Historien om en vits


Grisevitsen som bare vokser og vokser.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2005-11-21

I september skapte bandet Turboneger overskrifter da vokalist Hank Von Helvete foran 1500 publikummere på Arenan i Stockholm fortalte en uvanlig grisete historie som utspilte seg på teatret til Happy-Tom og Euroboy hjemme i Norge. En dag kommer en svensk familie – en mamma, en pappa, to døtre, en sønn og en hund – til teatret i limousin, og ber om å bli ansatt. Turbo-gutta er skeptiske, men lar familien få en sjanse til å vise hva de kan. De får en mildt sagt grisete forestilling med dyresex, pedofili og incest som noen av ingrediensene. «Wow, det var litt av et show. Hva heter dere?» spør de to medlemmene, fortsatt ifølge Hank Von Helvete. «Vi kallar oss den svenske kungfamiljen» er svaret – til hemningsløs jubel fra publikum.

Majestetsfornærmelsen skapte oppsikt både i norsk og svensk media, men få fikk med seg at dette var Turbonegers versjon av en eldgammel amerikansk showbiz-vits. I den ferske dokumentarfilmen The Aristocrats, som har norgespremiere fredag 25. november, får rundt 100 amerikanske og britiske komikere fortelle sine meninger og opplevelser med akkurat denne vitsen. Her kan de boltre seg i den verste orgie av sæd, blod, urin, avføring og alle mulige sosiale tabuer, for så å lette på trykket med den – av mange – forventede punchlinen som kommer idet artisten forteller at nummeret hans heter «the aristocrats». Moralen er enkel: Du kan slippe unna med de verste grisevitser og perversiteter, bare pass på at du sparker oppover til slutt. Mot aristokrater, rikfolk, åndssnobber – eller den svenske kongefamilien. Som Monty Pythons Eric Idle påpeker i filmen er det absurd at aristokrat-vitsen har festet seg i det adelløse USA, og som en av de andre komikerne selv sier: Første gangen han hørte vitsen visste han ikke hva en aristokrat er.

Men poenget med aristokrat-vitsen er ikke sluttpoenget, det er veien fram til det. Og her er målet å være så ekkel, smakløs og overdreven som mulig. Dette er komikernes egen vits, som sjelden blir offentlig framført, men som har fungert som et laugssymbol, et slags hemmelig håndtrykk, for komikere i en årrekke. Det er en vits med stramme rammer og en slapp punchline, men med et hav av muligheter for improvisasjon, grensesprengning og kreativitet. Den viser hvilke komikere som er John Coltrane, og hvilke som fortsatt spiller i skolemusikken.

The Aristocrats er også blitt en hyllest av den amerikanske komihistorien. Her intervjues …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)