Historisk valg i Kosovo

Lørdag 17 november går de første demokratiske parlamentsvalgene i Kosovos historie av stabelen. En stor del politisk makt vil bli overført fra FN-administrasjonen til selvstyremyndighetene, men spørsmålet om Kosovos endelige status vil fremdeles være fraværende fra dagsordenen - i hvert fall for det internasjonale samfunn.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 15.11.2001

Etter elleve ukers bomberegn fra NATO våren 1999, ble Milosevic-regimet tvunget til å trekke sine styrker ut av Kosovo. Det internasjonale samfunn sto omtrent overfor samme utfordring som i Afghanistan nå: hvordan finne en politisk løsning og fylle det administrative tomrommet etter Milosevic-regimet i Kosovo. Kosovo ble etterlatt i ruiner og i anarkiske tilstander med nesten hele sin (albanske) befolkning på flukt.

I tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon 1244 ble over 40 000 NATO-ledede fredsbevarende styrker (KFOR) sendt inn med ansvar for sikkerheten, mens FN sendte tusenvis av internasjonale byråkrater for å styre provinsen og etablere midlertidige selvstyremyndigheter i påvente av en sluttavtale. Dette gjorde det mulig for over en halv million kosovoalbanske flyktninger å komme rask tilbake og delta, med hjelp fra internasjonale organisasjoner, i den enorme gjenoppbyggingsprosessen.

Mange mente at FN påtok seg en for ambisiøs oppgave, noen kalte det en “mission imposible”, ikke minst etter at den kosovoalbanske frigjøringshæren UCK hadde vært raskere ute med å etablere sin administrasjon i vakuumet etter serbernes tilbaketrekning. Etter hvert ga UCK fra seg både våpnene og makten til NATO og FN. Med besvær etablerte FN-administrasjonen UNMIK sammen med lokale politiske krefter felles konsultative institusjoner og et sivilt forsvarkorps (KPC) med hovedvekt på tidligere UCK-soldater.

boikott av lokalvalgene

Etter krigen ble situasjonen snudd opp ned og KFORs hovedarbeidsoppgave ble å beskytte de gjenværende serbere mot kosovoalbanske hevnaksjoner. Over halvparten av serberne flyktet allerede i 1999 til Serbia sammen med serbiske regjerings- og paramilitære styrker. De rundt 100 000 som er igjen har konsentrert seg i enklaver beskyttet av KFOR – de fleste i Nord-Kosovo. Kosovo-serberne boikottet lokalvalgene i oktober på bakgrunn av misnøye med sin sikkerhetssituasjon, og det er usikkert om de deltar denne gangen.

Valgene ble mulige først etter at FNs utsending og UNMIKs leder, dansken Hans Hækkerup, fikk partene til å bli enige om en Grunnlovsramme som skulle legge grunnlaget for valgene og definere mandatet til selvstyreinstitusjonene. I henhold til grunnlovrammen vil UNMIK fortsatt ha myndighet over en del viktige institusjoner, som for eksempel Kosovos polititjeneste, Kosovos forsvarskorps (KPC), utenrikspolitikk, pengepolitikk, toll, administrering av offentlig eiendom, den endelige myndighet til å vedta budsjettet, samt myndighet over en rekke andre områder. FNs utsending har også retten til å utnevne og avskjedige dommere, statsadvokater, til og med retten til å oppløse Kosovos Parlament og erklære nye valg hvis Parlamentet ikke arbeider i henhold til FNs resolusjon 1244. Ansvaret for forsvar- og sikkerhetspolitikken samt sivilforsvaret ligger direkte hos UNMIK og KFOR. Intensjonene er allikevel at det internasjonale samfunn etter hvert trekker seg fra den daglige administreringen av Kosovo og begrenser seg til rådgivnings- og overvåkningsfunksjoner.

Den største utfordringen for UNMIK har vært å få serberne med i prosessen. Etter Milosevics fall og utleveringen av ham til krigsforbrytertribunalet i Haag har UNMIK etablert god kontakt med myndighetene i Beograd. Regjeringen har utnevnt visestatsministeren Nebojsa Covic til koordinator for Kosovo, og det er han som har blitt kosovoserbernes hovedtalsmann. I motsetning til den nasjonalistiske presidenten i Jugoslavia, Vojislav Kostunica og den krigsforbrytertiltalte presidenten i Serbia, Milan Milutunovic, representerer Covic en mer moderat linje i serbisk politikk i forhold til Kosovo. Men ikke før Covic fikk gjennom en avtale som inneholdt sterke forsikringer at UNMIK vil prioritere sikkerheten til serberne og retten til å vende tilbake, gikk han med på å gi kosovoserbere grønt lys til å delta i valgene. Kosovosereberne har tradisjon med å bli styrt fra Beograd, og alt tyder på at de vil følge oppfordringene derfra. Kosovo-serberne stiller til valg med koalisjonen “Povratak” (tilbakevending), som er en samling av partier fra DOS-alliansen i Serbia og serbiske foreninger i Kosovo. Selve navnet indikerer hva er partiets hovedmål, nemlig tilbakevendingen av over hundretusen serbere til Kosovo. Ifølge Nebojsa Covic betyr navnet også tilbakeføringen av Kosovo under Serbia.

Over 1.1 millioner stemmeberettigede er registrert i Kosovo, og over 70 000 av dem tilhører den serbiske befolkningen. Ytterligere hundre tusen stemmeberettige er registrert blant internt fordrevne i Serbia og Montenegro. Det er Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som står for organiseringen av valgene. Europarådet og mange ikke-statlige organisasjoner, blant annet Den norske Helsingforskomiteen, vil observere gjennomføringen av valget.

Gjentar suksessen

Det er ventet at LDK (Kosovos demokratiske liga) skal gjenta suksessen etter fjorårets lokalvalg da de vant 58% av stemmene. LDK er det eldste partiet og er ledet av Ibrahim Rugova, som i nesten ti år arbeidet for en fredelig løsing av Kosovo-konfliken. Hans utfordrere er to andre partier som ledes av tidligere UCK-kommandanter: PDK (Kosovos demokratiske parti) ledet av Hashim Thaci fikk 27% av stemmene i lokalvalgene i fjor og AAK (Alliansen for Kosovos fremtid) ca. 8% av stemmene. Arroganse og maktmisbruk etter krigen har vært hovedårsakene til at “frigjøringsheltene” tapte lokalvalgene i oktober 2000. Den optimistiske LDK-lederen Rugova, som også er presidentkandidat, var på besøk i Norge i oktober og møtte blant annet Torbjørn Jagland.

Han sa at prioriteten til partiet er å redusere den høye arbeidsledigheten og utvikle økonomien. Også de to andre partiene har under valgkampanjen snakket om velferd i større grad enn under forrige valgkamp. Oppbyggingen av demokratiske institusjoner samt etableringen av Kosovo som en selvstendig stat er en overordnet agenda hos samtlige kosovoalbanske politiske partier. De legger imidlertid ikke skjul at det siste kan ta tid ovenfor sine velgere.

“Ved å vise at vi er demokratibeviste og kan ta ansvar vil det internasjonal samfunn bli overbevist om at uavhengighet er den beste løsningen”, er den vanlige retorikken man hører under valgmøtene. Både PDK og AAK prøver å endre sin militære image og ønsker å fremstille sine partier som moderate og seriøse. Disse partiene har mange tidligere UCK-soldater i sine rekker, men også unge entusiaster som har arbeidet eller studert i Vest-Europa. Den største overraskelsen under denne valgkampen var da den populære menneskerettighetsaktivisten Flora Brovina stilte opp som presidentkandidat for PDK.

Hun er leder for Kosovos kvinneliga og ble under krigen arrestert av serbiske myndigheter anklaget for “terrorisme”. Hun arbeidet da ved et senter for rehabilitering av traumatiserte kvinner og barn. Etter 19 måneder i serbiske fengsler ble hun løslatt etter sterkt internasjonal press på de nye makthaverne i Beograd. Brovina har vunnet flere prestisjetunge internasjonale priser, blant annet den nye millennilumsprisen for kvinner ved UNIFEM som ble delt ut den 8. mars i år. Brovina vil utfordre ikke bare Rugova, hun har utfordret også Serbia til en duell: ” not to see who is quicker on the draw, but to see who will be faster in building democracy”, skrev hun i en artikkel i New York Times 31. oktober. Hun appellerer imidlertid til serberne om å ta sjansen og delta i valgene “hvis deres stemme skal bli hørt og for å møte albanerne halvveis i bestrebelsene for å skape et fredelig og tolerant Kosovo”.

Hvis serberne deltar, kan koalisjonen bli det nestestørste eller tredjestørste partiet i Parlamentet. Parlament skal til sammen ha 120 representanter. 100 mandater skal fordeles proporsjonelt etter valgresultatene, mens 20 mandater er forbeholdt minoritetsgrupper: 10 til serbere og 10 til andre ikke-albanske grupper i Kosovo. Målet er å styrke ivaretakelsen av interessene til minoritetsgruppene og kanskje og gjøre det umulig for albanerne å få to tredjedeler av mandatene. Presidenten skal velges av flertallet i Parlamentet, og i Regjeringen må minst én av statsrådene være fra den serbiske befolkningen og én annen fra andre ikke-albanske befolkningsgrupper i Kosovo.

Sterkere press

Uenigheten om Kosovos fremtidige status er kjernen i konflikten mellom serbere og albanere, og status quo bidrar til å vedlikeholde denne konflikten – og fiendebildene.

Kosovoalbanere assosierer Serbia med mangeårige lidelser og ser reintegrering med Serbia som svært truende. Serberne på sin side er misfornøyde med situasjonen og har etter endringer i Beograd fått større håp om å få tilbake kontrollen over provinsen. FNs resolusjon 1244, som begge parter har sluttet seg til, er åpen i spørsmålet om områdets fremtidige status, men foreløpig har det internasjonale samfunn ingen klar politikk i forhold til dette. Den enorme innsatsen fra det internasjonale samfunnets side på Balkan må ha som mål en langsiktig stabilisering og demokratisering av regionen der respekt for menneskerettigheter spiller en sentral rolle. Derfor må spørsmålet om Kosovos fremtidig status vurderes i denne sammenhengen. Etter lørdagens valg og den følgende etableringen av parlamentet vil det internasjonale samfunn bli sterkere presset for å ta opp spørsmålet om Kosovos fremtid.

Sylo Taraku er rådgiver i Den norske Helsingforskomiteen

Gratis prøve
Kommentarer