Historien om Nokia

At Nokia-gründerne i dag jobber på vaskeri eller loffer rundt arbeidsløse i Salo, er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Margareta Hruza
Hruza er filmskaper.

Nokia Mobile – We Were Connecting People

Arto Koskinen

Finland

Åh, så irritert og deprimert jeg blir når jeg dekker til en herlig middag, og barna spiller spill på iPhonene sine og samboeren browser nyhetsoverskriftene på sin. Sjelden tar han seg tid til å lese en artikkel i sin helhet; det er så mye annet som må sjekkes først – været, mailer, Facebook, beskjeder, og været igjen. Kanskje har det kommet en oppdatering? Kanskje blir det sol likevel? Jeg har de siste ti årene undret meg over hvilken djevel det var som oppfant denne gjenstanden, som koster flere tusen kroner, som tar så stor plass i livene våre og som alle føler er en livsnødvendighet.

Det var en gang. Nokia Mobile – We Were Connecting People er en fascinerende dokumentar som forteller historien om et lite, uskyldig radioelektronisk firma ved navn Nokia, som startet opp langt ute i de finske skoger. De skrev historie da de laget sin første «kommunikator», eller mobil, som det kom til å hete her. De trodde at dette kunne være av interesse for en tiendedel av befolkningen. Da salget tok seg opp, sa en av utviklerne: «Vi har ingen aning hvilket monster vi har sluppet løs!»

Likestilt fellesskap var grunnmuren til Nokias suksess – alle var lønnet likt, alle deltok da de fant frem til Nokia-slagordet.

Filmen går ikke videre inn i debatten om hvordan mobilen påvirker vårt samfunn. Den forteller – i et standard dokumentarspråk med mange interessante arkivklipp fra 90-tallet – hvordan et lite, finsk firma i landsbyen Salo gjennom 14 år vokser til å bli den ledende mobilprodusenten i verden.

Connecting Nokia People. «Vi skulle ha tatt patent på det arbeidsmiljøet vi skapte», sier den tidligere sjefen seriøst. Det likestilte fellesskapet var grunnmuren i Nokias suksess. Alle var lønnet likt, så lønnsrivalisering eksisterte ikke. Konkurranse de ansatte imellom besto i å komme opp med de beste prosjektene, ideene og historiene, og slik klarte de å opprettholde inspirasjonen i utviklergruppen. Da de skulle finne et slagord for Nokia, satte de opp en boks i korridoren og ba ansatte legge inn forslag. En tekniker ved navn Ove kom opp med frasen «Nokia – connecting people», men selv foretrakk han «Connecting Nokia People», fordi han følte at det var arbeidsteamet som var «connected». Ideene til mange av de tekniske nyvinningene som ble skapt, ble klekket ut i kaffepausene. «Når vi hadde et problem, gikk vi i saunaen i toppetasjen.» Herfra hadde de utsikt over skogen, et flott miljø langt bort fra kontorlokalet, et sted hvor ideene kunne flyte fritt.

Over og ut. Noen mener suksessen tiltrakk seg de veldig ambisiøse, slik at bedriften vokste for raskt og gjorde at det gode miljøet forsvant. Man ble redd for å miste posisjonen i markedet, og man gjorde dårlige valg – som da den ukjente Johannes Väänänen kom for 15 år siden dukket opp med en prototype av sin nye oppfinnelse, mobilen «MyOrigo» (senere kalt «MyDevice»). Den hadde tastatur på skjermen, touchscreen, swipe, spill, kalender, kamera, web – ja, alt det vi forventer av en telefon i dag. Nokia aviste prototypen etter kun to minutter: «En gimmick!» Dette var begynnelsen på slutten for suksessbedriften.

Et fatalt dårlig valg var Nokias nei til det som skulle bli den første iPhonen.

Johannes Väänänen gikk konkurs med sin MyDevice, og Steve Jobs kjøpte opp patentene hans til en rimelig pris. To år senere lanserte Jobs den første iPhonen. Resten er historie.

---
DEL