Historisk tålmodighet

MISTILLIT: Manuel Castells tegner et bilde av dagens demokratiske forfall som er like gjenkjennelig som det er dystert.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 19.05.2019
Rupture – The Crisis in Liberal Democracy
Forfatter: Manuel Castells
Polity Press, USA

«Det var en gang et demokrati» er tittelet på åpningskapittelet i Manuel Castells bok, og den er virkelig som et mørkt eventyr – en slags politisk versjon av brødrene Grimms fortellinger, der det er like sannsynlig at grusomme og skumle krefter kan gå av med seieren som at de forskremte små heltene gjør det.

Rupture er likevel langt fra å være en kulturkritisk skisse eller en politisk klagesang. Nøkternt og presist går Castells gjennom ulike deler av den vestlige verden der liberale demokratier har rådet de siste 75 årene. I land etter land og område for område viser han hvordan de politiske institusjonene rakner. Dette understøttes av statistisk materiale som ligger på bokens hjemmeside hos Polity Press. Som sosiolog og kommunikasjonsteoretiker er Castells empirisk orientert. Han leverer presise forklaringer på den politiske krisen vi har gjennomgått det siste tiåret – uten å la seg forstyrre synderlig av å lete etter løsninger eller syndebukker.

Problemene er enkeltaktører som vår tids populistiske ledere på den ene siden og terroristorganisasjoner på den andre, men også vagere politiske stemninger av kynisme, desillusjon, frykt og raseri. Likevel ligger Castells styrke i at han klarsynt insisterer på at problemene stammer fra strukturelle endringer. Dypere forandring og forvirring kommer fra nettverkssamfunnet og globaliseringen – og enkeltstater og enkeltmennesker. Her ligger det opprinnelige bruddet – the Rupture – resten er konsekvenser, mottiltak, reaksjoner.

Systematisk forstyrrelse

Med sin trilogi om nettverkssamfunnet – skrevet i 1990-årene – er Castells en pioner. Når stater og enkeltmennesker veves inn i globale nettverk, eksponeres de for internasjonale destabiliserende krefter. Globaliseringen fører med seg en vag trussel i en karikert og konkretisert form: terroristen. Dette er den fremmede som trenger inn i det lokale her og nå med en verdensgeografisk og verdenshistorisk agenda – og skånselløst sprer frykt og ødeleggelse. Herfra griper de som velger å se seg som ofre – sultne på mening og noe å tro på – til korstogsretorikk. Og statsledere erklærer autoritære unntakstilstander.

Venstrebevegelsene og de ekstreme høyregrupperingene over
hele Europa gjør alle opprør mot den etablerte orden.

Castells påpeker ironien i at de to nasjonene som først ivret for globalisering og deregulering av verdensøkonomien – Storbritannia under Thatcher og USA under Reagan – nå desperat prøver å padle ut av de ville strømningene de slapp til da for mange sluser ble åpnet samtidig. Kort sagt kollapser det liberale demokratiet fordi politikerne – noe folk etter hvert klart forstår – har sluttet å representere nasjonen og folket. Stater deltar mer i internasjonale spill preget av overenskomster og strategier som på det verste har utartet til spekulativ gambling.

Populisme og identitet

Ifølge Castells lover populister og demagoger en ny identitet ved å bryte med de institusjonene som har skuffet folket – både konvensjonelle partier og demokratiske ordninger. Samtidig bryter de med de kosmopolitiske elitene som har mistet blikket for folket. Castells kaller dette et «massenes opprør». Begrepet er ekstra ladet når det kommer fra spanjolen Castells, siden det spiller opp mot tittelen La Rebelión de las Masas («Massenes opprør», 1929), en bok filosofen Ortega y Gasset skrev under den populistiske bølgen på begynnelsen av 1930-årene: «Massenes opprør» var et hat mot elitene som førte folket inn i armene på demagogiske ledere som utga seg for å representere dem – og deres sterile revolusjoner som egentlig ikke brakte historien videre. 30-årenes Spania var polarisert i en radikal og opprørsk venstreside og en like radikal og opprørsk høyreside. Sammen bidro de til å undergrave muligheten av en pragmatisk, fredelig og demokratisk politikk. Kanskje denne konstellasjonen spøker i Castells bakhode der han ser i dag fellestrekk mellom venstrebevegelsene – Syriza i Hellas, Bloco de Esquerda i Portugal og Podemos i Spania – og de ekstreme høyregrupperingene over hele Europa. De gjør alle opprør mot den etablerte orden.

POLITIET VOKTER BYGNINGEN OG KONTORENE TIL SYRIZA-PARTIET ETTER DEMONSTRASJONER OG PROTESTER FRA MIGRANTER I 2016. FOTO: LOUISA GOULIAMAKI, AFP/NT SCANPIX

Opprøret blir likevel mislykket fordi folk forståelig nok lengter tilbake til en tapt trygg identitet. Dette blir like mye en organisert masseflukt fra globale fellesproblemer – migrasjonen og klimakrisen inkludert. Og samlet i klimaflyktningens figur som innevarsler framtidens største politiske utfordringer.

Kaos eller forvandling? Vår identitet er likevel nettopp det som gjør at vi oppfatter oss som del av noe større – og dermed en forutsetning for politikk overhodet. Framfor en tilbakevending til stammens logikk bakover til skikker, språk og historie finnes en progressiv, framtidsrettet identitet. Dette er ifølge Castells hva EU har forsøkt, om enn med blandet hell: å bygge en felles framtid.

I en berømt bok av Ortega y Gasset, España invertebrada («Det ryggradsløse Spania»), føres det fram et liknende argument, som også kaster lys over EU: Alle imperier har brukt makt, men de som har lyktes, har involvert samtlige deltakerland i et positivt prosjekt. Da Spania gjennom 1800-tallet holdt på å miste Baskerland og Catalonia, var det ifølge Ortega y Gasset fordi de ikke hadde hatt et positivt prosjekt på hundrevis av år.

Når Castells vier et langt kapittel i boken til nyere spansk historie, er det i håp om å trekke en allmenn lærdom herfra. Partiet Podemos («vi kan») har integrert nettverkene på en positiv måte og revitalisert troen på at demokratisk politikk kan fungere. Etter at Podemos i samarbeid med arbeiderpartiet PSOE fikk kullkastet Rajoys korrupte regjering, tillater Castells seg å øyne et visst håp i en krisetid.

Selv om Castells parentetisk nevner at oppgaven med å sørge for at planeten forblir beboelig også i de neste 75 årene – i aller høyeste grad et felles prosjekt – oppfordrer han oss til verken å gripe etter den første og beste hestekur eller ønske oss tilbake. Vi bør heller mønstre historisk tålmodighet til å la de små tilløpene til friere systemer vokse. Men det kunne føyes til at de som driver fram forandring, neppe kan være like distanserte, defensive og tålmodige.