Historien om en voldtekt

I Tsjetsjenia kan så mange som 90.000 mennesker ha blitt slaktet ned av russiske styrker det siste halvannet året. En av dem var en 18 år gammel tsjetsjensk kvinne.

en russisk oberst ved navn Jurij Bodanov står for retten i Rostov ved Don, i det sørlige Russland. Han er anklaget og tiltalt for å ha voldtatt og drept en 18 år gammel tsjetsjensk jente ved navn Elza Kongajeva.

Rettssaken startet for seks uker siden, men så langt har det bare vært tre dager med rettsforhandlinger. I løpet av den tiden har Bodanovs forsvarer, Anatolij Mokhin, klart å luke ut anklagen om voldtekt fordi, som han sier, «rettsmedisinere har slått fast at voldtekten skjedde etter at jenta var død.»

Det er stikk i strid med hva de første rettsmedisinerne hevdet, nemlig at voldtekten skjedde omlag en time før jenta døde. De mente også å kunne påvise at Elza Kongajeva var blitt lemlestet med «en stump og hard gjenstand.»

Det betyr at Bodanov i beste fall vil bli dømt for uaktsomt drap, med en strafferamme på mellom tre og fire år – med håp om å slippe ut før. Men antydninger om en regelrett frifinnelse har allerede kommet. I det sørlige Russland har Bodanov fått status av helt fordi han handlet i landets interesse da han kvittet seg med «en tsjetsjensk snipersja» – det russiske navnet på kvinnelige snikskyttere. «Beria skulle stått løpet ut i 1944,» raljerer lokale journalister som dekker rettssaken, med henvisning til deportasjonen av hele den tsjetsjenske befolkningen under annen verdenskrig.

«Han burde ha drept hele familien til Elza …»

Det som «ble solgt» til vesten i fjor som et forsøk på å ta fatt i de mange grusomhetene som skjer i regi av den russiske hæren i Tsjetsjenia, har med andre ord utviklet seg til en ren farse. Bodanov oppfatter, og med rette, at han nå skal ofres for å komme den ramsalte, internasjonale

kritikken i møte.

En helt vanlig historie

Søndag 26.mars 2000. Det er en søndag, og solen skinner. Jurij Bodanov og noen andre offiserer feirer valgseieren til Vladimir Putin. Det er fridag, og alkoholen flyter i strie strømmer.

Bodanovs høyre hånd, Ivan Fjodorov, gir sin underordnede, Roman Bagrejev, ordre om å åpne ild mot den nærmeste landsbyen Tangui-Sjoi. Hensikten er å teste de russiske soldatenes kampvilje – med andre ord se om de er tøffe nok til å drepe noen sivile tsjetsjenere eller flere.

Bagrejev nekter. Men angrepet blir likevel satt i gang, etter at den motstridige offiseren har blitt kastet i en brønn av sine russiske overordnede.

Under angrepet blir et hus i landsbyen truffet. Men det skjer ikke noe mer i denne omgang, annet enn at offiserene fortsetter å drikke.

Seinere på kvelden blir det snakket om at enheter fra den tsjetsjenske geriljaen skal holde til i Zaretsjnaja 7, der Elza bor sammen med sin familie. Bodanov og tre andre offiserer oppsøker stedet og bryter seg inn. Elza blir revet ut av senga, tullet inn i noen pledd og båret til den

russiske kasernen. Bodanov anklager henne for å være en tsjetsjensk snikskytter.

Etter det er det ingen som riktig vet hva som skjer, utenom de involverte. Men klokka 0400 på natta kommanderer Bodanov to soldater ut for å begrave liket av Elza Kongajeva, fullstendig nakent og med merker etter mishandling. Den døde kroppen blir dumpet i et skogholt like ved.

Det er en av mange lignende historier i Tsjetsjenia, og utgangen kunne like gjerne ha blitt at Elza Kongajeva aldri ble funnet. Men innbyggerne i Tangui-Sjoi setter i gang en leteaksjon, og finner det ille tilredte liket. En militær etterforskning, tro det eller ei, blir iverksatt, og Bodanov

innrømmer etter press å ha drept jenta. Han forsvarer seg med at drapet skjedde i et anfall av raseri.

Etterforskningen går sin gang, og ender til slutt i den pågående rettssaken i Rostov ved Don.

Å demonstrere sin feighet

Så er det vel riktig da, at Bodanov er et unntak?

Den 21. februar i år blir det funnet en massegrav i Grosnyj, bare noen hundre meter fra den russiske filtrasjonsleiren – eller konsentrasjonsleiren – Khankala. I graven befinner det seg over femti døde kropper, åpenbart sivile ofre for summariske henrettelser og omfattende tortur.

en 14 år gammel gutt, med bind for øynene og skutt to ganger gjennom den høyre lungen og hjertet. En 45 år gammel mor til tre barn som ble tatt av russerne da hun solgte te og ris på markedet, forteller pårørende som blir dratt til massegraven av ryktene. En 37 år gammel far til fire arrestert i nærheten av en militær grensepost i desember i fjor.

slektninger av; en kone og en bror, tsjetsjenere som inngår i den nye, russiske administrasjonen i Tsjetsjenia.

Likene bærer preg av å ha ligget i jorda mellom tre og fire måneder. Alle er bakbundet, med bind for øynene, og med skader etter skudd og kniver. Ører, øyer og tenner er skåret av eller revet ut, noen har vært utsatt for elektro-sjokk og liket av en mann har blitt skalpert.

Ingen vet hvem som står bak ugjerningen. Russiske myndigheter har gjort det klart at det «er feil å ta for gitt at russiske soldater står bak.»

Funnet blir gjort kjent for vestlige medier av organisasjonenHuman Rights Watch, den eneste menneskerettsgruppa som fortsatt er på plass i Tsjetsjenia. Den russiske hæren «bekrefter» at det dreier seg om tsjetsjenske soldater, siden de drepte bærer «tyrkiske klær.» Hæren setter likevel igang en slags etterforskning.

Det blir en farse det også, og den 2. april retter Human Rights Watch flengende kritikk mot det internasjonale samfunnet som tillater en blodig, etnisk rensing i Tsjetsjenia. Det bringer FNs menneskerettighetskommisjon på banen. Den tsjetsjenske helseministeren, Omar

Khanbijev, blir invitert til en høring om russiske overgrep i den lille kaukasiske republikken.

Til stede under høringen er også en russisk delegasjon. Russerne protesterer flere ganger under innlegget, og tilslutt bøyer kommisjonen av og gjør tegn til Khanbijev at han ikke får snakke lenger.

Det skjer etter bare noen minutters taletid, av de fem minuttene han opprinnelig hadde fått til disposisjon!

omlag 90.000 drepte, 200.000 sårede og minst like mange på flukt inne i og utenfor Tsjetsjenia – de fleste i naborepublikken Ingusjetia. Det er en menneskelig tragedie uten sidestykke, og overgår selv det gedigne blodbadet som fant sted under forrige krig; mellom 1994 og 1996.

Helt andre toner

Imens fortsetter den tsjetsjenske geriljaen å gjøre livet surt for de russiske soldatene. Bare på en eneste dag, den 11. april, ble åtte russiske militære drept, meldte geriljaen selv. Et titalls drepte soldater sendes hver uke tilbake til sin familie i likpose, innrømmer man i Kreml.

Etter 18 måneders krigføring begynner selv den russiske opinionen å snu; 46,4 prosent uttrykker nå sin motvilje mot denne krigen, mot 42,8 prosent som sier de er for. Det er første gang andelen motstandere er større enn andelen tilhengere.

Nylig innrømmet den russiske ministeren med ansvar for Tsjetsjenia, Vladimir Elagin, at den russiske hæren ikke engang har skikkelig kontroll over hovedstaden Grosnyj. «Byen er utenfor vår kontroll om natten, og selv dagen er vi ikke trygge,» sa han til nyhetsbyrået Ria Novosti.

Det er helt andre toner enn den optimismen som Kreml har spydd ut i forhold til det å vinne en endelig militær seier. Den seieren sitter langt inne, for i skrivende stund er kampene i Tsjetsjenia i ferd med å trappes opp igjen – og ikke det motsatte.

I forrige uke kom meldingen om at russiske bombefly har gjenopptatt toktene i fjellene i sør. Det skjer samtidig som president Vladimir Putin forsøker å overbevise vesten om at de russiske styrkene er på vei ut av Tsjetsjenia.

---
DEL

Legg igjen et svar