Historien om en vits

Grisevitsen som bare vokser og vokser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I september skapte bandet Turboneger overskrifter da vokalist Hank Von Helvete foran 1500 publikummere på Arenan i Stockholm fortalte en uvanlig grisete historie som utspilte seg på teatret til Happy-Tom og Euroboy hjemme i Norge. En dag kommer en svensk familie – en mamma, en pappa, to døtre, en sønn og en hund – til teatret i limousin, og ber om å bli ansatt. Turbo-gutta er skeptiske, men lar familien få en sjanse til å vise hva de kan. De får en mildt sagt grisete forestilling med dyresex, pedofili og incest som noen av ingrediensene. «Wow, det var litt av et show. Hva heter dere?» spør de to medlemmene, fortsatt ifølge Hank Von Helvete. «Vi kallar oss den svenske kungfamiljen» er svaret – til hemningsløs jubel fra publikum.

Majestetsfornærmelsen skapte oppsikt både i norsk og svensk media, men få fikk med seg at dette var Turbonegers versjon av en eldgammel amerikansk showbiz-vits. I den ferske dokumentarfilmen The Aristocrats, som har norgespremiere fredag 25. november, får rundt 100 amerikanske og britiske komikere fortelle sine meninger og opplevelser med akkurat denne vitsen. Her kan de boltre seg i den verste orgie av sæd, blod, urin, avføring og alle mulige sosiale tabuer, for så å lette på trykket med den – av mange – forventede punchlinen som kommer idet artisten forteller at nummeret hans heter «the aristocrats». Moralen er enkel: Du kan slippe unna med de verste grisevitser og perversiteter, bare pass på at du sparker oppover til slutt. Mot aristokrater, rikfolk, åndssnobber – eller den svenske kongefamilien. Som Monty Pythons Eric Idle påpeker i filmen er det absurd at aristokrat-vitsen har festet seg i det adelløse USA, og som en av de andre komikerne selv sier: Første gangen han hørte vitsen visste han ikke hva en aristokrat er.

Men poenget med aristokrat-vitsen er ikke sluttpoenget, det er veien fram til det. Og her er målet å være så ekkel, smakløs og overdreven som mulig. Dette er komikernes egen vits, som sjelden blir offentlig framført, men som har fungert som et laugssymbol, et slags hemmelig håndtrykk, for komikere i en årrekke. Det er en vits med stramme rammer og en slapp punchline, men med et hav av muligheter for improvisasjon, grensesprengning og kreativitet. Den viser hvilke komikere som er John Coltrane, og hvilke som fortsatt spiller i skolemusikken.

The Aristocrats er også blitt en hyllest av den amerikanske komihistorien. Her intervjues rundt 100 komikere og bakmenn, fra veteraner som Don Rickles og Phyllis Diller, banebrytere som George Carlin, kjendiser som Robin Williams og Jason Alexander og ferske helter som Chris Rock og Jon Stewart. Og når alle gjør sine variasjoner av samme vits, får de også vist fram en rekke humorteknikker: Buktaling, miming, animasjon og magisk humor. Vi får blant annet en South Park-versjon, en animasjonsserie som har gjort sitt for å bryte tabugrensene. For etter «shut your fucking face, uncle-fucker»-sangen i kinofilmen South Park: Bigger Longer & Uncut må det ekstra tungt skyts til for å sjokkere eller vemme denne seeren i alle fall. Men det kommer. For eksempel når Bob Saget, i Norge best kjent som den glatte verten i America’s Funniest Home Videos, slipper seg løs i en flere minutter lang versjon. Eller når Andy Dick blir vel grafisk og kreativ i sine homosex-scener.

Filmen er muligens litt vel tilfreds med å surre rundt i kjente komikernavler, og det er bare sjelden filmskaperne prøver å gå utover fortellingen og motivasjonene rundt selve vitsen for å se den større sammenhengen. Men når journalisten Frank DiGiacomo forteller om da komikeren Gilbert Godfried tok sjansen på å fortelle vitsen på en tv-sendt festforestilling med Hugh Hefner som vert, bare noen uker etter 11. september, skjønner vi en av vitsens mange funksjoner. På denne tiden ble det ikke holdt stand up-show i New York, og komikerne på festen var svært forsiktige og tilbakeholdne. Så da Godfried plutselig slipper seg løs med grisevitsen over alle grisevitser viste han rett og slett forsamlingen at det fortsatt var lov til å le. Og mulig. Publikum, mange av dem komikere, knekker sammen i latter og flere av bidragsyterne i filmen forteller fortsatt om opptrinnet med ærefrykt. I den grad at det faktisk blir et antiklimaks når vi endelig får se opptaket av Godfried. Men da har vi allerede hørt den samme vitsen i en snau time, så det er ikke så rart den plutselig framstår som søt og uskyldig.

Og Turboneger? «Neste gang, kanskje, avslutter vi historien med: ‘Vi kaller oss Føling i fjæra!’,» sa Thomas «Happy-Tom» Seltzer til VG. Jeg gleder meg allerede til nye versjoner.

---
DEL

Legg igjen et svar