Historisk rollebytte?

Hvordan kan SV unngå å bli valset ned til paddeflat middelmådighet i en eventuell regjeringsposisjon? SV ble skapt som opposisjon og velgerne har i 30 år stemt SV som et signal om opposisjon. Om SV tar spranget til å bli et systemparti er dermed den historiske rollen – for en stund – avslutta. Hvordan kan […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvordan kan SV unngå å bli valset ned til paddeflat middelmådighet i en eventuell regjeringsposisjon? SV ble skapt som opposisjon og velgerne har i 30 år stemt SV som et signal om opposisjon. Om SV tar spranget til å bli et systemparti er dermed den historiske rollen – for en stund – avslutta. Hvordan kan partiet overleve dette?

Knut Kjeldstadli tar dette opp i en artikkel i Klassekampen 19.4.05. Erfaringene er der: man starter dynamisk men mister momentum etter kort tid. Man blir skrudd ned av byråkratiet, som forteller hva som er realistisk, og av dag-til-dag-utfordringene, som krever mer enn nok av ferske statsråder, om man ikke i tillegg skal fungere offensivt. Byrådssamarbeidet i Oslo endte med at sentrale SV-byråder gikk over til Arbeiderpartiet. Det manglet beredskap for rolleforandringen. Kjeldstadli nevner bl.a. to medisiner som bør inngå i en beredskap.

Det gjelder løpende og nær kontakt med basis, dvs. organisasjoner og bevegelser, og det gjelder systematisk bruk av de ressurser og den høye kompetanse partiet sitter på i sin medlemsmasse.

Det er to grunner til at medlemmenes ressurser må tas i bruk. Den ene er at det på alle felt vil trengs alternativ og supplerende ekspertise i forhold til hva regjeringen har tilgang til i eget hus. Tror en SV-statsråd at man er vel forsynt med det som departementets egne folk kan utrede, ja da har rollebyttet allerede spist seg inn i hodet. Den andre grunnen er at det vil bli vesentlig viktigere å holde fast i medlemmene i en situasjon der SV er systemparti. SV vil bli utsatt for brottsjøer av mer og mindre saklige angrep og påstander. Mange vil slutte å identifisere seg med de nybakte og kanskje korrumperte makthaverne hvis ikke det holdes åpne kanaler til medlemmene. SV-statsrådenes handlingsmuligheter og dilemmaer må bli kjent og politikken må bli gjenstand for faglige bidrag fra de medlemmene som har passende kompetanse. Alt i alt en stor dugnad for partiet i en periode da det har en farlig rolle. For å få til dette bør det bygges nettverk for de ulike fagfelt. Kjeldstadli mener partiledelsen i tide bør bygge opp staber eller tenketanker, men tror ikke dette skjer.

Hvorfor skriver jeg dette? Tror heller ikke jeg at partiledelsen allerede er i full sving med å bygge beredskap for en ny rolle?

I Trondheim har det nå i halvannet år vært en flertallsledelse av SV, Ap, Sp og RV. De lokale SV-politikerne er svært så fornøyde med seg selv og har pågående bedt Kristin Halvorsen se til Trondheim for læring. Hva kan så læres? Tja, si det. Trondheim SV er blitt en organisasjon der medlemmene betaler kontingent og kan komme på årsmøte for å godkjenne regnskapet. Heller ikke tidligere deltakere i SVs rådhuspolitikk hører noe fra kommunalrådene. Kanskje fins det eksempel på at det konsulteres fagkompetanse hos medlemmer som ikke sitter i bystyregruppa. Men jeg tror det ikke. Kontakten med medlemsmassen og dens ressurser er ettertrykkelig skrudd av. Var dette et tema da ledelsen skulle «lære av Trondheim»?

Å være kommunalråd i Trondheim er en relativt lun tilværelse. Å sitte i regjering er derimot å kunne møte en medie-tsunami på få timers varsel. Å kutte stigen under toppen kan man gjøre i Trondheim, men neppe om man skal sitte i regjering.

Svein Rasmussen er tidligere vara til Trondheim bystyre.

---
DEL

Legg igjen et svar