Historisk akse står for fall

At EU ikke fikk noen grunnlov betyr ingenting. Det er årsaken til at EU ikke fikk noen grunnlov som teller.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke så mye som er krystallklart etter at partene gikk fra hverandre i Brussel i midten av desember. Men én ting virker klart: det blir ingen nye samtaler om grunnlov på denne siden av sommeren. Kanskje blir det ikke nye samtaler i det hele tatt. Men i hvert fall ikke før nederlenderne tar over formannskapet i juli.

Årsakene til dette er flere. Dels trenger EUs kommisjon og presidentskap tid til å ta seg av andre ting. Det gjelder spørsmålet om hvem som skal erstatte kommisjonens leder Romano Prodi, som går av i år; den praktiske innlemmelsen av ti nye stater, og – ikke minst – behandlingen av langtidsbudsjettet for de neste seks årene; alltid en brutal prøvelse for hele EU-systemet.

Dessuten: 25 land trenger tid til å tenke igjennom hva som skjedde. Skyldtes nederlaget steil uforsonlighet fra Polen og Spania? Eller var det kanskje Frankrike som ikke ville? Alternativt – kan man rett og slett skyve ansvaret over på en komplett amatør i forhandlingens edle kunst, nemlig Silvio Berlusconi, som med sine vitser om damer og fotball frambrakte dype stønn blant oppgitte delegater?

Kort sagt: hvem bærer skyld, hvordan skal de i så fall straffes, og hva skjer nå, er sentrale spørsmål i hele EUs organisasjon. Til syvende og sist handler det om viktige valg, som ikke minst Tyskland må ta.

Truer med pengestraff

På ett plan er skylden allerede fordelt. Frankrike og Tyskland har bestemt at ansvaret må plasseres i Madrid og Warszawa. Det var Polen og Spania som torpederte forhandlingene fordi de nektet å godta et stemmefordelingssystem som ville redusere deres makt internt i unionen. Paris og Berlin har svart med økonomiske trusler: budsjettet for unionen bør ikke overgå én prosent av det samlede brutto nasjonalprodukt! Det betyr i så fall at overføringene i rene penger blir mindre, noe som rammer … ooops … Spania og Polen.

Brevet fra «de seks rike» ble forfattet allerede i oktober, som et felles utspill fra Sverige, Tyskland, Nederland, Storbritannia, Østerrike og Frankrike. Det var i utgangspunktet ikke knyttet til utfallet av forhandlingene om ny grunnlov. Men da brevet ble sendt avgårde til EU-kommisjonen dagen etter sammenbruddet, fikk det automatisk preg av straffereaksjon. Uten at verken Spania eller Polen har tenkt til å legge seg flate av den grunn – snarere tvert imot.

Harde beskyldninger går begge veier etter grunnlovsfallitten. I Paris skummer diplomatene over at polakkene og spanjolene «setter nasjonale interesser over fellesskapets.» I Madrid og Warszawa slynges det tilbake at Frankrike jaggu har satt sine nasjonale interesser over fellesskapets nok antall ganger. I Polen er man såre og vonbrotne over at EU ikke respekterer en stolt nasjon som aldri har bøyd nakken. I Paris og Berlin er man fortsatt forbannet over at polakkene dilter etter USA i utenrikspolitikken.

Men aksen Paris-Berlin mot aksen Madrid-Warszawa er bare én av mange diffuse frontlinjer. Utenfor denne rammen, ligger et Storbritannia som dels gir sin støtte til Spania og Polen – slik London gjorde i spørsmålet om stemmefordeling – og dels til Tyskland og Frankrike, som da de tilsynelatende ga opp motstanden mot en europeisk forsvarspillar men i praksis kuppet hele greia fordi USAs vetorett over denne dimensjonen nå gjelder uinnskrenket – gjennom den britiske deltakelsen.

Noe som forstyrrer bildet enda mer.

På den annen side har man en konfrontasjon mellom «det gamle» og «det nye» Europa som heller ikke er entydig svart-hvit, idet tyskerne etter sigende var villig til reelle forhandlinger med Spania og Polen, noe Frankrike – også etter sigende – ikke var.

Faktum er, og det gjør en nåtidig analyse nesten umulig, at EU – grunnlov eller ikke grunnlov – er i ferd med å ta inn ti nye medlemmer, hvorav bare ett er vesentlig. Det er til gjengjeld så viktig at hele balansen i unionen vil forrykkes når medlemmet – Polen, altså – trer inn i fellesskapet. Det betyr at det framtidige EU vil kretse rundt tre land: Tyskland, Frankrike og Polen. Det er hvordan disse landene plasserer seg i forhold til hverandre, og hvilke allianser som oppstår som et svar på det, som vil definere unionen.

En fortroppens EU

Frankrikes posisjon blir stadig klarere. For Paris handler det om at man enten vedtar en grunnlov på den fransk-tyske aksens premisser, eller at man ikke vedtar noen grunnlov i det hele tatt.

For å hindre tyskerne i å tenke nytt, og lenke det til den historiske aksen, har franskmennene gitt opp tanken på fransk-tysk likeverd i unionen. Det betyr i praksis at de ikke lenger forlanger like mange stemmer i ministerrådet som det Tyskland har, slik Paris krevde på toppmøtet i Nice for bare tre år siden. I dag er Frankrike en nesten enda varmere tilhenger av tysk dominans i unionen enn det tyskerne er. Frankrike er villig til å betale prisen for et EU der «det gamle Europa» fortsatt råder grunnen.

Hvis grunnloven ikke gir konsesjoner til denne makten, vil Frankrike heller ha et Europa i to hastigheter, der en liten kjerne av land sammen suser avgårde på den unionelle motorvei mens resten av fellesskapet kan sette seg inn eller la være.

En temmelig naiv tanke i våre dager, siden det ikke lenger er mulig å finne fem-seks kjerneland som tenker likt om ulike spørsmål – en erkjennelse som i sin tid ble nedfelt i Nice-traktaten, der det heter at land kan samarbeide på definerte områder så sant de er minst åtte og de andre gir sin tilslutning til et slikt samarbeid.

Men franskmennene har aldri vært opptatt av byråkratiske spissfindigheter. De er opptatt av rå-politikken, og dens bud om at 25 land vil utgjøre en uregjerlig union utenfor Frankrikes kontroll.

På den andre siden er den polske posisjonen ennå uklar. Så langt har de av strategiske (forholdet til USA) og taktiske (stemmefordelingen) grunner hektet seg på den spanske, og dels den britiske, posisjonen. Men Polen har kanskje mer å hente ved å rette blikket mot sin store nabo i vest, som i økende grad vil dominere EU de neste tiårene.

Og som vil dominere enda mer hvis de klarer å etablere en polsk-tysk akse av samme viktighet som den fransk-tyske. EUs tyngdepunkt flyttes geografisk østover, og den tyske interessen følger etter. Det handler ikke så mye om historie som det handler om hva slags EU man vil ha. Og stadig flere blir røstene i Berlin som mener at det nyetablerte samarbeidet med franskmennene er en feilslått politikk, dels fordi alt det spennende ligger i øst, og dels fordi Tyskland genuint ikke ønsker en konfrontasjonspolitikk med USA.

Tyskland har sagt ja og ha til den franske offensiven om et «hurtig-Europa.» Landet har gått litt hit og litt dit, gitt litt her og litt der; satte harde krav til pengeunionen, bare for å bli den første som brøt pakten; har balansert på usikker historisk grunn i forhold til landene i øst.

Mange lemper ansvaret for kaoset nå, ikke minst manglende forberedelser for mai-utvidelsen og sammenbruddet i Brussel, på et Tyskland som aldri tok grep. Den dagen de tar grep, vil de lage et Europa langs to akser, med Berlin som sentrum, der Paris ikke teller mer enn Warszawa og der britene kan delta sånn à là carte. Kanskje. Det er i hvert fall hva Frankrike frykter.

Et nye toget

Hva skjer nå? Antakelig at man blir enige om en eller annen form for grunnlov – et kompromiss, et minste felles multiplum, en utvannet variant. Det er nemlig viktig for Tyskland også å få denne grunnloven i havn. Den gir legitimitet til rollen som lederland, fordi det for første gang slås fast at det største landet også skal telle mest.

Og hvis ikke? Fraværet av grunnlov får ingen umiddelbare følger for EU, verken på den ene eller andre måten. Det var hele tiden meningen at de nye medlemslandene skulle tas inn under Nice-traktatens betingelser, med de regler for stemmefordeling og kommissærer som gjaldt der.

Den manglende enigheten i Brussel er en konsekvens av noe snarere enn årsak til noe. Det er i spennet mellom medlemsstatenes nasjonale interesser og fellesskapets krav at EU formes fra dag til dag, gitt at fellesskapet ønsker noenlunde de samme tingene.

EU er en fleksibel organisasjon. Unionen kan overleve brudd på stabilitetspakten og fraværet av grunnlov. Den lever faktisk bedre med fleksibilitet enn rigide regler. De europeiske nasjonalstatenes iboende treghet og hangen til å forsvare sitt eget gjør at EU alltid har hatt en dør åpen for sine medlemsland, som da Frankrike praktiserte den tomme stols politikk på 60-tallet, eller slik Tyskland og Frankrike bryter euro-reglene nå.

Unionen vil altså overleve, om enn under sitt eget ambisjonsnivå. Men inntaket av ti nye medlemsland vil endre landskapet totalt. Det er dette Frankrike har undervurdert hele tiden. De skjønte aldri at disse nye – les Polen – ville komme inn på andre vilkår enn med lua i hånda.

I dag er Frankrike på vei ut i unionens ytterkant. Sentrum er Berlin og østover – etter hvert også sørover. Det spiller ikke så stor rolle for en annen av EUs ytterstater, nemlig Storbritannia, som aldri har vært så innmari interessert. Men det har enorm betydning for et Frankrike som alltid har satset på EU i en eller annen form, og som har hatt den fransk-tyske aksen som en av sine aller viktigste politiske pillarer.

I dag er den fransk-tyske aksen intakt. I morgen river Tyskland seg ut av Paris’ klamme favntak og plasserer seg midt i unionen. Polakkene står klare som allierte basert på tanken om respekt og likeverd. «Det nye Europa» tar form, og tyskerne vil etterhvert hive seg på det toget.

---
DEL

Legg igjen et svar