Historisk drama

Jakten på Adolf Eichmann (Der Staat gegen Fritz Bauer) Regi: Lars Kraume. Tyskland

Sober tysk film forteller om nye sider ved jakten på nazisten Adolf Eichmann.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Rettsdramaet har lenge vært en yndet filmsjanger. I rettssalen kan aktørene støte sammen på lovens stramt regisserte scene, som legger til rette for fortettet og intimt drama. Det er noe samlende ved dramaturgien i det juridiske skuespillet hvor dommer, jury og advokater alle innehar roller som sannhetens representanter. Selve den kriminelle handlingen er tilbakelagt, nå gjenstår det å felle en dom med tilskuere og jury som vitner. Dommen skal gjerne oppfattes som en erklæring av noe sant og objektivt (selv om den naturligvis ikke alltid er det).

Dette gjelder på mange måter i virkeligheten også, for selv de mest forferdelige gjerninger er lettere å fordøye om de settes i scene som del av rettens teater.

Før domsavsigelsen. Ett av de mest kjente rettssalsdramaer fra nyere tid – og dette var ikke en fiksjon – er rettssaken mot Adolf Eichmann, som var essensiell i nazistenes utryddelsen av jøder under andre verdenskrig. Saken fant sted i Jerusalem i 1963, og var særegen av mange årsaker. Eichmann så ut som en tilsynelatende vanlig mann, duknakket, bebrillet, sjenert. Men selv om han ikke nektet for det han hadde gjort, unnskyldte han seg med at han bare hadde gjort jobben sin. Noen vil, i forlengelsen av denne byråkratiseringen av folkemord, tenke på den jødiske filosofen Hannah Arendts refleksjoner rundt rettssaken, som hun dekket for The New Yorker (jeg kommer tilbake til henne).

Det foregår et langt spill i kulissene før fakta kommer på rettens bord.

Eichmann-saken var én av mange rettssaker hvor det er viktig å huske følgende: Vel så mye av det rettslige dramaet må nødvendigvis foregå før teppet går opp i lovens teater. Bortsett fra selve ugjerningen som skal behandles er det ofte en lang etterforskning og mye spill i kulissene før fakta omsider kommer på rettens bord (om de i det hele tatt gjør det). Det er deler av en slik forhistorie vi får fortalt i den eminente filmen Jakten på Adolf Eichmann (som burde hett «Staten mot Fritz Bauer», hvilket er den tyske orignaltittelen).

Stat og borger. Når noen med (for) mye makt har nok å tape på å assosieres med rettens drama, blir store krefter satt inn for å fortelle en alternativ historie – som ikke alltid er spesielt rettferdig eller sannferdig. Heldigvis finnes det aktører som kjemper mot slike forsøk på å obstruere saksgangen. Det finnes mennesker som, på heltemodig vis, fortsetter å grave og presse helt til sannheten kommer frem. Jakten på Adolf Eichmann forteller historien til et slikt menneske. Den tyske statsadvokaten Fritz Bauer jakter på nazistiske krigsforbrytere, men saboteres av folk i statsapparatet eller næringslivet som er redde for å miste jobbene sine og havne i fengsel. Bauer er særlig interessert i å få fatt i selveste Adolf Eichmann. Stilles sjefsbyråkraten for en tysk domstol kan landet og dets befolkning begynne å bearbeide traumene fra krigen, mener advokaten.

En dag får Bauer et brev fra Argentina, med opplysninger om hvor Eichmann skal befinne seg. Han setter i gang med å nøste opp trådene for å undersøke opplysningene nærmere. Parallelt undersøker han om det i det hele tatt er mulig å få stilt Eichmann for en tysk domstol, hvilket skal vise seg å være vanskelig. Men så åpner det seg en løsning: Den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad er også interesserte i å få fatt i krigsforbryteren. Etter mye om og men sier de seg villige til å samarbeide med statsadvokat Bauer. Hvis det er mulig å få Eichmann til Jerusalem kan Bauer deretter begjære ham utlevert til Tyskland. Bauer allierer seg dessuten med den lovende Karl Angermann (som spilles av Ronald Zehrfeld), en yngre advokat, som hjelper ham med detaljene.

Et oppgjør med nazismens gjerningsmenn kunne skape en ny begynnelse.

Homoseksualitet som akilleshæl. Men fullt så enkelt er det naturligvis ikke. Maktmenneskene og politikerne i femtitallets Tyskland har en fortid i Det tredje Riket og ikke er redd for å bruke skitne metoder.

Det at det personlige blir en del av politikken bidrar til å løfte denne filmen høyere enn de gjengse forventninger til et slikt politisk og rettslig drama. m Bauer og Angermanns seksuelle legning blir deres akilleshæl, men det er også gjennom dem at en klart definert allianse basert på utenforskap fordypes. Vi får relativt tidlig vite at Bauer lever sammen med sin hustru fordi han liker menn – og da må vi huske at dette er 50-tallet, hvor homoseksualitet ble sett på som «utuktig omgang» og var forbudt (i Norge var homoseksualitet også kriminalisert helt til 1973). At dette er storartet utpressingsmateriale er åpenbart – men Bauer er svært forsiktig med ikke å stille seg lagelig til for hugg. Det samme kan ikke uten videre sies om hans unge kompanjong, som blir tatt på fersken og trues med at han vil miste både familie og jobb dersom han ikke vil forråde Bauer.

Tankenes liv. Hannah Arendt skrev om Eichmann at han ikke var ond, men banal – fordi han ikke tenkte. For Arendt handler det å ikke tenke om manglende evne til å undersøke betingelsene for dine egne handlinger, men også det apparatet du inngår i og dets legitimitet. Det er Eichmanns tankeløshet som førte ham til å begå onde handlinger, ikke noen iboende ondskap, resonnerer Arendt. I likhet med den jødiske filosofen er også Bauer beredt til å ta konsekvensen av det han tenker. Han vil ikke bare stille de ansvarlige for nazismens uhyrligheter for tyske domstoler, men han vil skape en historisk situasjon som overskrider den skjebnen landet hans havnet i med Hitler ved roret. Et oppgjør med nazismens gjerningsmenn kunne skape en ny begynnelse, mente Bauer.

Jakten på Adolf Eichmann er ingen original filmfortelling som sådan. Den er saklig og nøktern og legger frem sitt argument behersket og dempet, med en passende og overbevisende tidskoloritt. Det som gjør filmen god er at den klarer å fortelle overbevisende om verdien av å gjøre det riktige, uansett, og verdien av å akseptere konsekvensen av sine handlinger og tanker selv om de setter deg i en vanskelig eller ubehagelig situasjon.

---