Historiens strengeste sanksjoner i elleve år

I Bagdad krever myndighetene, FN-personell og hjelpearbeidere at sanksjonene oppheves. Formann i sanksjonskomitéen, norske Ole Peter Kolby, sier Saddam selv sitter med nøkkelen til å få slutt på den 11 år lange embargoen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Irak har ikke vært villig til å samarbeide med FN siden 1998. Det gjelder både adgang for våpeninspektørene og identifikasjon av 600 kuwaitere som forsvant under Golfkrigen,» sier Ole Peter Kolby, Norges FN-ambassadør og formann i FNs sanksjonskomité. Ifølge våpeninspektørenes leder, svenske Hans Blix, skal det fortsatt være lagre av masseødeleggelsesvåpen i Irak.

I Bagdad tilbakeviser de irakiske myndighetene påstandene:

– FN ber om våpen som ikke finnes. Inspektørene har hatt adgang til alt som finnes av fabrikker, og har tatt jord- og vannprøver på 515 steder. En gang insisterte inspektørene til og med på å dra til en fabrikk på fredag, muslimenes helligdag. Da var det selvfølgelig ingen til stede. Nå er det nok. FN er styrt av USA. Men vi er ikke underlagt FN-administrasjonen. Irak er en suveren stat, og har en sivilisasjon som er mer enn seks tusen år gammel, USAs historie går bare 200 år tilbake, tordner utenriksminister Naji Sabri og svinger på et gult bønnekjede under et foto av Saddam Hussein.

– Vi hadde kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpenprogram for å beskytte oss mot Iran. Nå er alt destruert. Alle krav er oppfylt. Hvorfor krever ikke USA at Israel skal tilintetgjøre sine masseødeleggelsesvåpen? supplerer Aodi Al-Taie, direktør i informasjonsdepartementet. Etter hans mening er det USA som er ondskapens rike. For USA eksporterer ondskap. Er det rart at irakerne hater USA? spør Al-Taie retorisk.

På kontoret hos FNs utviklingsfond i Bagdad er tonen adskillig mer diplomatisk, selv om også Francis Dubois mener at det irakiske folket har vært ydmyket lenge nok.

– Dessuten forsinker sanksjonene prosjektene våre, for eksempel rensing av vannanlegg og helsetjenester. Kontrakter på 1,5 milliarder ligger på vent i Sikkerhetsrådet. I tillegg har sanksjonene forkrøplet det som en gang var en betydelig velbeslått middelklasse. Høyt utdannede folk som ofte reiste til utlandet på 70-tallet. På den tiden kunne Irak tillate seg å kjøpe tjenester hos utlendinger – det være seg teknologisk ekspertise så vel som hjelp i huset. Nå er utlendingene borte, og etter 20 år med kriger og sanksjoner er ikke landet i stand til å brødfø sine fattigste.

– Middelklassen av lærere, leger og for eksempel advokater tjener mellom 10.000 – 20.000 i måneden (50 – 100 kroner), sier Dubois og understreker at irakerne er et stolt folkeslag. Uansett hvor lite de har, vil de ta godt imot fremmede, tilby et måltid og en seng i god beduintradisjon.

Rammer kvinner og barn

Sykepleier Grete Stormoen fra Oslo, som jobber for den internasjonale Røde Kors-føderasjonen i Irak, bekrefter at isoleringen av Irak rammer helsesektoren hardt:

– Da alle ekspertene og fremmedarbeidene forsvant etter krig og sanksjoner, raknet helse- og utdanningssystemet. I dag har ikke de offentlige klinikkene medisiner nok. Det rammer størstedelen av befolkningen, fordi de ikke har råd til å kjøpe medisiner på svartebørsen. Røde Kors er med på å bygge opp primærhelsetjenesten fra grunnen av. Det gjelder ikke minst forebyggende arbeid mot diaré, uttørring, tyfus og kolera, sier Grete Stormoen med hendene fulle av brosjyrer med forklarende tegninger på en helseklinikk nord for Bagdad.

På klinikken er det kø av folk som venter på hjelp. Mest kvinner i sort dekkende abajadrakt med innsnørte babyer på armen. Men også noen menn i lange kjortler og det karakteristiske arabiske kaffya-hodeplagget. Noen menn står med sigaretten i én hånd, og bønnehjulet i den andre. Ingen kvinner røyker. Men ungjentene som står i kø, har vestlige klær og er barhodet.

– Kvinnenes stilling er blitt verre de siste 20 årene, bemerker Grete Stormoen. Kvinner hadde høye posisjoner før krigene, men når irakere flest verken har jobb eller penger, rammes kvinnene og barna først og hardest. Nå er mange unge kvinner avhengig av å bli gift for å bli forsørget, ellers ender de opp som en belastning, først for foreldrene og senere for en av brødrene. I dagens Irak blir ekteskapet sett på som en slags praktisk sikkerhetsforanstaltning.

En ungjente sier hun er 17 år, men hun har allerede en baby. For fire år siden flyttet hun til mannens familie. I dag har mannens eldre søstre fulgt henne til helseklinikken for at babyen, Sadjad Abdulla, skal få poliovaksine.

En annen kvinne som kommer alene sammen med fire barn, klager høylydt over at klinikken er fri for medisiner allerede klokken elleve. Hun forlot arbeidet på persillemarkene, og har gått mange mil for å få hjelp mot feber og diaré. Mannen er soldat, så hun er alene med barna store deler av året. De månedlige matrasjonene hun får av staten, holder bare i 21 dager.

Mangel på kunnskap

– Sanksjonene har gjort at store deler av det irakiske folket lider, fordi det ikke er nok medisiner og mat tilgjengelig. Om det kommer av byråkratiet i FN og i den irakiske administrasjonen, eller om presidenten bevisst bruker sanksjonene som forklaring på alt som går galt, er ikke godt å si. Virkningen er iallfall negativ, mener Stormoen som selv har samarbeidspartnere i den nasjonale kommisjonen og Røde Halvmåne.

– Det er utelukkende menn. Imidlertid har jeg merket at kvinner vegrer seg for å snakke åpent når menn er til stede. Nå har jeg vært så heldig å finne en kvinnelig tolk. Det har jeg store forventninger til.

Grete Stormoen innrømmer at hun er helt avhengig av å lytte til rådene hun får av lokalbefolkningen.

– Vi vesteuropeere er så giret på fremdrift og resultater at vi risikerer å skyve irakerne fra oss. Det som for oss er effektivitet og besluttsomhet, er for irakere flest mangel på respekt og mangel på kunnskap, for eksempel om rangordning. Nå håper jeg kvinnene skal gi meg mer innblikk i den irakiske kulturen, sier Grete Stormoen, som blant annet er med på å utdanne frivillige team som reiser rundt og gir opplæring i førstehjelp. For i motsetning til andre hjelpeorganisasjoner, har Røde Kors tillatelse til å reise over hele landet.

For øvrig er det kun en håndfull internasjonale frivillige organisasjoner i landet. Ellers er Irak rensket for utlendinger og utenlandsk påvirkning.


nn Les også Irakerne lever i angst etter Golfkrigen


---
DEL

Legg igjen et svar