Historiens elv forgiftes

Nilen ødelegges av kloakk, søppel og avfall. Dette truer livene til millioner av mennesker i flere land.

Forurensningen er synlig over Nilen ved Universitetsbroen i Kairo, Egypt. FOTO: AFP PHOTO / MOHAMED EL-SHAHED
Halle Jørn Hanssen
Hansen er tidligere leder av Norsk Folkehjelp. Han skriver fast om Afrika-relaterte saker i ny Tid.

Den hvite Nilen har sitt utløp fra høylandsområdene i Burundi, Rwanda, Uganda, Tanzania og Kenya. Den blå Nilen har sitt utløp fra Tanasjøen i Etiopia, og møter Den hvite Nilen ved Sudans hovedstad Khartoum. Den blå Nilen har størst vannføring, og utgjør om lag 85 prosent av vannmassen etter Khartoum. Avstanden fra høylandsområdene i Det sentrale Afrika til Middelhavet er om lag 6700 kilometer.
Så lenge folkene langs Nilen levde tradisjonelt, kunne de drikke vannet fra elva. De kunne fiske, og vanne sin jord uten frykt for farlige giftstoffer. Sånn er det ikke lenger. En voksende forurensning er i ferd med å ødelegge Nilen, og dermed også livet til over 100 millioner mennesker.

Vekst. Forurensingen begynner der Nilen starter, og henger sammen med flere ting: mer bruk av kunstgjødsel og pesticider i landbruket, befolkningsvekst og urbaniseringen av hele området. Byene vokser raskt – Ugandas hovedstad Kampala som per i dag har 1,8 millioner mennesker, Tanzanias nest største by Mwanza har snart 800 000, og Kenyas tredje største by Kisumu har snart 700 000 innbyggere. Kloakken fra innbyggere og industri renner for det meste urenset ut i Victoriasjøen. Foreløpig finnes det hverken en effektiv lovgivning eller nok penger til renseanlegg som kan hindre en gradvis ødeleggelse av Victoriasjøen.
Situasjonen forverrer seg langs hele Nilens løp. Sør-Sudans hovedstad Juba har også stor befolkningsvekst: I 1973 hadde byen om lag 57000 innbyggere, i 2005 165 000, og for 2015 er anslaget om lag 400 000. Et lite mindretall bor i moderne boliger, mens et stort og voksende flertall bor i slumområder. Langs elvebredden ligger et betydelig antall restauranter, gjestehus, hoteller og noen industrier. All kloakk, søppel og avfall går rett i elva.

Jonglei-kanalens ødeleggelser. Rundt 100 kilometer før delstatshovedstaden Bor i Jonglei glir Nilen over i sumpområdene, som strekker seg cirka 400 kilometer nordover. Områdene er flate, og elva har et fall på bare én meter per 25. kilometer. Elva har i tørketiden en bredde på opptil 100 kilometer, men i regntiden kan den flomme utover et område som er fem ganger så stort. Elva har rike fiskeforekomster, og mange hundre tusen mennesker er avhengige av fiske. Det er om lag 250 ulike fugleslag, et rikt dyreliv og minst 350 ulike plantesorter i området.
Det var her regjeringen i Khartoum i 1978 – i samarbeid med Egypt – besluttet å grave den sterkt omstridte Jonglei-kanalen. Et vellykket kanalprosjekt kunne bidra til at vannmengden gjennom Egypt ville øke med omtrent sju prosent. Men det var åpenbart allerede da at de miljøødeleggende konsekvensene ville bli veldig store: Grunnvannet ville synke. Et stort område ville bli tørrlagt. Fiskeriene ville opphøre. Beitelandet som kvegfolket brukte mellom regntidene, ville bli ørken. Hundretusener av mennesker ville miste sitt livsgrunnlag. Tørrlegging av sumpområdene ville også ha stor negativ klimaeffekt for Etiopia, med fare for langt mindre regn i grenseområdene mot Sør-Sudan. I 1986 hadde man gravd om lag 240 kilometer. Da angrep Det sudanske folks frigjøringsarme, SPLA, prosjektområdet, og påførte så store ødeleggelser at arbeidet stanset. Det gjensto da om lag 120 kilometer.

Middelhavsområdet utenfor Egypt er sluttmottakeren av Nilens farlige last.

Den gang trodde de fleste at kanalprosjektet var dødt for alltid. Men i november 2014 dro Sør-Sudans president Salva Kiir på statsbesøk til Egypt. Mange saker sto på dagsordenen – blant annet våpen-
kjøp og muligheten for direkte militær assistanse i borgerkrigen. Men kjernespørsmålet gjaldt bruken av vannet i Nilen. Statslederne drøftet utrolig nok i hemmelighet en mulig gjenåpning av kanalprosjektet.

Oljeselskapenes uansvarlighet. Det er i disse våtlandsområdene mesteparten av Sør-Sudans sterkt forurensende oljeproduksjon foregår. Det ble ikke i forkant gjort noen seriøse vurderinger om hvorvidt en slik aktivitet ville skade miljøet. Det kinesiske statsoljeselskapet CPNC begynte i februar 1999 en oljeproduksjon som umiddelbart førte til stor og farlig forurensing både av overflate- og grunnvannet. Miljøorganisasjoner protesterte, og regjeringen i Khartoum lovte at en lovgivning ville komme på plass. I år 2000 overleverte det kanadiske oljeselskapet Talisman de nye lovene til Human Rights Watch (HRW). Men innholdet forpliktet ikke oljeselskapene. Talisman lovte at selskapet ville medvirke til å påskynde både studier av virkningene på miljøet, og en relevant lovgivning. Men like etter måtte Talisman etter politisk press i Nord-Amerika forlate Sudan. Svenske Lundin Oil, som hadde en av sine installasjoner midt i Nilen og andre i våtmarksområdet, lovte det samme, men delte aldri sine funn med HRW.
I årsrapporten fra Lundin Oil for år 2000 blir det vist til en risikoanalyse foretatt av et konsulentfirma i London, hvor det blant annet står følgende: «Det var ingen overordnede problemstillinger knyttet til miljø og sikkerhet som ga grunn til bekymring.»
En annen konsulentstudie utført for Lundin Oil, som vurderte konsekvensene for mennesker, kveg, vegetasjon, vilt, overflatevannkilder og grunnvannskilder, konkluderte med at «det under oljeproduksjonen ikke var miljømessig påvirkning av betydning, hverken under normal drift eller i situasjoner med uhell/ulykker».
I 2009 gjennomførte den tyske, katolske bistandsorganisasjonen Sign of Hope en miljøstudie som hadde helt andre konklusjoner. Studien slo fast at oljeselskapene hadde gjort lite eller ingenting for å beskytte mennesker, dyreliv og miljø. I et område på over 4000 kvadratkilometer med om lag 300 000 innbyggere, var det stor helseskadelig forurensing av tungmetaller i alt vann som ble brukt til drikke og matlaging.
I en nybygget landsby med 2500 innbyggere, som hadde blitt flyttet fra anleggsområdet, kunne Sign of Hope dokumentere at drikkevannet – som oljeselskapet kjørte i tankbiler til den nye landsbyen – hadde et helseskadelig saltinnhold, og at det også inneholdt meget helseskadelige mengder av de giftige mineralene cyanid, bly, nikkel, kadmium og arsenikk.

Nilen og Sør-Sudan. Fra januar 2012 til begynnelsen av 2013 var konfliktnivået mellom Khartoum og Juba så høyt når det gjaldt oljeproduksjonen og hva som skulle betales i avgifter for transport av oljen gjennom rørledninger, at regjeringen i Juba stanset oljeproduksjonen.
Da den kom i gang igjen vinteren 2013, hevdet selskapene at de måtte ta igjen tapt produksjon og inntekt, og derfor ikke kunne prioritere miljøproblemene.
Borgerkrigen i Sør-Sudan mellom desember 2013 og august 2015 har gjort all forurensing verre. Når dette skrives høsten 2015, er det fortsatt så farlig å ferdes i de tre mest ødelagte delstatene at det er vanskelig å få konkret informasjon om miljøødeleggelsene fra krigen og oljevirksomheten.
Regjeringen i Juba har hverken politisk vilje eller moralsk autoritet til å gjøre noe som helst med disse forholdene som er så ødeleggende for mennesker, dyreliv og miljø. Omfanget av miljøødeleggelsene som følge av oljevirksomheten i Sør-Sudan er i 2015 større enn noen gang. Hver eneste time, hvert eneste døgn siger det forurensede vannet og oljeavfallet med alle giftstoffene ut i alle elver og vassdrag – og ned i grunnvannet, og ut i Afrikas store livsåre, Nilen.

Nilen i Khartoum. På sin vei nordover kommer Den hvite Nilen etter cirka 5000 kilometer frem til Sudans hovedstad Khartoum, hvor den møter Den blå Nilen.
Det er vanskelig å finne fakta og statistikk om sanitærforholdene i Khartoum. Landet er et lukket diktaturregime, og det finnes lite oppdatert og relevant statistikk.
I dag bor det anslagsvis fem millioner mennesker i den sudanske hovedstaden, og byen er i rask vekst. Det store flertallet i Khartoum er svært fattige, mens et voksende mindretall er til dels veldig rike.
De fattige bor i slumområder. Vann må de kjøpe fra tankbiler med sterkt forurenset vann fra Nilen. I slumområdene flyter kloakken i åpne grøfter gjennom gatene, og mye av kloakken finner sin vei til Nilen.
Den rike delen av befolkningen har tilgang på renset vann til matlaging, og de har kloakkanlegg i sine områder. Kloakkanleggene, som er tilgjengelige for omkring 25 prosent av hovedstadens befolkning, består oftest av en stor septiktank. Når denne er full, tilkalles tankbil som kjører innholdet til avfallsplasser i nærheten av slumområdene. Der blir det liggende – til regn og flom tar de tørkede massene ut i Nilen.
Men myndighetene har omsorg for overklassen. De siste årene har det blitt utviklet et bolig- og forretningsområde for de rike kalt Al-Mogran, som er det største på Afrikas horn. Utviklingen av området har kostet om lag 30 milliarder kroner og er betalt med oljepenger.
Det meste av det som finnes av industri i Khartoum, er plassert nær Nilens bredder, og det meste av industriavfallet går i Nilen. Oljeraffineriene langs Nilen bidrar stort til forurensingen.
Nilen i Egypt. Egypt har en befolkning på om lag 85 millioner mennesker. Kairo har noe over 10 millioner innbyggere, mens Alexandria ved Middelhavskysten har om lag 4,7 millioner. En tredjedel av befolkningen lever i Nildalen.

En endring til det bedre forutsetter frie samfunn der folk tør å debattere og formulere krav.

Egypt er et tørrlandsområde med en årlig nedbørsmengde på mindre enn 90 millimeter. Om lag 97 prosent av alt vann som brukes i landet, kommer fra Nilen.
Vannet fra Nilen lagres i den gigantiske Aswansjøen like etter grensen mot Sudan, før det renner videre gjennom Egypt. Noen av de giftige mineralene som er samlet opp i elvevannet på veien fra Nilens nedslagsfelter, synker mot bunnen, mens resten blir med vannet ut i Nildalen.
Det sterkt forurensede vannet pumpes ut over landbruksområdene i Nildalen og slettelandet rundt. Det betyr enkelt sagt at maten som produseres fra disse områdene, inneholder giftstoffer og er helsefarlig.
Nildalen har om lag 700 store industriproduksjonsanlegg som ligger langs elvebredden. Fast avfallsmasse kastes som alt annet avfall på store avfallsfjell. De aller fattigste lever på avfallsfjellene, og plukker det de kan bruke. Mye av det flytende avfallet og kloakken fra industrien går rett ut i Nilen, uten noen form for rensing. Man regner med at om lag 4,5 millioner tonn med farlig og delvis giftig industriavfall på denne måten ender i Nilen hvert år.
40 prosent av befolkningen i Egypts byer sies å være tilknyttet en eller annen form for kloakksystem, der kloakken enten går til septiktanker som blir tømt eller i kloakk-
ledninger til renseanlegg. Det finnes rundt 400 slike renseanlegg i Kairo, men de er ofte i dårlig stand og mangler vedlikehold. Derfor blir mye av denne kloakken dårlig renset før den går ut i Nilen.
De fattige har ikke renovasjon og kloakk, og kaster derfor avfallsmasse på tilfeldige samleplasser. De bruker latriner som er grunne, og innholdet kommer derfor lett i kontakt med grunnvannet, som igjen forbinder seg med vannet i Nilen.
Nærmere 40 millioner mennesker i Egypt er er nødt til å drikke forurenset, helsefarlig vann daglig. Om lag 100 000 mennesker dør årlig av kreft forårsaket av forurensningen. Ifølge UNICEF dør nærmere 20 000 barn årlig som følge diaré forårsaket av forurenset vann.
Middelhavsområdet utenfor Egypt er sluttmottakeren av Nilens farlige last. Minst 750 millioner tonn kloakk havner i havet hvert år. Av dette er om lag 145 000 tonn mineralolje, 66 000 tonn kvikksølv, 4500 tonn bly og 45 000 tonn fosfat. Havområdet er dermed sterkt forurenset. Fisk og skalldyr – som det blir stadig mindre av – har disse giftstoffene i seg, og det er helseskadelig å svømme i havet.
Egyptiske kritikere hevder at året 2025 kan bli skjellsettende. Har ikke myndighetene innen da fått skikkelig grep om dagens forurensningsproblemer, trues det egyptiske samfunnets eksistens.
Mye av den internasjonale bistanden til Egypt brukes til å gjøre vannforsyningen og avfalls- og kloakkhåndteringen bedre, men resultatene kommer altfor sakte.
Alt dette skyldes at myndighetene og byråkratiet arbeider langsomt. Det tar år å få ferdigbehandlet lover og forskrifter som kan bremse miljøødeleggelsene, og iverksettelsen av slike vedtak tar deretter enda flere år. Dette henger igjen sammen med den egyptiske statens autoritære struktur. Folk er redde og blir beslutningsvegrende.
Men det er ikke bare Egypt som har autoritære statsstrukturer som fungerer stadig dårligere. Det samme gjelder for Uganda, Sør-Sudan og Sudan. En endring til det bedre forutsetter frie samfunn der folk tør å debattere og formulere krav, og der myndighetene blir forpliktet til å gjennomføre beslutninger som er til det beste for alle.

Artikkelen bygger på kildemateriale fra FN og nasjonale og internasjonale NGOs.

---
DEL