etter at selve krigen er slutt. Minst 10 millioner mennesker mistet livet i krig i Indokina i andre halvdel av det forrige hundreåret. Alle de invalide kommer i tillegg. Krigene i Indokina vil for alltid bli stående som ruvende kapitler i bestialitetens historie.

Det som skjedde i Indokina slo også inn i norsk politikk. Vietnam-krigen rystet Arbeiderpartiet. Det borgerlige Norge og dermed storparten av redaktører og utenriksjournalister støttet USA. I tillegg kommer en norsk spesialitet. Vårt kinakommunistiske parti AKP(m-l) støttet hemningsløst Pol Pot og hans terrorregime i Kambodsja. Og AKPs frontfigur var Pål Steigan.

I ettertid er det AKP og Pål Steigan som får unngjelde. Nå er det ingen grunn til å unnskylde verken de norske kinakommunistene eller andre kommunister. De har alle i perioder hatt svakt utviklet forståelse for demokrati og demokratiets forutsetninger. Men jeg vemmes når det om igjen og om igjen setter historisk standrett over Pål Steigan & Co uten at noen stiller USAs mange og mektige medløpere til ansvar. Sist det skjedde var da professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet for et par uker siden ekserserte AKP i en dobbeltkronikk i Dagbladet.

Nå er Hagtvet selv sikkert skyldfri når det gjelder urimelige standpunkter til Vietnam-krigen. Men også han har et ansvar for å beholde proporsjonene på de massedrap som skjedde i Indokina. Og da blir det meningsløst å gjøre AKP og Pål Steigans støtte til Pol Pot til selve hovedsaken. For med all skrekk og respekt for AKP og Pål Steigan tatt i betraktning, det er liten grunn til å tro at AKPs dumheter i særlig grad bidrog til det som ble «Killing Fields» i Kambodsja.

Nå ser også jeg underholdningsverdien i at to så betydelige selvhøytideligheter som Bernt Hagtvet og Pål Steigan tørner sammen i norske aviser. Og som gammel «taktisk hovedfiende» av AKP har jeg naturligvis en viss glede av at Pål Steigan & Co. blir plaget. Det er så rart med det; når en én gang «har gitt sosialfascismen et ansikt», så er en ikke bedre enn at en i ettertid gleder seg når ens tidligere plageånder får gjennomgå.

Men når USAs gamle våpendragere kaster seg på kritikken av AKP, da føler jeg ubehag. Den norske pressemann som aldri lar en anledning gå fra seg til å kreve bot og soning fra AKP-folk, er Aftenpostens Per Egil Hegge. Han deltar hver gang det oppstår en debatt om AKP. Og han nekter seg ingen ting. Heller ikke denne gangen. Intet mindre enn en hel side i Aftenposten sist helg er hans siste bidrag.

Per Egil Hegge er en glimrende pressemann, og han skriver så det er en fryd. Men han har to bløte punkter. Det ene er hans evige krav til tidligere kommunister om botsgang, og det andre hans totale blindhet overfor den politiske rolle han og hans avis har spilt siden han som ung og lovende ble ansatt i Aftenpostens utenriksavdeling i l962. Jeg har en sterk mistanke om at det finnes en sammenheng mellom disse to hjernesvake punktene hos redaktør Hegge.

Han pisker Pål Steigan med hva Steigan sa og gjorde for 25 år siden. Men 25 år er lang tid. Da Hegge begynte i Aftenposten, var det allerede gått 25 år siden hans egen avis krevde Nobels Fredspris til Adolf Hitler. Men verken Hegge eller andre krevde på det tidspunkt evig botsgang fra de som fòr politisk vill. Det var som kjent langt flere som fòr vill enn de som ble dømt for landssvik etter krigen. Også derfor burde han nå 25 år i ettertid kunne la Pål Steigan & Co. i fred. Derimot burde han – gjerne med den betydelige moralske patos han ofte henter ut av sitt tastatur – prøve med litt historisk selvkritikk. Ikke full og hel botsgang, men noen rolige resonnementer rundt den støtte han og hans politisk likesinnede gjennom tiår har gitt til USAs brutale overgrep rundt omkring i verden. Og ettersom han aldri var den verste, kan han til og med koste på seg en gjennomgang av hva de sa og skrev de mange pressefolk og politikere som stilte seg bak amerikansk utenrikspolitikk i Asia. Og da behøver han ikke avgrense seg til Indokina. Han kan gjerne inkludere Indonesias terror mot egne innbyggere og ikke minst mot Øst-Timor i sitt historiske oppgjør. At Pol Pot var en blodig despot har jeg aldri vært i tvil om. Det har heller ikke Per Egil Hegge og andre vestlige venner hvis en ser bort fra den perioden da USA støttet Pol Pot. Men når den asiatiske historien skal skrives, vil nok de to indonesiske lederne Sukarno og Suharto – støttet av USA – framstå som nesten like brutale og blodige som Røde Khmer-lederen. Noen resonnementer rundt dette kunne være vel så interessante som å sende Steigan & Co. ut på en evig botsgang.

Nå vil naturligvis både Hegge og andre redaktører insistere på at det er forskjell på avis og politisk parti. I dag er nok det mer sant enn hva det var i tidligere tider. Men enten du er politiker eller journalist; vi er alle moralsk ansvarlige for virkningene av det vi sier og skriver. Uansvarlige pressefolk finnes som kjent ikke.

Søndag var det valg i Kambodsja. Valgresultatet kjenner vi ikke ennå. Men det er ingen grunn til å tro at folket har gjenvalgt den fortid som de endelig er blitt kvitt.

---
DEL

Legg igjen et svar